Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturmark >  Vegetasjonstyper i kulturbetinget natur

Vegetasjonstyper i kulturbetinget natur

Her er en oversikt over de viktigste vegetasjonstypene i kulturbetinget (hevdbetinget) natur i Maridalen.

Høsten 2001 kom det ut en ny rapport: "Truete vegetasjonstyper i Norge". Rapporten er utarbeidet av NTNU, Vitenskapsmuseet, Trondheim, på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). Hovedbudskapet i rapporten er at gjengroing av kulturmark medfører tap av mange vegetasjonstyper som har vært vanlige og tidligere har dekket store arealer. Norske vegetasjonstyper er delt inn etter truethetskategorier; akutt truet, sterkt truet, noe truet, hensynskrevende eller livskraftig. Rapporten beskriver bl.a. utbredelse, artssammensetning, forekomst av rødlistearter, og trusler for 71 vegetasjonstyper og 68 regionale utforminger av dem.

Gammel kulturmark, "Kirkebyhagan" Foto: Tor Øystein OlsenDe akutt truete vegetasjonstypene/utformingene står i fare for å forsvinne fra landet innen meget kort tid dersom det ikke settes i verk tiltak som kan forbedre situasjonen. Av de akutt truete typene er det én type skogvegetasjon, to typer havstrand og resten, dvs. majoriteten, er kulturbetingete vegetasjonstyper. De typene som er sterkt truet, fins innen hovedtypene skogvegetasjon, berg- og kantvegetasjon, kulturbetinget engvegetasjon, kystlynghei, myr, vannkant/vannvegetasjon og havstrand.

Generelt kan det sies at de vanligste truslene mot de mest truete vegetasjonstypene er gjengroing og endring av vannhusholdningen i jorda. Gjengroing kommer i hovedsak som følge av nedlagt drift (opphørt slått og beiting) og gjødsling av tidligere ugjødslet mark.

Inndelingen av vegetasjonstypene følger i hovedsak nevnte rapport, og Eli Fremstad: "Vegetasjonstyper i Norge", NINA 1997.

Vegetasjonen i kulturmark kan deles opp i: 1) kulturbetinget engvegetasjon, 2) knause- og tørrbakkevegetasjon, 3) urterike kanter, 4) kantkratt og 5) komplekse kulturmarkstyper

Slåttemyrer var også en viktig del av fôrgrunnlaget i det gamle bondesamfunnet. Slåttemyrer i hevd ga opphav til særegne vegetasjonstyper, særlig med innslag av fargerike orkidéer. Skjøttede slåttemyrer i låglandet på Østlandet er en akutt truet vegetasjonstype.

Vegetasjonstypene som beskrives på de neste sidene, er typiske utforminger ved stabile forhold. Kulturbetinget vegetasjon varierer med skjøtsel og hevd, i tillegg til de naturgitte forutsetningene på stedet. Ofte har bruken av arealene endret seg over tid, f. eks. kan slåtteenger ha gått over til beiter. Det vi ser i dag vil i mange tilfeller være ulike suksesjonsstadier i en gjengroingsprosess. Ofte forekommer rester av slåtte- og beitemark bare som fragmenter i kanter og lignende. Det kan derfor ofte være vanskelig å skille mellom de ulike vegetasjonstypene, og det er glidende overganger mellom dem. Inndelingen er derfor svært ofte av praktisk karakter for å lette oversikten. En parallell inndeling etter økologiske forhold er satt i parentes.

Inndelingen av kulturbetingete vegetasjonstyper:

  1. Kulturbetinget engvegetasjon
    – Finnskjeggeng (magereng)
    Magerenger fins på tørr til frisk kalkfattig grunn. En undertype er representert:

    Finnskjeggeng, som er vanligst på beitemark, men forekommer også på magre knauser i slåttemark. Ved sterkt beite er den ofte totalt dominert av det tuedannende graset finnskjegg. Andre vanlige arter er tepperot, legeveronika, gullris, blåklokke, gulaks, engkvein, smyle og bråtestarr. Utforminger med solblom fins på slåttemark.

