 |
| Hjem > Kulturlandskap > Slåttemark > Februk og fôrsanking i gammel tid |
|
Fra Kristoffer Visted og Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur, bind I
Februk og fôrsanking i gammel tid |
|
Fra Kristoffer Visted og Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur, bind I, tredje utgave 1971. https://www.nb.no/items/cbf8b8b1ae09e5d9a72f844cfffc9f5e?page=259&searchText="Vår gamle bondekultur" Som er en delvis revidert utgave av: https://www.nb.no/items/96fab0c3ecfd2feca68e4e3efffef277?page=207&searchText="Vår gamle bondekultur" Se også: Kristoffer Visted, Vor gamle bondekultur, 1908 og 1923. Februket er like gammelt i Norden som åkerbruket. Fra den eldste tid vet vi svært lite, men når vi kommer så langt ned i tiden at vi får skriftlige kilder, ser vi tydelig at det har bestått et fast forhold mellom disse to grener av gårdsdriften. En har brukt likevekt om dette forholdet, men det har likevel artet seg forskjellig, idet buskapen var større i forhold til åkerarealet i fjellbygdene og på Vestlandet enn i Østlandets flatbygder og i Trøndelag. […] Februket bestod i at det ble holdt et visst antall kyr, sauer, geiter og svin på gårdene. Hesten kom også med på et tidlig tidspunkt i forhistorisk tid, først som ridedyr og det er mulig at den også meget tidlig ble brukt til kløvjing av varer, skjønt det vet vi mindre om. Oksen var det vanlige trekkdyr for ard, plog og slede, men hesten kom hos oss til å avløse oksen på dette felt. Vi vet ikke når det skjedde, men vi må regne med en lang overgangsperiode, idet oksen er brukt som trekkdyr ved siden av hesten like ned til vår tid. Med kristendommen ble det forbudt å spise hestekjøtt, og hesten ble gravd ned når den var død, så kjøttet og skinnet hadde ingen økonomisk betydning. En melket både ku, sau og geit. Det gjaldt å ha størst mulig buskap, først og fremst for avdråttens skyld (melk, smør og ost), men også fordi en stor buskap var tegn på rikdom. I vårt land må buskapen fôres inne størsteparten av året. Enkelte steder i kystdistriktene kunne nok sauene og til nød geitene greie seg ute hele året, men inne i landet gikk det ikke. Kyrne har kunnet skaffe seg føden ute i fire måneder, men beitetiden var enkelte steder kortere, og noen steder – som på Sørlandet – litt lengre. Sauene ble som regel sloppet ut før kyrne om våren og klarte seg også lengre ute om høsten. Å skaffe vinterfôr til buskapen var imidlertid en slitsom affære, og det var grenser for hvor mye en kunne klare av det. Derimot var det som regel rikelig med sommerbeite på setrene, og mange steder var beitemulighetene noe i retning av ubegrenset. Det ble følgelig en motsetning mellom muligheten for å skaffe tilstrekkelig vinterfôr og sommerbeite. Dette førte til at folk la hovedvekten på å ha en størst mulig buskap å slippe ut om våren. Hovedproduksjonen av melk foregikk om sommeren, og da skulle en også skaffe så mye smør og ost at det ble nok til vintermat og et overskudd til å avsette for å greie skatter og andre utgifter. Kyrne skulle derfor kalve om våren, og det er først det moderne fôringsprinsipp og meieridriften som har gjort at en helst vil ha likevekt mellom antallet av vårbære og høstbære kyr. Når høsten kom, måtte en gjøre seg opp en mening om hvor mange dyr en kunne livberge over vinteren. Det var ønskelig å ha flest mulig, og tendensen gikk i retning av å sette inn for mange dyr i forhold til fôrmengden. Dette systemet blir nå ofte kalt sultefôringsprinsippet. Det betyr ikke at buskapen har sultet overalt, selvom vi kan regne med at overalt var vinterfôringen dårligere enn det som i våre dager regnes for lønnsomt og forsvarlig. Men vi har hatt alle variasjoner i dette forholdet, og beretningene om nød og sult i fjøset er mange. I vanskelige år sultet kyrne i hjel på båsen, og det var ingen