Natur- og kulturmarksbegreper

Art: En gruppe av individer som har genmasse og vesentlige kjennetegn felles, og som er skilt fra andre ved morfologiske og/eller reproduksjonsmessige forhold. Innen de fleste arter kan individene få fruktbart avkom sammen. Ordet "art" kan også brukes i videre betydning, og kan inkludere andre taksonomiske nivåer, f.eks. underarter eller varieteter.

Artsmangfold: Antall arter og fordelingen av individene av artene innenfor et område, avgjør artsmangfoldet.

Bakkemyr: Jordvannmyr med fastmattevegetasjon som dekker et sammenhengende areal på minimum noen dekar, og som har tydelig helling (3° har vært vanlig brukt som grense).

Barskog: Skog dominert av bartrær, i Norge vanligvis gran og/eller furu. Barlind kan danne mindre skogbestand.

Baserik (kalkrik, rik på mineralnæring): Betegnelse på jord eller berggrunn med høyt karbonatinnhold; vanligst mye kalsium (kalk), dels magnesium. pH i jordsmonnet ligger ikke langt under nøytralpunktet (pH i vann fra ca. 6 og oppover). Basefattig (kalkfattig) er det motsatte. Basekrevende art er knyttet til baserikt jordsmonn; baseskyende art unngår baserikt jordsmonn. "Kalkskog" brukes som et godt innarbeidet navn for skogtype.

Beitemark: Fra gammelt av brukt om områder der den naturlige vegetasjonen ble påvirket av og brukt til husdyrbeite (naturbeitemark), dvs ikke oppdyrkede og gjødslede arealer, men beite av den naturlige vegetasjonen, som i varierende grad ble ryddet for trær og busker. Alle naturtyper ble utnyttet til beitemark, fra den tørreste eng til vegetasjonen langs innsjøer og havstrender. Beitemarkene kan ha ulik grad av rydding, fra de områdene hvor dyrene går fritt i utmarka uten spesiell rydding for beite (skogsbeite, utmarksbeite), til de beitemarkene som er optimalt ryddet for uønskede trær og busker, med den hensikt å få et best mulig naturlig beite med en tett vegetasjonsmatte. Det siste er oftest inngjerdet beitemark nær gården som ble kalt hagemark eller havnehage (også kalt innmarksbeite), og ble brukt til husdyr som det daglig var bruk for. Vår og høst fikk dyra også beite på de innmarksarealene som var dyrkamark og slåttemark. I de årene dyrkamarka lå i hvile (hvert andre/tredje år), ble disse arealene også brukt til beite hele vekstsesongen. I dag blir begrepet beitemark brukt om alt areal som blir brukt til beiting for husdyr, også fulldyrket innmark (gjødslet kulturbeite, åkermarksbeite). Se også kulturmark og seminaturlig vegetasjon.

Beiteskog: Skog utnyttet til husdyrbeiting over tid med vegetasjon som er påvirket av dette. Se utmarksbeite, beitemark.

Beitetolerant: Plante som tåler nedbeiting og/eller beitetråkk.

Biogeografi: Læren om den geografiske utbredelsen til planter og dyr, og faktorene som er bestemmende for forekomstene.

Biologisk mangfold (biodiversitet): Mangfoldet av arter, den genetiske variasjonen innenfor hver enkelt art, og mangfoldet av vegetasjons- og naturtyper hvor artene lever. Vi kan også definere biologisk mangfold som mangfoldet av livsformer, de økologiske funksjonene disse har, og den genetiske variasjonen de inneholder.

Biotop (levested): ensartet område med spesifikke miljøforhold; ofte brukt om levested for bestemte plante- eller dyresamfunn.

Blandingsmyr: Myrtype som består av en mosaikk av myrelementer av nedbørmyr og jordvannmyr.

Boreal: Betegnelse på hovedsone av vegetasjon som ofte kalles barskogsone. Deles videre i: sørboreal (SB), mellomboreal (MB) og nordboreal (NB). Brukes også som betegnelse på en tidsperiode etter siste istid, ca. 9000-5000 år før nåtid. Boreal betyr nordlig.

Boreonemoral (BN, edelløv- og barskogsone): Betegnelse på vegetasjonssone som danner overgang mellom de boreale og de nemorale sonene.

Brunjord: Næringsrikt jordsmonn med et mineraljordblandet, moldaktig humuslag med grynstruktur og gradvise overganger mellom sjiktene. Se også jordsmonn.

Bryn : Se randsone

Bunnsjikt: Vegetasjonssjikt av moser og lav.

Busksjikt: Vegetasjonssjikt av forvedete planter på 0,3-2,0 m.

Damslått: Flatt terreng der vann ble demt opp i en periode i den hensikt å tilføre marka næringsemner (slam).

Dyrkamark: Jordbruksarealer som er fulldyrket med pløying, drenering, gjødsling, planting og såing (åker, kultureng og kulturbeite). Se også kulturmark.

Edelløvskog: Løvskog med sterkt innslag av varmekrevende, bredbladete løvtrær: spisslønn, svartor, hassel, bøk, ask, eik, lind og alm.

Ekre: Tidligere åker som får gro igjen til eng. Se permanent kultureng/beite.

Eksposisjon: Hellingsretning.

Endemisk (stedegen): En art (og taksoner i vid oppfatning) som bare forekommer innen et begrenset område.

