Kulturbetinget engvegetasjon
– Finnskjeggeng (magereng)
Magerenger fins på tørr til frisk kalkfattig grunn. En undertype er representert:
Finnskjeggeng, som er vanligst på beitemark, men forekommer også på magre knauser i slåttemark. Ved sterkt beite er den ofte totalt dominert av det tuedannende graset finnskjegg. Andre vanlige arter er tepperot, legeveronika, gullris, blåklokke, gulaks, engkvein, smyle og bråtestarr. Utforminger med solblom fins på slåttemark.
Solblom på Hammeren. Foto: Tor Øystein Olsen
– Blåtoppeng (vekselfuktig fattigeng)
Lavproduserende enger som fins på fattig fuktig/vekselfuktig mark.
Blåtopp-blåknappeng. Engsamfunn som forekommer i flomsonen langs elver og sjøer, og på ugjødslet beite- og slåttemark. Kalkfattig type, som er noe truet.
– Bekkeblomenger (rik fukteng)
Artsrike enger på våt, næringsrik mark, og typen er noe truet. Vanlige arter:
Soleihov (bekkeblom), krypsoleie, myrmaure og mjødurt. To undertyper:
Hanekameng. Slåttemarktype dominert av hanekam, sumpmaure og grasaktige arter som slåttestarr, hundekvein, rødsvingel og trådsiv. Fins kun i jordbrukslandskapet.
Engforglemmegeieng. Rik og svært våt eng på beitemark. Kjennetegnes foruten forglemmegeiarter av bekkeveronika, bekkestjerneblom, bekkekarse og markrapp.
– Beiteenger
Enger preget av langvarig sterkt beite.
Smårapp-føllblombeiter. Nokså vanlig på beitemark og steder med mye tråkk. Vanlige arter er føllblom, kvitkløver, løvetann, aurikkelsveve, prestekrage, blåkoll og enkelte marikåper. Artsrikere utforminger på tørr og noe kalkholdig mark med bl.a. knoppurt, gjeldkarve og gulmaure.
– Skogstorkenebb-ballblomeng (frisk slåtteeng)
Frodige og produktive enger på frisk mark. Høyt og frodig feltskikt med mange urter. En undertype forekommer i undersøkelsesområdet. Den er noe truet.
Ballblomeng. Artsrikt slåtteengsamfunn. Vanlige arter er skogstorkenebb, kvitbladtistel, enghumleblom, engmarikåpe og ballblom. Ballblomenger i hevd er sjeldne i Oslo og Akershus. Artsfattige utforminger er relativt vanlig på eldre kultureng.
Ballblomeng Foto: © Harald Gjerde (2004)
– Lågurteng (kalkpreget slåtteeng i lavlandet)
Det er denne engtypen en gjerne forbinder med "urterike slåtteenger". Typen er knyttet til noe kalkholdig mark. Engene er artsrike og i enkelte utforminger inngår sjeldne arter. Karakterarter: rødknapp, fløyelsmarikåpe, dunkjempe, gjeldkarve, gulmaure, dunhavre og enghavre. Vegetasjonstypen er sterkt truet. Fire undertyper forekommer:
Knollmjødurteng. Artsrike kalktørrenger som kun forekommer i et lite område rundt indre Oslofjord. Spesielt for typen er forekomsten av knollmjødurt. Fins ved Svartorseter. Akutt truet.
Fagerknoppurteng. Enger på kalkrik mark i boreonemoral og sørboreal region. Typiske arter er fagerknoppurt og vanlig knoppurt. Fins i Blankvannsområdet. Akutt truet.
Fagerknoppurt. Foto: Tor Øystein Olsen
Flekkgriseøreeng. Mest utbredte undertype i sør- og mellomboreal region. Typiske arter er flekkgrisøre, småengkall, lifiol, hjertegras og av og til brudespore. Sterkt truet.
Dunhavreeng. Dunhavre er en viktig indikatorart, dunkjempe er også vanlig. Sterkt truet.
– Tjæreblom-hårsvevetørreng (tørr, middelsrik eng i låglandet)
Eng på knauser og tørre bakker kjennetegnet av et lavt feltskikt med hårsveve, små svevearter, tjæreblom, engnellik, bakketimian og kattefot mfl. Sterkt-akutt truet.
Engtjæreblomeng Foto: Tor Øystein Olsen
– Rikeng ("gammeleng")
Kravfulle og produktive engsamfunn på dyp næringsrik jord (brunjord) mest i boreonemoral og sørboreal sone - forekommer ofte på gjødslet mark (gammel fulldyrket eng). Høye kraftige grasarter dominerer, men det totale artsantallet er relativt lavt.
Engrappeng. Den vanligste undertypen dominert av kraftige grasarter som engrapp, engsvingel, engreverumpe og hundegras, i tillegg til urter som sibirbjønnkjeks og geiteskjegg.