sjeldenhet at de måtte hjelpes ut om våren. Men vi har også beretninger om nødsår og uår som rammet menneskene, og det var ikke sjelden at folk døde av mangelsykdommer eller direkte av sult. Den knappe fôring gjaldt alle dyr, hesten kanskje unntatt. […] Det meste av fôret fra heimejorda fikk hesten. De andre dyrene måtte nøye seg med skrint skogshøy og høy fra heiaslåttene. Dette førte med seg mangelsykdommer og ulykker på feet. […] De mørke skildringer av fjøsstellet i eldre tid får vi først da det begynte å arbeide seg fram et nytt fôringsprinsipp. De eldre topografiske forfattere forteller som regel nøkternt om hvordan folk slet med å skaffe ekstrafôr fra skogen for å komme igjennom. Nå kan vi regne med at på Østlandets flatbygder var ikke beitemulighetene så store, og følgelig var heller ikke fristelsen så stor til å sette inn for stor buskap om høsten. Men overalt måtte en fare varsamt med fôret dersom det skulle rekke til våren (vårknipe). […] Vinterfôret fikk folk dels fra heimejorda og dels fra utmarka. Halm ble brukt som fôr over hele landet, men spilte størst rolle på Østlandet og i Trøndelag, som var utpregede havredistrikter. Havrehalmen ble regnet for den beste halmen, men også den var skrinn kost. Noe høy fikk en fra bøen, men høyavlingene var etter våre begreper forbausende små. […] Men resultatet blir iallfall at høyavlingen fra bøen var utilstrekkelig, og at mesteparten av vinterfôret måtte hentes fra utmarka. Med dyrket mark mente en i gamle dager åker. Den var brutt opp i den beste jorda som var tørrlendt nok og som helst lå i sørvendte bakker. Slåttenga var gjerne annenrangs jord. Over store deler av landet fikk den skjøtte seg selv og var ikke gjenstand for noen dyrking. I 1779 gav presten Wilse en skildring av slåttemarkene på Spydeberg prestegård. Han skilte mellom fettenger, vollenger og mose- eller myrenger. I tillegg til disse regnet han også med 'vore løvtræer, som afgive et slag eng i luften'. Til fettenger regnet Wilse den slåttemark som lå slik til at hevden rant nedover den fra uthusene på gården. Den dyrker seg altså selv, sier han. Til den samme kategori regnet han også de engstykker som lå nedenfor åkrene og som på grunn av regnet fikk nyte godt av hevden fra åkrene. Videre forteller han "at bunden i de lange engedale, hvortil hævden nedflyder fra gaarden, overgaar endog fedt-engene, thi dammen ved giødsel-hoben (møgdammen) er at anse som kildevæld, hvis virkning beundres i de deyligste blomstre og det høyeste græs." Mellom åkrene lå det noen marker av forskjellig kvalitet. Noen kunne regnes som fettenger, andre som vollenger og noen som myrenger. Det som Wilse kalte vollenger og som i utstrektning var fem ganger så store som fettengene, var for det meste bakker som var bevokst med lauvskog, og hvor det gjaldt å passe på at underskogen ikke ble altfor tett så den hindret gressveksten. Dette var særlig galt hvis bakkene lå mot nord hvor mosen hadde lett for å ta overhånd. Men der kunne en brenne bråter for å forbedre gressveksten. Wilse var uenig med dem som hogg bort alle trærne. Det ville han iallfall ikke gjøre på solsiden. Disse vollengene fikk ikke noe annet stell enn at en måtte passe på skogen, og noen gjødsling var det ikke tale om. Til mose-enger regnet Wilse myrer som lå nede i dalene og mellom berg og klipper. De ser ikke ut til å ha spilt noen stor rolle i hans husholdning. Denne skildring av slåttemarkene på Spydeberg prestegård er utslag av et driftsystem som kanskje vil falle en moderne gårdbruker litt tungt for brystet, men den kan likevel tas som et godt bilde av tidsånden på Wilses tid. En del av bildet er utslag av utpregede østlandsforhold, men noe av det passer for hele landet, og rester av systemet har holdt seg like ned til vår tid. At en fikk det beste gresset i