Eng: Opprinnelig brukt om områder der den naturlige vegetasjonen (feltsjiktet) ble slått og graset ble brukt til vinterfôr til husdyra (ugjødsla naturlig slåttemark, slåtteeng, naturenger). I motsetning til fulldyrket kultureng, er natureng ugjødslet, er ikke pløyd og ikke innsådd av fremmede arter. Feltsjiktet er vanligvis artsrikt og dominert av lyskrevende urter og grasvekster, mens lyng, smalbladete grasvekster og lav spiller en underordnet rolle. Bunnsjiktet dekker ofte lite, men kan være artsrikt. Brunjord er mest vanlig. Eng kan brukes både om slåtte- og beitemark. Opprinnelig et agrikulturelt begrep, og da brukt primært om slåttemark. I dag blir begrepet eng som regel brukt om fulldyrket, gjødslet og innsådd kultureng. Se også kulturmark, seminaturlig vegetasjon og vegetasjonsserie.

Epifytt: Plante som lever/vokser på en annen plante uten å snylte.

Erosjon: Nedsliting og fjerning av berggrunn eller løsmasser av ytre krefter som strømmende vann, is eller vind.

Evolusjon: Utvikling av planter og dyr fra tidligere former.

Fastmatte: Myrparti med sammenhengende vegetasjonsdekke som er fast å gå på.

Fattig vegetasjon: Vegetasjon som mangler basekrevende arter. Finnes på basefattig jord og er vanligvis artsfattig.

Feltsjikt: Vegetasjonssjikt av urter og gras, og forvedete arter som er lavere enn 30 cm.

Fertil: Betegnelse på planter som har seksuelle formeringsorganer og kan utvikle spiredyktige frø eller sporer.

Flommark: Vegetasjonstyper på permanent våt jord som jevnlig blir oversvømt og kan stå under vann i perioder.

Flora: Planteartene som finnes innen et bestemt område, f.eks. Norges flora, Mellomkollens flora.

Forstyrrelse: Effekt som fører til brudd på likevekten for art, samfunn, økosystem. Det kan skilles mellom naturlig forstyrrelse (for eksempel etter lynnedslag) og antropogen (menneskeskapt) forstyrrelse, for eksempel hogst og slått.

Forstyrrelsesstrateg: Art som tåler forstyrrelse (for eksempel slått og husdyrbeite) bedre enn sine konkurrenter.

Floraelement (plantegeografisk element): En gruppe av arter med noenlunde lik geografisk utbredelse.

Fragmentering: Oppdeling av et sammenhengende areal i stadig mindre biter som blir mer og mer isolert fra hverandre.

Frøbank: Mengden av spiredyktige frø av urter, gras, lyng, busker og trær som finnes i jordsmonnet. Vi snakker om arter som har lang og kort frøbank; med det mener vi at noen arter har frø som kan overleve mange år (få år) i jordsmonnet i påvente av at de økologiske betingelsene - naturlige eller hevdbetingede, som brann eller gjenopptatt slått - igjen er til stede, og som er en forutsetning for spiring.

Gammel eng: Se slåtteeng.

Gleijord: Jordsmonntype som er mørkt gråfarget, vanligvis med rustflekker (gleiflekker). Jordsmonnet er påvirket av høytstående grunnvann i lange perioder.

Habitat: Leveområde som tilfredsstiller miljøkravene til en populasjon (bestand) eller en art. Brukes delvis synonymt med biotop og voksested.

Hagemark, havnehage, hamn (inngjerdet beitemark, også kalt innmarksbeite): I overgangssonen mellom innmark og utmark fantes det gjerne inngjerdet beitemark til husdyr som det daglig var bruk for på gården. Det var en lysåpen, tresatt kulturmarkstype med lundkarakter, som også ble brukt til høsting av tresjiktet til fôr og/eller ved og emnevirke. Se også beitemark.

Hei: Område der feltsjiktet er dominert av lyng og stive gras med smale blad, bunnsjiktet av moser og lav. Vanligvis med podsoljord eller med sur humus på berg. Kystlynghei er åpen, treløs hei langs den ytre kysten, og den er skapt av avskoging, lyngsviing, beiting med husdyr og annen menneskelig aktivitet. Se også vegetasjonsserie.

Humid: Fuktig klima; områder med høy nedbør og relativt lav fordampning.

Humus: Sterkt nedbrutt organisk materiale i jordsmonnet.

Hybrid: Krysning mellom to arter; vanligvis er hybriden steril.

Hydrofytt. Plante som er tilpasset et liv mer eller mindre neddykket i vann.

Høstingsskog: Lauvskog som gjerne ble utnyttet gjennom flerbruk, men der tresjiktproduksjonen (lauvfôr, nøtter, treemner, tauproduksjon med mer) var den viktigste, og hvor beiting og slått ikke var særlig hensiktsmessig pga bratt, steinet og ulendt mark. Høstingsskog har karakteristisk tre- og buskstruktur. Se også kulturmark og styvingstre.

Høystaudevegetasjon: Vegetasjonstype der feltsjiktet er dominert av høye (ofte mannshøye), flerårige urter (stauder) og gras; med tresjikt (høystaudeskog), busksjikt (høystaudekratt) eller uten tre- og busksjikt (høystaudeeng). På næringsrik jord, med god vanntilførsel, gjerne sigevann.

