Ulike typer slåttemark

Ballblomeng Foto: Arild Andresen

En inndeling av kulturmarkstypene i Maridalen kan gjøres etter de viktigste bruksmåtene som formet dem, og forskjellig naturgrunnlag: fulldyrking, slått og beite. I tillegg har vi kulturmarkstypene lauveng og høstingsskog (lauving/rising) og seterdrift. Vi kan også snakke om åkerholmer, randsoner og bekke- og elvekanter (flommarksenger, strandenger), sjøl om disse er varianter av hovedtypene. Bruk av slåttemyrer kan du lese her.

Dyrkamark ("jorde") er de arealene som ble fulldyrket med pløying, drenering, gjødsling, planting og såing (åker, kultureng og kulturbeite), slåttemark (slåtteeng, natureng eller bare "eng") er de områdene som ikke egna seg til fulldyrking, men ble kun ryddet og slått, og hadde for godt jordsmonn til å bli brukt bare til beite. Beitemark (naturbeite eller bare "beite") kunne være skogsområder der dyra gikk fritt i en mer lysåpen skog enn i dag (beiteskog), eller inngjerdede ryddete områder nær gårdstunet (hagemark), som ble beitet av de dyra som bonden hadde bruk for daglig, eks. hestehavnehage. Betegnelsen "gammel kulturmark" blir brukt om ikke dyrkede områder, men som er sterk preget av jordbruksdrift, for eksempel ulike typer slåtte- og beitemark. Vegetasjonen på gammel kulturmark blir kalt seminaturlig; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, slått, brenning, beiting m.m), og som består av viltvoksende arter, ikke innplantede eller innsådde.

Slåttemark og beitemark i hevd er blant de mest sjeldne og artsrike naturtypene vi har i Norge, og som vi har en internasjonal forpliktelse til å ta vare på. I tillegg er de viktige kulturhistorisk og landskapsmessig. Slåttemark og beitemark i bruk har lik artssammensetning, men har viktige forskjeller: Alt over slåttekniven i slåttemarka blir slått etter midten av juli, og eventuelt høstbeitet, mens beitemarka blir beitet hele vekstsesongen, og dyra beiter selektivt, og favoriserer dermed arter som ikke blir beitet, som stikkende og giftige arter.

Slåttemark

Solblom Tegning: Frances Dodman

Slåttemark omfatter både slåtteenger (ikke oppdyrka) og utslåtter i utmark. De gamle slåtteengene, eller naturengene, var i motsetning til fulldyrka kulturenger, oftest meget artsrike. De ble gjerne slått utpå sommeren etter at gras og urter hadde blomstret. Langvarig slått førte til utarming av jorda, og artsmangfoldet var i stor grad knyttet til mangel på nitrogen. Næringskrevende, kraftigvoksende arter gikk tilbake, og ga livsmuligheter for en rekke konkurransesvake gras og urter. Artsinnholdet varierer med næringstilgang, fuktighet, bruksmåte og høyde over havet. I tillegg er det visse geografiske forskjeller. Ny viten har også påvist at mange slåtteengarter inngår et samarbeid med ulike sopper, såkalt mykorrhiza eller sopprot, og får på den måten økt tilgang på vann og næringsstoffer. Samspillet mellom sopp og plante gjør det mulig å vokse der ingen av dem ville klart seg alene. Mange slåtteengarter (særlig orkidéer) kan dessuten ikke spire uten at soppen er til stede.

Enga ble gjerne ryddet om våren. Fjerning av buskas, kalt "rothøgge" eller "rødde", ble gjort i sevjetiden for å unngå tennung (rotskudd og stubbeskudd). Kvist og løv ble raket sammen i hauger og brent. Vanlig navn på dette arbeidet var "engrenske". Kjente navn på hauger med løv o.l. er "kosse" eller "væle", og brannplassene ble gjerne kalt "brannkøsser". Asken ble spredt utover enga, særlig på tørre og magre partier. I tillegg til å være gjødsel, var asken et effektivt middel mot mose i enga. Der lauvet kunne brukes til fôr, var lauvhøsting om høsten en viktig del av engbruket.