bakkene nedenfor uthusene, gjelder hele landet. At det vokste herlig gress på åkerreinene og bakkene nedenfor åkrene, og at folk regnet med dette, gjelder også hele landet. Derimot skiller ikke Wilse mellom innmark og utmark slik som det var vanlig på de fleste steder. En del av det som Wilse kaller vollenger, lå ofte utenfor bøgarden, og det var mange som ikke ville bruke ordet voll om denne slåttenga. Men overalt finner vi slike enger, og det var ofte slik at skogen fikk mer pleie enn selve jorda. Wilse hadde sine slåttemarker i nærheten av gården, og selv om det var store vidder han måtte fare over for å få nok vinterfôr, var det ikke verre enn at den gode prest hadde skaffet seg et nivellerapparat for å kunne måle opp hele eiendommen. Så enkelt var det ikke alle steder. I 1784 laget presten Christian Axel Smith en beskrivelse over Trysil prestegjeld. Han gjorde en beregning og kom til at åkerlandet utgjorde 1/4000 av hele sognets overflate. Men han forsikret at å regne ut størrelsen av de vidder som folk måtte fare over for å samle vinterfôr, ville bli en urimelighet selv for 100 landmålere. Hjemme på gårdene i bygda var det meste av jorda brutt opp til åker, så der ble det ikke så mye gress. Men hver bonde hadde to eller tre setervoller hvor han fikk det beste høyet. Dessuten hadde de engslåtter på strender, øyer og holmer som var dannet av hovedelven og tverråene. Dertil kom myrslåtter og oppryddede enger ved åer og bekker langt borte. Da Smith kom til Trysil, var det 30 slike avsidesliggende slåttestykker som hørte til prestegården. Til noen var det tre mils vei på én kant, andre lå tre mil borte på den motsatte kant. Prestens slåttemarker var altså spredt over et område på seks mil. Så ille var det ikke alle steder, men det var temmelig alminnelig at vinterfôret måtte hentes langveis fra. Og fra enkelte bygder vet vi at da tømmerdriften tok til for alvor, var det vanskelig å skaffe hester til å kjøre fram tømmeret fordi hestene var opptatt med høykjøring fra utmarka. Selvom det ofte heter at enga dyrket seg selv i gamle dager, var den likevel gjenstand for litt pleie fra menneskenes side. I en opptegnelse fra Elverum, som gjelder forholdene i siste halvdel av forrige århundre, heter det: Lignende opptegnelser har vi fra hele landet. Så snart våronna var ferdig, måtte folk ut og rydde engene. Det foregikk på forskjellig vis. Noen steder ble kvist og lauv brent. Andre steder fikk det ligge og råtne. Og dungene hadde sine stedegne navn som kase, vål, ratdunge, osv. Enkelte rakte sammen lauvet og bar det hjem til underbredsel under dyrene, og mye av kvisten kunne også bli båret hjem eller sendt ned på løypestreng til brensel der det var lite skog. Over store deler av Østlandet og Trøndelag var åkervidden så stor at all gjødsel gikk med til å holde åkeren i hevd, og i mange tilfelle vet vi at en del av åkeren ble utpint fordi det var for lite gjødsel. Noen gjødsling av enga ble det derfor ikke tale om. Andre steder var februket relativt større, og da ble det også anledning til å gjødsle slåttenga. Men overalt var prinsippet at først måtte åkeren få det som den trengte, og så kom enga i annen rekke. Overalt var det først og fremst vollene innengjerds, selve bøen, som ble gjødslet. Noen holdt på at det skulle skje om våren, andre steder ble det gjort om høsten. En kjørte ut gjødselen på korte sleder og spredte den med tregreip eller trespade. Etterpå ble den smuldret på forskjellig vis. Noen brukte en rive. Andre brukte klubbe. Eller de lenket sammen noen korte stokker til en slodd som de kjørte over breia. Det var også mye brukt å lage en risdråg. Den bestod av bjerker eller graner som ble festet til skjekene, og når dråga ble kjørt på kryss og tvers, gjorde den godt arbeid. En meget utbredt metode til overgjødsling av eng var