Hå: Etterslått, det vil si gjenvekst etter slåtten.

Indikatorart: Art med kjente (vanligvis snevre) toleransegrenser for en bestemt miljøfaktor, og/eller art som kan brukes for å skille vegetasjonstyper.

Innmark: Før brukt om mark som lå nærmest gården, og som var inngjerdet for å beskytte marka mot beitende dyr, se utmark. Begrepet brukes i dag om åker og kultureng som har vært gjødslet, pløyd, grøftet, tilsådd m.m. Tradisjonelt definert som innhegnet areal (heimebø) med åker, slåtteeng, havnehage og mindre stykker udyrket mark innenfor samme område. Også brukt om inngjerdete areal (slåttemark og beitevoll) på setra (stølen) i lavlandet og i fjellet. Juridisk definert som områder hvor allmennheten ikke har ferdselsrett på sommerføre.

Innmarksbeite: Av landbruksmyndighetene definert som: "Areal som blir benyttet som beite, og som ikke kan høstes maskinelt, dyrkes eller overflatedyrkes. Arealet ligger mellom dyrka mark og skog, eller andre naturlige avgrensninger. Omfatter gamle beiteområder som havnehager, hageskog, hamner, raviner og lignende." Se havnehage, beitemark, utmarksbeite.

Jord: Jordskorpens løsmateriale, i motsetning til den faste berggrunnen under. Det meste av jorda er blitt til ved oppsmuldring av fast fjell, noe er også dannet av rester etter planter og dyr. Jord omfatter derfor alt organisk og uorganisk fast materiale over berggrunnen. Med i begrepet må også tas markvann, grunnvann i løsmassene og jordlufta.

Jordart: På sammen måte som berggrunnen kan inndeles i bergarter vil jord også kunne deles inn i jordarter. Jordart er jord med en bestemt mekanisk eller kjemisk sammensetning, eller et bestemt geologisk opphav med løs struktur. Vi skiller mellom minerogene jordarter (som breavleiring, elveavleiring, havavleiring, skredavleiring m.m.) og organogene jordarter (som torv, dy, gytje, skjellbanker).

Jordsmonn: Betegnelse på den del av jorda (løsmaterialet) som er påvirket av plantenes røtter og andre organismer.

Jordvannmyr (minerotrof/minerogen myr): Myr som får tilført næring fra vann som har vært i kontakt med mineraljorda, dvs. minerogent grunnvann. Se nedbørmyr.

Kalkrik: se baserik. Er dog brukt noen ganger i "vann- og vannkantvegetasjon".

Kalkskog: Brukes som et godt innarbeidet navn for skogtype på kalkrike bergarter.

Kantsone: Se randsone.

Karakterart: En art som er klart vanligere i én vegetasjonstype enn i alle andre.

Karakteristisk art: En art som er vanligere i én vegetasjonstype enn i andre; svakere enn karakterart.

Karplante: Planter med indre karsystem (årer) til å lede plantevæske. Omfatter blomsterplanter og karsporeplanter (kråkefotplanter, sneller, bregner m.fl.).

Klonal: Som gir opphav til funksjonelt nye individer uten kjønnet formering.

Konkurranse: Oppstår mellom individer av samme art (intraspesifikk konkurranse) eller mellom individer av forskjellige arter (interspesifikk konkurranse) som følge av begges krav på den samme ressurs.

Konkurransestrateg: Art som har evne til å vokse fort ved å ta opp tilgjengelig næring, og som derved konkurrerer ut andre arter.

Kontinentalt område: Betegnelse på et område med et planteliv preget av østlige arter/vegetasjonstyper, f.eks. svakt kontinental seksjon. Dette gjelder innlandsområder med et kontinentalt klima; dvs. tørt, og gjerne med stor temperaturforskjell mellom sommer og vinter.

Kontinuitet: Brukes her om samme type påvirkning (som slått og beite) gjennom lang tid uten lengre avbrekk, eller mangel på påvirkning (som gammelskog).

Kryptogam: Brukes som fellesbetegnelse på moser, lav, sopp og alger. Systematisk er dette en svært heterogen gruppe. Her menes hovedsakelig arter av moser og lav.

Kulturbeite (åkermarksbeite): Fulldyrket mark som i dag blir brukt til husdyrbeite, og som er gjødslet, ofte også pløyd, og er tilsådd med engfrøblandinger. Se kultureng og beitemark

Kulturbetinga vegetasjon: Se seminaturlig vegetasjon.

Kultureng (kunsteng, åkermarkseng): Fulldyrket slåttemark som er pløyd, gjødslet og isådd engfrøblandinger, i motsetning til slåtteeng. Se eng, slåtteeng, kulturbeite og dyrkamark.

Kulturlandskap: Vi kan definere kulturlandskap som det landskap som er formet eller påvirket av menneskets utnytting av naturgrunnlaget, eller landskap der mennesket har satt sine spor. All natur i Norge blir derfor i praksis ulike former for kulturlandskap. Begrepet brukes ofte snevert om landskap formet av tradisjonell jordbruksdrift (jordbrukets kulturlandskap), og kulturlandskapsbegrepet er derfor ikke entydig definert. Ulike fagmiljøer tolker begrepet ulikt ut fra interesser og fagtradisjoner, og det kan derfor være mer hensiktsmessig å snakke om ulike typer landskap; jordbrukslandskap (med ulike typer), skogbrukslandskap, lyngheilandskap med mer, som vil vise ulike former for menneskelig påvirkning på landskapet.