Enga ble gjerne høstbeitet. På grunn av mangel på fôr, "vårknipa", var det ofte også nødvendig med vårbeite før dyra kunne slippes på beite i utmarka. Dette beitet ble sett på som uheldig for enga, og et gammelt ordtak sa: "å beite på vårgroen er å fôre av kommende vinters høykagge".

Gjødsling av engene var ikke vanlig, utover det dyra la igjen etter seg på høstbeitet.

Utslåtter har også vært vanlig. Disse ble ryddet og inngjerdet i utmarka. Lå enga langt fra gården, ble det satt opp ei løe, eller det ble satt stakk, for oppbevaring av høyet, som ble kjørt hjem på vinterføre.

I tillegg til fastmarkeng og fukteng, har våtmarker også utgjort viktige slåttearealer. Myrslått var vanlig, likeså i ferskvann og elver (flommarkseng, strandenger).

Maridalens Venner har siden 1993, restaurert 40 daa ulike typer gjengrodd slåttemark i Maridalen, og gjennomfører årlig slått på deler av dette arealet. I tillegg har også foreningen fra 1997 restaurert Slåttemyra naturreservat i Nittedal, og utfører årlig slått og raking etter en godkjent skjøtselsplan.

Lauveng og høstingsskog (Lauving/risingsområder)

Samling av lauv til fôr har tidligere vært relativt vanlig i Oslo og Akershus, og er antakeligvis den eldste driftsformen for samling av vinterfôr, da slått krevde jern til ljå, lauv kunne brytes av. I de beste jordbruksområdene opphørte nok bruken av lauv noe før århundreskiftet, iallfall som årvisst tilleggsfôr. På små bruk og i utkantområdene, har derimot lauv blitt sett på som et verdifullt tilleggsfôr til tett opp mot vår tid. En oppsitter på et av småbrukene i Maridalen, kunne fortelle om bruk av lauv helt frem til 60-årene på Nedre Kirkeby. (Disse "askekallene" er nå restaurert av Maridalens Venner, og årringtelling av den ferske veden, viser at det er ca. 40 år siden trærne ble lauvet). Lauvet ble en del steder sett på som en nødvendig del av fôret, i første rekke til sau og hest.

 
Løveng. Foto: Tor Øystein Olsen

Lauvinga foregikk rett etter slåtten, i slutten av august eller begynnelsen av september, mens lauvet ennå var friskt og grønt. Lauvhøsting foregikk både i inn- og utmark. Lauvet ble buntet sammen til "lauvkjerver", og ofte kjørt inn for tørking samme dag. Enkelte steder ble kjervene tørket ute, på hesjer, ved gjerder eller langs vegger. Det var viktig å unngå nattedugg under tørkinga, da dette forringet fôret.

Lauvinga ble utført på forskjellig vis. Mye lauv ble nok samlet i utmark, og ved tilfeldig opprydding i inn- og hagemark, såkalt stubbelauving. Årsaken til at vi fortsatt ser spor etter lauving, var bruken av bestemte trær som ble høstet med noen års mellomrom. En valgte ut trær som ble "gana" eller "styvet", dvs. en skar toppen av treet omtrent i mannshøyde og lot det skyte nye skudd. Dette ga økt lauvproduksjon, og de nye kvistene kunne høstes etter noen år, gjerne hvert femte, avhengig av treets utvikling. Trærne fikk etter hvert en karakteristisk form, og ble såkalte "kaller". De var mange steder et viktig trekk i landskapsbildet, jf. Nikolai Astrups kjente landskapsmalerier, "Vårnatt og seljekall" og "Marsmorgen". Styvete trær stod enten i innmarka, i havnehagen eller i utmarka, eller man hadde egne lauvenger, der man høstet i to etasjer; slåtteenga ble slått og/eller beitet, og "kallene" ga lauv. Hver gang "kallene" ble lauvet, ble dessuten enga tilført "gjødsel" (styvingsgjødsling), da lauving førte til at røtter ble skadet, og råtnende røtter tilførte enga såkalt ryddegjødslingseffekt. "Løvenga" ved Kirkeby i Maridalen (med sju gamle "askekaller") er et eksempel på en typisk lauveng. Den ble restaurert av Maridalens Venner i 1998. Hevdet lauveng er en akutt truet kulturmarkstype.