den såkalte grindgang, kviing eller kvereking. Den gikk ut på at en samlet feet til visse tider av døgnet i flyttbare innhegninger. Disse bestod av løse grinder. Grindene var laget av to stolper, og mellom dem var det påspikret eller inntappet noen bord som kaltes remmer. Stolpene var forlenget nedover og spisset så de kunne staures ned i jorda. Hver grind var fra to til tre meter lang. Grindene ble satt sammen i en firkant, og antallet av dem var avhengig av hvor stor buskapen var. De mest utbredte navn på innhegningen var grinder, grindled eller kve. Om natten og ofte noen timer midt på dagen ble buskapen drevet inn i grindene, og der foregikk også melkingen. Og i Nordland krevde skikken at gjeteren skulle ha en godbit, grindmat, når han kom med buskapen hvis han ikke hadde vært uheldig og mistet noen dyr. Når buskapen hadde ligget på samme sted en natt eller to, ble grindene flyttet et tak fram og den friske gjødselen etter dyrene ble så slått utover jorda. Slik fortsatte det til hele enga var grindgått. Neste år vokste det herlig med gress etter denne prosessen, og når gresset minket, var det å grindgå på nytt. Vi står her visstnok overfor en eldgammel foreteelse, og den er kjent over store deler av Europa. I Norge er kve nevnt allerede i Gulatingsloven, og den var så fredhellig at tyver og ransmenn helst burde passe seg. […] Udyrplagen var slem i gamle dager, og det var stor risiko ved å ha buskapen ute om nettene. I visse perioder herjet ulven, og selvom grindene stod i nærheten av tunet, kunne den komme fram og gjøre skade etter at det var blitt stilt på gården. ... Derfor måtte folk ligge ute og holde vakt. Som regel hadde de et vakthus, som i Nordland ble kalt grindhus, og lenger sør i landet kvibu. Grindhuset stod på meier og ble trukket med samtidig som grindene ble flyttet. […] Det forekom også i eldre tid at åkeren fikk ligge og gro til med gress. En slik mark ble kalt ekre. Vi kjenner dette ordet allerede fra gammelnorsk tid, og når vi har hatt ordet, så har vi sikkert også hatt det systemet som ordet er uttrykk for. Noen forfattere på 1700-tallet har drøftet systemet. De advarer mot å pine ut åkeren for lenge før den igjen legges til ekre, og de gir råd for hvordan jorda bør behandles. Det er ellers vanskelig å få tak i hvor stor betydning denne driftsformen har hatt i eldre tid, men den ser ikke ut til å ha spilt noen større rolle. Heltzen forteller at i Nordland forekom det at dårlig eng ble pløyd og grindgått. Derpå ble det sådd havre i den, og så fikk den ligge som ekre noen år, men han tilføyer at det var ikke mange som gjorde dette. Fra nyere tid blir det fortalt fra flere steder at det forekom slike ekrer før det moderne prinsipp med isåing av kløver og timotei slo igjenom. Noen sopte sammen høyfrø i løa og sådde i, men mange lot åkeren ligge og gro igjen av seg selv. Og det merkelige var at gresset kom av seg selv, men i førstningen var det mest ugress, og det mest iøynefallende ved en slik nyekre var fargeprakten fra de forskjellige planter. Slåttonna kom sent i gamle dager. Det hang delvis sammen med at buskapen fikk beite hjemme på bøen før den kunne finne mat utengjerdes eller i fjellet, og gresset måtte få tid til å vokse på nytt etter at det var snaugnaget av feet. Og mens gresset grodde, var det alltid noen forberedelser som måtte gjøres. Det skulle settes nye tinder i gamle river. Et orv var kanskje brukket og måtte erstattes med et nytt, og høysledene måtte gjøres i stand. Men når det led ut i juli, måtte en gå i gang. All slått ble gjort med ljå, og av den fantes det mange typer rundt om i landet. På Østlandet, i Trøndelag og Nordland bruktes langorvet mest, men også av langorv fantes det flere typer, og alle mente at den typen som bruktes i deres hjembygd, var verdens beste. Det kom for en