Kulturmark: Områder der naturgrunnlaget er preget av jordbruksdrift. Vi snakker om dyrkamark, ulike former av slåttemark, beitemark, lauving og annen høsting av naturen til jordbruksdrift. "Gammel kulturmark" blir brukt om ikke fulldyrkede områder, men hvor naturgrunnlaget er sterkt preget av høsting til ulike former for jordbruksdrift (beite, slått, lauving). Vegetasjonen på "gammel kulturmark" blir kalt seminaturlig vegetasjon; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, brenning, slått, beiting, lauving med mer), og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde. Se også seminaturlig vegetasjon.

Kulturmarkstyper: Vi kan snakke om forskjellige kulturmarkstyper, som er skapt av ulike naturgitte forutsetninger og ulik hevd over tid; dyrkamark (åker, kultureng, kulturbeite), ulike typer slåttemark og beitemark, lauveng, høstingsskog med mer. Se kulturmark.

Landskap: Et mer eller mindre naturlig avgrenset areal som består av en mosaikk av naturtyper med ulik landform og kulturpåvirkning.

Lauveng (løveng): Lysåpen, tresatt kulturmarkstype som er formet av langvarig høsting i to "etasjer"; slått og beiting av feltsjiktet og lauving i tresjiktet (vanligvis ved styving). Se også kulturmark og høstingsskog.

Lauving: Høsting av kvister med løv for å skaffe fôr til husdyr. Tradisjonelt var lauving av større trær (styving) vanlig, dessuten hogst av ungt løvkratt ved basis (stubbelauving). Lauv ble også høstet ved at trær ble hogd ned og kvistet. De fleste løvtreslag ble brukt.

Lokalitet: Geografisk definert område som er klart avgrenset.

Løsbunn: Myrparti med høy grunnvannsstand som mangler sammenhengende vegetasjonsdekke, og hvor torv er synlig. Løsbunn har dårlig bæreevne.

Mellomboreal (MB, midtre barskogregion): Vegetasjonssone som er dominert og karakterisert av barskog, og der myr er vanlig, bl.a. bakkemyr. Gråorskog og flere andre svakt varmekrevende vegetasjonstyper og arter har sin nordlige og øvre grense innen sonen.

Minerotrof/minerogen myr (jordvannmyr): Myr som får tilført næring fra vann som har vært i kontakt med mineraljorda (minerogent vann); slike myrer har minerotrof vegetasjon.

Mold: Sterkt omdannet organisk materiale som er godt oppblandet med mineraljordpartikler.

Mykmatte: Myrparti med sammenhengende vegetasjonsdekke der mosene dominerer (ofte svulmende mosematter), og der tråkk gir langvarige spor.

Mykorrhiza: Sopprot, det vil si et produkt av samliv (symbiose) mellom sopptråder og planterøtter.

Myr: Landområde med høyt grunnvann og vegetasjon som danner torv. Vegetasjonen er karakterisert av spesielle myrplanter; f.eks. starr og torvmoser. Det skilles mellom jordvannmyr og nedbørmyr (se disse). Videre deles myra i fem geografiske nivåer: Myrkompleks tilsvarer hele myra, avgrenset mot fastmark. Myrkomplekset består av en eller flere myrelement-samlinger (dette er nivået som definerer myrtyper, se nedenfor), og disse er bygd opp av myrelementer som har enhetlige hydrologiske forhold. Myrelementene kan bestå av en myrstruktur, eller ofte av to eller flere i veksling. Disse strukturene deles videre i småstrukturer som tue, fastmatte, mykmatte og løsbunn.

Myrtype: Typer av myrelementsamlinger (se ovenfor). Myrtypene er enheter som bygger på myrenes utforming (morfologi) og vanntilførsel (hydrologi), og myrtypene omfatter for eksempel eksentrisk høymyr, bakkemyr, strengmyr, palsmyr m.m. Her brukes myrvegetasjonstype når enheten er basert på plantedekket.

Naturbeite(mark): Se beitemark

Natureng: Se slåtteeng

Naturlig vegetasjon: Vegetasjon som ikke er påvirket (eller ubetydelig påvirket) av menneskelig aktivitet; i motsetning til kulturbetinget vegetasjon, se seminaturlig vegetasjon og kulturmark. Potensielt naturlig vegetasjon er den vegetasjon som ville ha vært til stede om menneskelig aktivitet ikke hadde eksistert.

Naturtype: Ensartet, avgrenset enhet i naturen som omfatter alt plante- og dyreliv, og de miljøfaktorene som virker. Naturtype brukes som en praktisk betegnelse på økosystemtyper. Eksempler: skog, myr, kystlynghei.

Nedbørmyr (ombrotrof/ombrogen myr): Myr som bare får tilført næring gjennom nedbøren.

Nemoral (N): Betegnelse på en vegetasjonssone som går tvers over kontinentene på den nordlige halvkulen, og som dekker størstedelen av Vest-Europa. Karakterisert av løvfellende temperert skog; eikeskog og annen edelløvskog i Norge. Sonen kalles også temperert løvskogsone, og finnes her i landet bare i et lite område på Sørlandet.