"Marsmorgen" av Nicolai Astrup. Seljekall om våren.

Det var helst ask, osp, selje, alm og bjørk som ble styvet, men det er og nevnt bruk av lauv fra de fleste andre løvtrær som rogn, lind, hassel, lønn og eik. Lauv fra ask, alm og osp ble regnet som det beste fôret. Bjørkelauvet ble helst gitt til sauene, mens hesten gjerne fikk et kjerv ospelauv til nattfôr.

Ask- og almelauv ble endel steder rispet med hendene. Noe askelauv ble om høsten raket sammen på bakken - rakelauv - og brukt med en gang.

Lauvtrærne var kilde til nok et hjelpefôr - skav. Det var først og fremst bark av osp, rogn og selje som ble brukt, men også noe bark av ung furu. Skav ble regnet som et godt og smakelig fôr. Det ble sagt at kuene melket mer når de fikk skav, og smøret fikk en kraftigere gul farge. Rogn- og ospeskav kunne gi en besk smak på melken.

Bruken av lauv har tatt slutt, men styvete trær er fortsatt et karakteristisk trekk i kulturlandskapet enkelte steder i Oslo og Akershus, f.eks. "askekallene" i Asker og Bærum. I dag finner en styvete trær først og fremst ved tun, og i alleer og trerekker, men fortsatt kan en komme over gamle, styvete trær i gjengroende havnehager og i utmark, f.eks. ved Tanum i Bærum, i Maridalen, innerst i Sørkedalen og i Skaugumsåsen i Asker.

Styvete "kaller" i hevd blir svært gamle, opptil mange hundre år, og mye eldre enn de naturlige løvtrærne, med naturlig vekstpunkt. Dette kommer av at de vokser i bredden, i stedet for i høyden. Forvokste gamle styvingstrær vil imidlertid snart falle om og dø, da rotsystemet ikke vil tåle vekten av de nye "trærne" i det gamle styvingspunktet. En gammel hevdet "kall" er både et levende kulturminne og en naturtype i seg sjøl. Den gamle, "døde" barken inneholder et vell av arter, bl.a. egne insekter og lav.

Åkerholmer, randsoner

Tidligere ble åkerholmer, randsoner, bekke- og elvekanter utnyttet til slått, beite eller lauvsamling. Disse områdene er ikke lenger i bruk, men kan være viktige restbiotoper for den gamle engfloraen, som er avhengig av lys og solvarme. I tillegg er de viktige leveområder for deler av dyrelivet som er knyttet til kulturlandskapet, og gir ferdselsmuligheter for mennesker.

Velpleide randsoner mot dyrket mark øker også dyrkamarkas verdi, da det hindrer skygge og sein vår, og det hindrer spredning av uønskede rotskudd og ugras i dyrkamarka. Randsonene bør ha en gradvis overgang fra dyrkamark til skogsmark. Særlig gjelder dette der granskogen skygger mest, mot sør og øst. Mot skogen bør kantsonens dybde tilsvare en normal trehøyde, og et gradvis trappepreget bryn bør tilstrebes, der urter blir etterfulgt av ønskede busker og løvtrær og noe furu, som gradvis blir etterfulgt av en lysåpen skogsmark. Årlig løpende skjøtsel blir kantslått nærmest dyrkamarka (ekstensiv skjøtsel), og ryddesagslått hvert 3. til 5. år for å fjerne uønskede rotskudd og stubbeskudd. (Tidligere var dagens skogsmark, som grenser mot dagens dyrkamark, enten en del av innmarka som slåtteeng eller havnehage, eller en del av utmarka som ble høstet på ulike måter: beite, slått, lauving, ved, tømmer. Det var derfor glidende og naturlige lysåpne overganger mellom dagens dyrkamark og skogsmark. Men det er ikke realistisk å gjenskape de gamle kulturmarkene overalt. Rydding og pleie av randsoner blir derfor en viktig mellomløsning).

