Slåttemark i Maridalen

Engtjæreblomeng - tørr, middelsrik slåtteeng i låglandet. Foto: Tor Øystein Olsen

Slåttemark: Opprinnelig brukt om områder der den naturlige vegetasjonen ble ryddet for uønskede trær og busker, i den hensikt å få en best mulig naturlig slåttemark med en tett vegetasjonsmatte. Feltsjiktet ble slått og graset ble brukt til vinterfôr til husdyra (ugjødsla naturlig slåttemark, slåtteeng, naturenger). Naturlig slåttemark blir ikke gjødslet, pløyd eller innsådd med fremmede arter, men består av naturlige ville vekster. Hele naturgrunnlaget ble ryddet og slått fra den tørreste eng, via friskere mark til fukteng, strandenger, (slåtte)myrer og siv i innsjøer og i saltvann. Vi kan derfor snakke om forskjellige typer slåttemark. Store arealer i utmarka ble også benyttet til slått (utslått, utmarksslått, markaslått, engskoger) der graden av rydding av busker og trær kunne variere, særlig gjaldt dette de store grasdekte myrene i Trøndelag og Nord-Norge.

Vegetasjonen på naturlige slåttemarker blir kalt seminaturlig vegetasjon; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, brenning, slått, beiting, lauving med mer), og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde.

Gammel slåttemark i hevd er blant de mest sjeldne og artsrike naturtypene vi har i Norge, og som vi har en internasjonal forpliktelse til å ta vare på et representativt utvalg av, av kulturhistoriske og biologiske årsaker.