Nordboreal (NB, fjellskogregion): Vegetasjonssone som oppover og nordover avgrenses av den klimatiske skoggrensen opp mot alpin/arktisk sone. Dominert av lavvokst barskog og bjørkeskog, dessuten mye myr.

Næringsrik jord: Rik på nitrogen og fosfor; vanligvis også baserik.

Nøkkelbiotop: Område eller landskapselement som er spesielt viktig for bevaring av det biologiske mangfoldet fordi det inneholder naturtyper, arter eller andre elementer som er sjeldne i landskapet.

Nøkkelart: Økologisk viktig art som mange andre arter er direkte avhengige av; forsvinner en nøkkelart, vil det få store konsekvenser. Brukes spesielt i skogmiljøer. Eksempler kan være store gamle trær, som osp i granskog, eller styvet alm (med artsrik epifyttflora).

Ombrogen/ombrotrof myr (nedbørmyr): Myr som bare får tilført næring fra nedbøren (ombrogent vann); slike myrer har ombrotrof vegetasjon.

Oseanisk område: Betegnelse på et område med et planteliv preget av vestlige arter/vegetasjonstyper, f.eks. sterkt oseanisk seksjon (O3). Dette gjelder hav- eller kystnære områder med et oseanisk klima; dvs. klima med mye nedbør, relativt milde vintre og kjølige somre.

Overflatedyrket eng/beite (gjødslet natureng/beite): Lett bearbeidet og ryddet slåttemark og beitemark som er noe gjødslet, men ikke pløyd og drenert.

Overvåkingsområde: Område der et utvalg abiotiske eller biotiske parametre måles eller prøvetas over tid for et spesielt formål.

Parasitt: Organisme som snylter på andre, uten nødvendigvis å ta livet av dem.

Permanent kultureng/beite: Gammel kultureng eller kulturbeite som tidligere ble pløyd, drenert, gjødslet og sådd, men som over en lang periode bare blir slått eller beitet, ofte kalt ekre. Vi kan også snakke om overflatedyrkede enger og beitemark, som er lett gjødslet, ryddet, noe innsådd av kulturvekster, men ikke pløyd og drenert. Se også kulturmark, slåtteeng, beitemark, kultureng og kulturbeite.

pH: Mål for surhetsgrad, bestemt av innholdet av frie hydrogenioner. pH 7 er nøytralpunktet; lavere verdi indikerer surere miljø; høyere verdi indikerer mer basisk miljø.

Pionerfase: Brukes om de første trinn i utviklingen av plantedekke/vegetasjon etter ødeleggelse.

Plantebestand: Et areal med mer eller mindre jevn fordeling av planter av samme art eller av ulike arter som lever sammen i et fellesskap. Bestandet holdes sammen av likeartede økologiske forhold. Bestandene klassifiseres i vegetasjonstyper.

Plantegeografi: Læren om plantenes utbredelse og forekomst, og de faktorene som bestemmer disse. Skiller mellom: vegetasjonsgeografi, floristisk plantegeografi og paleoøkologi (historisk plantegeografi).

Plantesamfunn: Lite brukt den senere tid, siden "vegetasjonstype" blir mer foretrukket. Blir ellers brukt både om konkrete arealer (plantebestand) i naturen og om abstrakte klassifikasjonsenheter. Plantesamfunnene karakteriseres av artssammensetning og mengdefordeling mellom artene.

Plantesosiologi: Plantesamfunnslære.

Podsoljord: Jordsmonn av næringsfattig mineraljord med tydelige sjikt, vanligvis med et råhumuslag over et bleikjordsjikt. Bleikjordsjiktet ligger over et utfellingssjikt som grenser til opprinnelig mineraljord. Det skilles mellom flere typer. Humuspodsol: Podsol der det er felt ut mye humusstoffer i utfellingssjiktet, slik at fargen er mørk, nesten svart. Jernhumuspodsol: Overgangstype mellom jern- og humuspodsol. Jernpodsol: Podsol der utfellingssjiktet er dominert av jernrike forbindelser og er rustfarget.

Populasjon: En gruppe av individer av samme art innenfor et mer eller mindre klart avgrenset område.

Populasjonsbiologi (populasjonsøkologi): Studiet av hvordan populasjoner varierer i størrelse, tetthet og andre egenskaper over tid, og fra sted til sted, og årsaker til disse variasjonene.

Randsone (bryn, kantsone, overgangssone): Kan defineres som overgangssoner mellom skogsmark og treløse områder som dyrka mark, nakent fjell eller ur, eller overgang mot stier, veier, vann og vassdrag. Brukes her i tilknytning til jordbrukslandskapet og er ofte overgangssoner mot ulike typer kulturmark, særlig mellom skogsmark og dyrkamark, og mot bekker, vann, stier, veier med mer. Skjøtsel av randsonene er i historisk sammenheng et nytt fenomen, da det tidligere pga ulik høsting, var glidende overganger mellom kulturmarkstypene, og mellom innmark og utmark. Begrepet blir også brukt i større målestokk, som overgang mellom by og skog.

Rasmark (ur): Stein- og blokkrik skråning dannet ved forvitring (steinsprang) og utrasing (skred) under bratt bergvegg. Det fineste materialet ligger øverst i rasmarka, under bergrota, det groveste nederst i skråningen. Bergarten er avgjørende for hellingsvinkelen.