stor del av at en arbeider best med det redskap en har vent seg til. På Sørlandet og Vestlandet brukte folk helst stuttorv. Det kunne være litt mindre enn en meter langt. Det ble også ført med begge hender, men en måtte bøye seg sterkt forover under arbeidet, og en slåttekar som kunne sine ting, skulle ikke bevege skuldrene når han slo. Det var bare armene som beveget seg. I enkelte bygder på Vestlandet hadde de et enda kortere orv, som ble ført med én hånd, og enkelte steder, som på Voss, laget de seg en liten soplime av bjørkekvister. Den kalte de en dott. Under arbeidet holdt de ljåen i høyre hånd og dotten i venstre. Med dotten følte de seg fram om det skulle være steiner som de burde passe seg for, samtidig som de holdt gresset opp mot ljåen når de slo. Denne korte orvtypen har antakelig en gang hatt en større utbredelse, for i Setesdal og noen steder i Telemark er den blitt det sedvanlige redskap i kornskurden. En begynte med å slå bøen. På åkerreiner og uryddig mark gikk hver slåttekar for seg. Dette kaltes å ta hakkslåtten. Men der hvor det var jevne sletter eller voller, ordnet slåttekarene seg etter hverandre. Først kom én og tok en skår, og så kom nestemann og tok sin skår, osv. På Innherad kaltes dette å gå skårgang. Den beste gikk foran, og de som kom etter, forsøkte seg gjerne på kappestrid. Hvis en klarte å gå forbi den som gikk foran, var denne slått ut og ble utledd. Den som gikk forbi, førte nemlig gresset fra sin skår over på taperens, og det hindret ham så sterkt i arbeidet at han var hjelpesløst utslått. For å kunne greie seg måtte en kunne stelle ljåen riktig. Den måtte være kvass, og den måtte ha en riktig vinkel med orvet. Lå den for langt fram (hadde for stor vinkel med orvet), ble det for tungt å arbeide med den, og lå den for mye under (hadde for liten vinkel), gikk arbeidet for sent. Ljåen skulle nemlig føres slik at den ikke hogg, men skar av gresset. En matematiker ville ha uttrykt dette slik at spissen på ljåen skal berøre en sirkel hvor orvet er radius, men slåttefolket brukte ikke så høytidelige ord. De satte en prøve på ljåen ved å holde orvet oppreist mot et hjørne av huset. De merket seg hvor høyt orvet nådde og svingte det så til høyre og så etter om ljåspissen kom i samme høyde. Dette var normen, men hvis det var lett å slå, kunne de nok legge ljåen en tomme eller to fram for å kunne rekke videre. Dersom en ikke kan stelle ljåen riktig, blir det snart tungt å slå med den. Etter hvert som en blir trett i armene, vil kroppen få en unaturlig vridning og det vil særlig gå ut over magemusklene. Det blir også fortalt om unge, uerfarne folk som ikke ville gi seg, og som allerede første dagen fikk et knekk som de siden aldri kom over. Ellers var det ofte slik at småguttene ville være som de voksne. Snille fedre laget derfor et lite orv til dem som de fikk prøve seg med. Derfor var de ofte fullbefarne når de trådte inn i de voksnes rekker. Hver slåttekar hadde gjerne en liten uthult trestokk hengende i beltet hvor han hadde brynet, eller heina, som det heter i Trøndelag og Nordland. Den hadde forskjellige navn, som bryneholk, stronk, strokk, osv., og de hadde ofte vann i den så de slapp å spytte på brynet. I Sør-Norge brukte mange et bryne som var laget av et hardt treslag. Det kaltes strykestikke. Noen hadde også et trestykke som var påsmurt tjære med et sandlag over. Det gjaldt å være forsiktig med brynet i førstningen, så ljåen kunne holde ut lengst mulig uten å slipes for mye. I eldre tid bruktes ikke slipestein. Ljåen ble glødet i smia, og så ble eggen hamret ut med pennen på en hammer. En slik ljå kaltes en tynsleljå. Den var visstnok ikke stålsatt, og eggen ble hardere ved denne bankingen i smia. Det fortelles at disse ljåene ble lynende kvasse, men de holdt ikke ut så lenge som de moderne