     Solblom Foto: Tor Øystein Olsen
    Solblom på Hammeren. Foto: Tor Øystein Olsen

    – Blåtoppeng (vekselfuktig fattigeng)
    Lavproduserende enger som fins på fattig fuktig/vekselfuktig mark.

    Blåtopp-blåknappeng. Engsamfunn som forekommer i flomsonen langs elver og sjøer, og på ugjødslet beite- og slåttemark. Kalkfattig type, som er noe truet.

    – Bekkeblomenger (rik fukteng)
    Artsrike enger på våt, næringsrik mark, og typen er noe truet. Vanlige arter:
    Soleihov (bekkeblom), krypsoleie, myrmaure og mjødurt. To undertyper:

    Hanekameng. Slåttemarktype dominert av hanekam, sumpmaure og grasaktige arter som slåttestarr, hundekvein, rødsvingel og trådsiv. Fins kun i jordbrukslandskapet.

    Engforglemmegeieng. Rik og svært våt eng på beitemark. Kjennetegnes foruten forglemmegeiarter av bekkeveronika, bekkestjerneblom, bekkekarse og markrapp.

    – Beiteenger
    Enger preget av langvarig sterkt beite.

    Smårapp-føllblombeiter. Nokså vanlig på beitemark og steder med mye tråkk. Vanlige arter er føllblom, kvitkløver, løvetann, aurikkelsveve, prestekrage, blåkoll og enkelte marikåper. Artsrikere utforminger på tørr og noe kalkholdig mark med bl.a. knoppurt, gjeldkarve og gulmaure.

    – Skogstorkenebb-ballblomeng (frisk slåtteeng)
    Frodige og produktive enger på frisk mark. Høyt og frodig feltskikt med mange urter. En undertype forekommer i undersøkelsesområdet. Den er noe truet.

    Ballblomeng. Artsrikt slåtteengsamfunn. Vanlige arter er skogstorkenebb, kvitbladtistel, enghumleblom, engmarikåpe og ballblom. Ballblomenger i hevd er sjeldne i Oslo og Akershus. Artsfattige utforminger er relativt vanlig på eldre kultureng.

    Ballblomeng Foto: © Harald Gjerde (2004)
    Ballblomeng Foto: © Harald Gjerde (2004)

    – Lågurteng (kalkpreget slåtteeng i lavlandet)
    Det er denne engtypen en gjerne forbinder med "urterike slåtteenger". Typen er knyttet til noe kalkholdig mark. Engene er artsrike og i enkelte utforminger inngår sjeldne arter. Karakterarter: rødknapp, fløyelsmarikåpe, dunkjempe, gjeldkarve, gulmaure, dunhavre og enghavre. Vegetasjonstypen er sterkt truet. Fire undertyper forekommer:

    Knollmjødurteng. Artsrike kalktørrenger som kun forekommer i et lite område rundt indre Oslofjord. Spesielt for typen er forekomsten av knollmjødurt. Fins ved Svartorseter. Akutt truet.

    Fagerknoppurteng. Enger på kalkrik mark i boreonemoral og sørboreal region. Typiske arter er fagerknoppurt og vanlig knoppurt. Fins i Blankvannsområdet. Akutt truet.

     

    Fagerknoppurt Foto: Tor Øystein Olsen
    Fagerknoppurt. Foto: Tor Øystein Olsen

    Flekkgriseøreeng. Mest utbredte undertype i sør- og mellomboreal region. Typiske arter er flekkgrisøre, småengkall, lifiol, hjertegras og av og til brudespore. Sterkt truet.

    Dunhavreeng. Dunhavre er en viktig indikatorart, dunkjempe er også vanlig. Sterkt truet.