Referanseområde: Et område som tjener som forbilde for en viss artssammensetning og struktur, eller der økologiske prosesser (naturlige eller menneskestyrte) fortsetter, slik at de kan danne en standard som endringer kan måles mot. Et referanseområde kan være et naturlandskap eller et kulturlandskap.

Regional variasjon/fordeling: Betegnelse på variasjon/fordeling i naturen som skyldes klimaet. Vegetasjonsregionene viser regional variasjon i vegetasjonen.

Region: Betegnelse på område med likeartede naturforhold, for eksempel når det gjelder klima eller vegetasjonens fordeling. Her mest brukt om enheter som viser regional fordeling, f.eks. vegetasjonsregioner. Men ordet region brukes også om andre områder med likeartede naturforhold; f.eks. landskapsregion.

Relikt art: En art som i nåtiden er begrenset til et ganske lite område, men som i tidligere tider var mer vidt utbredt.

Restaurering: Brukes her om tilbakeføring av gjengrodd eller degenerert kulturmark til den tilstanden som karakteriserte kulturmarka da den var i tradisjonell drift.

Rik vegetasjon: Vegetasjon med basekrevende arter. Finnes på baserik jord, og er vanligvis artsrik.

Ringbarking: Fjerning av barken på treet i en ring rundt stammen for å hindre væsketransport. Hensikten er å skade treet slik at det tørker ut. Blir særlig brukt mot løvtrær for å hindre oppslag av stubbeskudd og rotskudd ved trefelling.

Rødliste: Liste over truede arter og vegetasjonstyper. Fortegnelse over objekter (arter/vegetasjonstyper/naturtyper m.m.) som vurderes å kunne forsvinne fra det aktuelle området, for eksempel Norge. Objektene plasseres i kategorier som gjenspeiler risikoen for å bli borte. I den "Nasjonale rødliste for truete arter i Norge" (1998) skilles det mellom: Utryddet, direkte truet, sårbar, sjelden, hensynskrevende og bør overvåkes. "Truete vegetasjonstyper i Norge" (2001) har følgende parallelle inndeling: Forsvunnet, akutt truet, sterkt truet, noe truet, hensynskrevende, kunnskapsmangel og livskraftig.

Råhumus: Humuslag som består av mer eller mindre omdannet, surt organisk materiale som er sammenvevd av planterøtter og sopptråder (mysel) til en matte som ligger over mineraljord eller berg.

Seminaturlig vegetasjon (hevdbetinga, kulturbetinga): Vegetasjon som er påvirket (men ikke skapt) av lang tids høsting og annen menneskelig aktivitet, og der artene forekommer naturlig i regionen; men artenes fordeling og forekomst er avhengig av påvirkningen (hogst, rydding, slått, brenning, beiting m.m.). Vegetasjonen har med andre ord en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon, og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde. Ved opphør av menneskelig aktivitet vil seminaturlig vegetasjon etter hvert miste sine karakteristiske særtrekk, og utvikle seg mot naturlig vegetasjon. Se kulturmark.

Seterlandskap: Landskap i utmark som har vært/er intensivt brukt (vanligvis i sommerhalvåret) gjennom husdyrbeiting, slått eller annen høsting, vanligvis karakterisert ved forekomst av seterhus (støl), høyløer, stakkstenger m.m. Seterlandskapet er en mosaikk av vegetasjonstyper der seminaturlig (hevdbetinga vegetasjon) er vanlig, men der det og kan inngå arealer av innmark (for eksempel setervoll). Vanligst i MB og NB, men har vært utbredt fra BN til LA; i våre dager i sterkt forfall, og bare rester er tilbake de fleste steder.

Sirkumboreal utbredelse: Art, vegetasjonstype eller annet objekt som finnes innen de boreale sonene rundt jordkloden på den nordlige halvkulen.

Skilleart: En art som forekommer i enkelte vegetasjonstyper men ikke i andre, og som derved kan brukes for å skille typene.

Skjøtsel: Aktive tiltak som på økologisk grunnlag gjennomføres for å opprettholde og/eller utvikle en ønsket tilstand i et område, f. eks rydding av trær/busker, fjerning av stubber og tuer, og årlig slått og raking, for å fremme en hevdet slåttemyr.

Skog: Areal med mer enn 10 trær der dekningen av trekronene sett ovenfra er større enn 10 %. Det finnes også mange andre definisjoner som er i vanlig bruk.

Skogsbeite: Se beiteskog, utmarksbeite.

Skrapslått (hakkeslått): Ugjødslet og ikke pløyd slåttemark, for eksempel kanter rundt åker og eng, og steinete arealer som helst ble slått med stuttorv.

Slåtteeng: Naturlig slåttemark, som ikke blir gjødslet, pløyd eller innsådd med fremmede arter, men som består av naturlige ville vekster. Se eng og seminaturlig vegetajon.