Bekke- og elvekanter (flommarkseng, strandenger)

Mange bekker i jordbrukslandskapet ble etter krigen enten lagt i rør, eller det ble dyrket helt inntil bekkekanten, noe som førte til stor utvasking og forurensning, og tap av naturtyper og arter. I Maridalen har en unngått denne negative utviklingen innen jordbrukslandskapet, da de fleste bekkene og grøftene går i åpne løp.

Tidligere var vegetasjonen langs elvene, bekkene og grøftene i jordbrukslandskapet viktige slåttemarkarealer. I Maridalen var for eksempel elvekantene til Skarselva fra Vaggesteinbrua til Dausjøen store sammenhengende fuktenger og slåttemyrer. Det samme gjaldt Lautabekkens utløp i Maridalsvatnet (flommarkseng, strandeng). Dette var ofte den beste og sikreste slåttemarka pga jevnt tilsig av vann og næringsstoffer, og er antakelig også den eldste.

Men grøfte-, bekke- og elvekantene i jordbrukslandskapet i Maridalen (og ellers i landet) er i dag preget av gjengroing og forfall. Dette fører til at forvokste trær og busker "henger" over bekkene/grøftene, noe som fører til utgliding av jord. Dessuten vil en forvokst bekke- og elvekant gi mangelfull vegetasjon i felt- og bunnsjikt, eller på det beste ha et feltsjikt som er dominert av store, tuedannende arter, med svart jord i mellom tuene. Dette hindrer binding av jorda i vannkanten, og gir tap av lyselskende, nærings- og fuktighetskrevende artsrike vegetasjonstyper. Bekkeblomeng er i dag en truet vegetasjonstype, særlig gjelder dette hanekamvarianten. Velutviklede bestander av denne typen finnes bare i jordbrukslandskapet, som beitemark eller marginale slåtteenger. Blomstrende, gule bekkeblom om våren, og nellikblomstrende hanekam seinere på sommeren, langs bekker og elver, er et påfallende innslag i jordbrukslandskapet, der det ennå fins (jf. Nikolai Astrups utallige landskapsmalerier med mengder med bekkeblom). En velskjøttet elve-, bekke- og grøftekant skal i en forsvarlig bredde være "grønn" i felt- og bunnsjiktet, og være fri for store tuer, og skal ha et variert innslag av ønskede løvtrær og busker.

Eksempler på velskjøttete bekke- og elvekanter i Maridalen, med frodig "hanekameng", er vestre del av Lautabekkens utløp og "Bekkedalen" ved Kirkeby. Disse bekkekantene ble restaurert av Maridalens Venner, og det gjennomføres slått.

Forskjell slått - beite

Beite skiller seg fra slått på i hovedsak følgende måter:

• mens slått tar alt over slåttekniven er beite selektivt, dvs. at dyra velger selv den mest smakelige delen av vegetasjonen. Beite favoriserer derfor planter med torner eller spisse blad (f.eks. roser, slåpetorn og einer), sterkt kiselholdige blad (f.eks. finnskjegg og sølvbunke) eller med innhold av giftige eller frastøtende lukt- eller smakstoffer (f.eks. tyrihjelm og soleier). Forskjellige dyreslag beiter på ulik måte og påvirker derfor vegetasjonen noe forskjellig. Ku beiter nokså lite selektivt og er ved rimelig antall relativt skånsomme med markvegetasjonen. Sau (og geit) beiter mer selektivt, og i stort antall gnager de vegetasjonen mer ned enn storfe.
• ved beite tilbakeføres en stor del av næringsstoffene til marken.
• beite gir punktvis sterkt marktrykk. Dette gjør at tråkksvake planter er mer utbredt i slåtteenger. Tråkket favoriserer derimot planter som behøver bare flekker for å spire. Små vannplanter favoriseres av krøttertråkk ved elve- og strandkanter.
• den tradisjonelle slåttedriften med sammenrakning, tørking, lagring og transport fører til en annen spredning av sporer og frø enn den beitedyrene gir.

Les mer om hevd som økologisk faktor Les mer om slåttepregete vegetasjonstyper