    – Tjæreblom-hårsvevetørreng (tørr, middelsrik eng i låglandet)
    Eng på knauser og tørre bakker kjennetegnet av et lavt feltskikt med hårsveve, små svevearter, tjæreblom, engnellik, bakketimian og kattefot mfl. Sterkt-akutt truet.

     Engtjæreblomeng Foto: Tor Øystein Olsen
    Engtjæreblomeng Foto: Tor Øystein Olsen

    – Rikeng ("gammeleng")
    Kravfulle og produktive engsamfunn på dyp næringsrik jord (brunjord) mest i boreonemoral og sørboreal sone - forekommer ofte på gjødslet mark (gammel fulldyrket eng). Høye kraftige grasarter dominerer, men det totale artsantallet er relativt lavt.

    Engrappeng. Den vanligste undertypen dominert av kraftige grasarter som engrapp, engsvingel, engreverumpe og hundegras, i tillegg til urter som sibirbjønnkjeks og geiteskjegg.

  2. Knause- og tørrbakkevegetasjon
    Vegetasjonstyper på tørre, grunnlendte knauser og bakker. De forekommer naturlig på bergvegger, strandklipper og lignende, men de fleste og artsrikeste samfunnene vokser i eller ved kulturmark i boreonemoral og sørboreal region.

    Små- og bitterbergknappknauser er vanlige i flere varianter på kalkfattig fjell. Typiske arter er småbergknapp og bitterbergknapp.

    Bakkemynte-kvitbergknappknauser. Knauser med bl.a. kvitbergknapp, bakkemynte og fjellrapp. Vanlig på kalkstein i jordbrukslandskapet i kambrosilurbygdene. Fins i Blankvannsområdet.

  3. Urterike kanter
    Mjødurt-vassrørkveinkant. Frodig samfunn med mjødurt, vass- og skogørkvein, vendelrot, vanlig fredløs, strandrør mfl. Mjødurteng er et svært vanlig gjengroingssamfunn istedenfor bekkeblomeng.

    Dragehode-blodstorkenebbkant. Artsrike samfunn på tørre kalkrike knauser, ofte i overgang mot, eller sammen med artsrike busksamfunn. Fins ved Svartorseter. Sterkt truet.

    Skogkløver-skjermsvevekant. Vanligere enn den sistnevnte, og som andre kantsamfunn, ofte dominert av enkeltarter (f.eks. skogkløver, firkantperikum, kvitmaure mfl.) Noe truet.

  4. Kantkratt
    Busker og kratt er viktige strukturelementer i jordbrukslandskapet.

    Nyperose-einerbuskas. Vanligst i beitemark, mest i boreonemoral og sørboreal region.

  5. Komplekse kulturmarkstyper
    Dette er tresatte, litt diffuse, komplekse vegetasjonstyper, der trærne svært ofte også ble høstet. Tresjiktets struktur er et resultat av driftsform. Les mer om kulturmarkstyper her.

    – Lauveng, løveng
    Lysåpen, tresatt kulturmarkstype, der feltsjiktet ble slått og/eller beitet, og tresjiktet ble styvet og lauvet. Typen er akutt truet, og trenger regulær drift eller skjøtsel for å bestå.

     Løveng Foto: Tor Øystein Olsen
    Løvenga Kirkeby Foto: Tor Øystein Olsen

    – Hagemark
    Lysåpen, ryddet, men tresatt kulturmarkstype nær gården, med grasrikt feltsjikt brukt til beite. Forholdsvis lite truet.

    – Beiteskog
    Skogsområder som brukes til beite for husdyr. Tresjiktet kan være lett ryddet, eller holdes bare naturlig åpent av beitedyrene. Noe truet.

    – Høstingsskog
    Skog som er utnyttet ved allsidig høsting av både tre- og feltsjikt. Typen er sterkt truet, og trenger regulær drift eller skjøtsel for å bestå.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349