Slåttemark: Opprinnelig brukt om områder der den naturlige vegetasjonen ble optimalt ryddet for uønskede trær og busker, med den hensikt å få en best mulig naturlig slåttemark med en tett vegetasjonsmatte. Feltsjiktet ble slått og graset ble brukt til vinterfôr til husdyra (ugjødsla naturlig slåttemark, slåtteeng, naturenger). Naturlig slåttemark blir ikke gjødslet, pløyd eller innsådd med fremmede arter, men består av naturlige ville vekster. Hele naturgrunnlaget ble ryddet og slått fra den tørreste eng, via friskmarkseng til fukteng, strandenger, (slåtte)myrer og siv i innsjøer og i saltvann. Vi kan derfor snakke om forskjellige typer slåttemark. Store arealer i utmarka ble også benyttet til slått (utslått, utmarksslått, markaslått) der graden av rydding av busker og trær kunne variere, særlig gjaldt dette de store grasdekte myrene i Trøndelag og Nord-Norge.

Slåttemyr: Grasdominerte myrer - ofte rikmyrer - som har blitt utnyttet gjennom slått i generasjoner.

Staude: Flerårig, ikke forvedet plante.

Steril (ufruktbar): Brukt om plante som mangler seksuelle formeringsorganer, og som derfor ikke er i stand til å utvikle frø eller sporer.

Strandeng: Areal langs kysten og ved store vann og elver med finkornet substrat som jevnlig blir oversvømt, og der karplanter med spesielle tilpasninger, som høyt saltinnhold i jorda, dominerer og danner åpen engvegetasjon. Vi skiller mellom saltvannstrandeng (havstrandeng) og ferskvannstrandeng. Se ellers slåttemark og beitemark.

Stress: Inntrer når en eller flere miljøfaktorer begrenser tilveksten, for eksempel når et individ av en art lider av vannmangel, mangel på nitrogen eller andre næringsstoffer.

Stresstolerant: En art som tåler/er bedre tilpasset stress fra den aktuelle stressfaktor enn sine konkurrenter.

Styvingstre: Lauvtre hvor greinene skjæres tilbake høst eller vår (ca. hvert femte år) for å få en høy produksjon av unge kvister for høsting av lauv, ris, beit eller skav til husdyrfôr, eller til emneved, bastproduksjon o.l. Arbeidsoperasjonen kalles styving.

Sukkulent: Plante med saftfullt vev med høyt vanninnhold; typisk for ørken, havstrand og andre voksesteder med stort tørkestress. Eksempler: smørbukk, rosenrot.

Suksesjon: En langsiktig endring i plantesamfunn i naturen skapt av endringer i artssammensetningen og mengdeforholdet mellom artene. Suksesjonen er en prosess der et plantesamfunn endres gradvis til et annet.

Svedjebruk: Åkerbruk basert på avsviing av skog og dyrking av korn i det avsvidde området. Næringstapet var stort. Det kunne også omfatte rydding av skog til beite- og slåttemark.

Sørboreal sone (SB, sørlig barskogregion): Vegetasjonssone dominert av barskog, men der også myr og oreskog er vanlig, og der edelløvskog og varmekrevende arter finnes spredt.

Sårbar art/vegetasjonstype: Kategori blant rødlisteobjekter (se rødliste) som er mye brukt, bl.a. i den norske rødlisten over arter (DN-rapport 1999-3). Her synonymt med noe truet.

Takson: Generell betegnelse på konkret systematisk gruppe i biologien, f.eks. familie, slekt, art eller underart.

Taksonomi: Klassifikasjon av organismene på vitenskapelig grunnlag.

Terrestrisk: Jord-/landlevende (motsatt til akvatisk/vannlevende).

Trede: Brakklagt åker, der hensikten var å hindre utpining og å revitalisere jordsmonnet.

Tresjikt: Vegetasjonssjikt av trær (forvedete planter) høyere enn 2 m.

Truet art/vegetasjonstype: Risikerer å forsvinne innen sitt naturlige utbredelsesområde. Dette kan henge sammen med lite naturlig utbredelsesområde og/eller at en art/vegetasjonstype går tilbake av ulike årsaker.

Tue (myrtue): Myrparti, ofte en tydelig forhøyning, med vegetasjon dominert av lyng, og spesielt er røsslyng karakteristisk. Tuevegetasjonen utgjør de tørreste områdene på åpen myr.

Typelokalitet: En lokalitet som inneholder natur (plante/dyreliv o.a.) som er representativt/typisk for et område, f.eks. for en naturgeografisk region. Begrepet brukes i arbeidet med vernevurdering av naturtyper.

Ugras: Planter som vokser der det i landbrukssammenheng (eller i annen økologisk sammenheng) ikke er ønskelig at de skal vokse. 200 arter er definert som ugras i Norge, flere av disse som f.eks. tjæreblom, prestekrage, småengkall og smalkjempe, er viktige i mange av de truete, seminaturlige vegetasjonstypene. I tillegg er flere sjeldne og sårbare ugrasarter, som f.eks. snikjetråd, også knyttet til seminaturlig vegetasjon.

Underart: Enhet innenfor en art; skilt fra andre underarter ved noen få karaktertrekk, og oftest ved å ha ulik utbredelse og/eller ulike voksestedkrav.

Urt: Ettårig eller flerårig plante der de fleste artene har brede blad. Planten er ikke forvedet og visner ned ved tørke eller frost (unntatt sukkulenter).

Utfellingssjikt: Et jordlag (spesielt vanlig i podsoljord) der oppløst materiale fra ovenforliggende sjikt, som er ført nedover med sigevann, blir avsatt.

Utmark: Område som ikke har vært systematisk bearbeidet (pløyd, gjødslet) for å øke avkastningen. Ofte brukt til beiting for husdyr og høsting av fôr, ved, tømmer og andre ressurser, og de fleste utmarksarealer er på den måten fratatt næringsstoffer. Tradisjonelt brukt om områder i skog og fjell som lå utenfor gjerdet som innhegnet innmarka.

Utmarksbeite, skogsbeite: Beitepåvirket utmark hvor dyrene går fritt uten spesiell rydding for beite. Se beiteskog, beitemark, innmarksbeite.

Utslått, utmarksslått, markaslått: Slåttemark i utmark som ble mer eller mindre ryddet for trær og busker.

Varmetid: Periode fra slutten av preboreal tid (ca. 9 000 år BP) til begynnelsen av subboreal tid (ca. 5000 år BP), dels med omkring 2 °C varmere sommerklima enn i dag.

Vegetasjon: Plantedekket, eller helheten av vegetasjonstyper med overgangstyper, innen et område.

Vegetasjonsbelte: Vegetasjonsregion som er høydebetinget (orografisk variasjon); går her inn under begrepet vegetasjonssone.

Vegetasjonsdynamikk: Studiet av vegetasjonsendringer over tid.

Vegetasjonsformasjon: Betegnelse på hovedtype av natur med fellestrekk i dominerende vekstform og andre likheter i plantedekkets oppbygning og funksjon; f.eks. tropisk regnskog, barskog.

Vegetasjonsgeografisk region: Vegetasjonsregion som viser variasjon i vegetasjonen både mellom sør-nord/lavland-fjell og mellom kyst og innland. Vegetasjonsgeografiske regioner er fremkommet ved å kombinere vegetasjonssonene med vegetasjonsseksjonene.

Vegetasjonsregion: Enhet definert ut fra plantedekket, med begrenset regional variasjon innen enheten; dvs. at variasjonen mellom vegetasjonsregioner henger sammen med variasjon i klimaet. Vegetasjonsregion er samlebetegnelse for slike enheter, bl.a. vegetasjonssone og vegetasjonsseksjon.

Vegetasjonsserie: Fysiognomisk (utseendemessig) inndeling av plantedekket, karakterisert av felt- og bunnsjikt. Busk- og tresjikt varierer sterkt både i utseende og artssammensetning innen samme serie. Det skilles mellom eng-, hei-, myr- og steppeserie. Den siste er knapt relevant for Norge.

Vegetasjonsseksjon: Vegetasjonsregion som viser variasjon i vegetasjonen langs en gradient fra kyst til innland. Variasjonen henger sammen med forskjeller i oseanitet - kontinentalitet, og vintertemperatur og luftfuktighet er viktige klimafaktorer.

Vegetasjonssone: Vegetasjonsregion som viser variasjon i vegetasjonen fra sør til nord og fra lavland til fjell. Skillet mellom vegetasjonssonene har først og fremst sammenheng med variasjon i varmemengden i vekstsesongen.

Vegetasjonstype: Klassifiseringsenhet for plantebestand som oppfyller visse fellestrekk. Vegetasjonstypene (f.eks. blåbærgranskog, bekkeblomeng, finnskjeggeng) karakteriseres av fysisk utforming (vegetasjonssjikt og annen struktur), artssammensetning og mengdefordeling mellom artene. En inndeling og benevning etter økologiske forhold kan ofte være mer hensiktsmessig; bekkeblomeng kan da inngå i rik fukteng, mens finnskjeggeng fins i magereng.

Vegetasjonsøkologi: Læren om vegetasjonens sammensetning, utvikling, utbredelse og miljøforhold.

Verneområder: Områder med spesielle kulturhistoriske og/eller naturvitenskapelige verdier som er vernet etter for eksempel naturvernloven eller kulturminneloven.

Vikarierende vegetasjonstyper: Geografisk atskilte vegetasjonstyper som har store botaniske fellestrekk, men der forskjeller skyldes ulik geografisk utbredelse. De grunnleggende (lokale) miljøforholdene, som næringstilgang, markfuktighet og hellingsforhold er likeartede, men artsinnholdet er noe forskjellig.

Voksested: Et naturlig avgrenset areal med ensartet livsmiljø for planter.

Økologi: Læren om samspillet i naturen; mellom organismene og det miljøet de lever i.

Økologisk faktor (miljøfaktor):

Økologisk nisje: Den samlede tilpasning for en art til miljøet (f.eks. til temperatur, næringstilgang) som gjør at individer av arten kan overleve, vokse og reprodusere.

Økosystem: Et område av enhetlig natur. Økosystemet inkluderer alle samfunn av planter og dyr, dessuten det ikke levende miljøet (jord, luft, vann, mineraler osv.) disse samfunnene lever i. Naturtype brukes for bestemte økosystemtyper, f.eks. en skog eller ei myr.

Åker: Jordstykke som blir bearbeidet (pløyd, gjødslet, drenert med mer) for planting eller såing av planter til mat eller fôr.

Åkerholme: Avgrensede arealer i åker som har form som en holme, og som ikke egnet seg til åkerdrift. Ble høstet ved slått, beite, lauving. Kan også være gravhauger, rydningsrøyser eller bergknauser med tynt jordsmonn.

Åkerrein: Opphopning av jord i (nedre) kanten av åkeren forårsaket av pløying. Kan også brukes generelt om graskledd åkerkant.