stålsatte ljåer. Det var gjerne én mann som hadde arbeidet med å tynne ljåer, og en burde helst ha så stort forråd at det varte hele uken. Sliping av ljåer nevnes på slutten av 1700-tallet, men på de fleste steder fortsatte folk å bruke tynsleljåer til langt uti forrige århundre. Tradisjonen om dette er nå meget svak. I enkelte bygder vet folk å fortelle navnet på den smeden som var den første som laget slipeljåer i bygda. De vet også at tynsleljåene ble tynnet ut med en hammer, og at slipeljåen blir slipt på en roterende slipestein. Men de kan ikke forklare den egentlige forskjell på disse to typene. Like etter krigen ble det gjort et forsøk på å konstatere hva folk husker om dette. Fra de fleste steder ble det svart at ingen i bygda har hørt noe om det. Men enkelte som hadde vært i konsentrasjonsleir i Tyskland under krigen, hadde lagt merke til at noen bønder tynnet ut eggen på ljåene med en hammer uten å bruke slipestein. Metoden brukes også fremdeles på noen steder i Jylland. Når en bruker en moderne slåmaskin, vil en helst ha tørt vær, for da arbeider maskinen best. Med ljåen er det motsatte tilfelle. Derfor burde en slåttekar stå tidlig opp mens det ennå var dugg i gresset. Det kaltes å nytte slåttarduggen. De som var riktig ivrige, stod opp kl. 2 om natten, men kl. 4 eller 5 var ellers en rimelig tid. Etter slåttekarene kom kvinner med hver sin rive og breidde høyet. En breiejente skulle klare å breie etter to eller tre slåttere. Der hvor gresset var tykt, ble det en sammenhengende breie over hele vollen, men hvis det var tynt, ble det rakt sammen i mindre breier. Det som lå på skyggefulle steder, ble båret fram i sollyset, og det som lå slik at det var vanskelig å komme til med hest, måtte også bæres fram til et mer tilgjengelig sted. Dersom forholdene var riktig gunstige, kunne en kanskje kjøre inn høyet samme dag det var slått, men så gildt var det sjelden. De fleste hadde også betenkeligheter ved å kjøre inn så ungt høy. Før høyet ble kjørt inn, ble det snudd. Både menn og kvinner deltok i dette arbeidet fordi det måtte gjøres unna i en fart. De gikk etter hverandre og snudde hver sin 3/4 alen av breia med riva, og de passet på å lette høyet fra marka og snu det slik at sol og vind fikk virke på det som hadde ligget underst. De forskjellige distrikter har sine egne navn på dette, som kå, snu, vende, osv. Etter dette tørket det fort, og etter et par timers forløp kunne høyet kjøres inn. Men hvis det trakk opp truende skyer på himmelen og en skjønte at det vil komme regn i breia, måtte en gå fram på en annen måte. Det var ikke så farlig med litt regn i nyslått gress, men regn i halvtørt eller tørt høy var verre. Da måtte en i største hast rake høyet sammen og legge det i små såter og kaste det utover igjen så snart været tillot det. I regnsomre måtte dette gjentas ofte. Det var et trøstesløst arbeid, som tok på humøret. Alt høy ble tørket på bakken i eldre tid. Når folk tok til å henge det opp på hesjer, vet vi ikke. Det blir omtalt første gang av Pontoppidan i 1752. […] (Les om historien til hesjing – fra permanente hesjer til trådhesjer – av gras fra fulldyrkede enger med engfrøblandinger – kunsteng – fra side 274 til side 281 i Vår gamle bondekultur 1971. Også om innkjøring av høyet.) Og selv på innmarka hadde folk utløer for høyet. Dette hadde flere grunner. Løa på gården var kanskje for liten for hele avlingen. Dessuten var det lettere å kjøre høyet hjem på vinterføre enn om sommeren. Det spilte vel også inn at det var bra å ha løa så nær ved som mulig når regnet truet med å ødelegge høyet i breiene. […] Slåtten hjemme på bøen var likevel den minste del av slåttonna. På mange gårder skaffet den så vidt høy til gårdens eneste hest. Slåtten fortsatte utengjerdes i bakker og skoglier, langs bekker, elver og sjøer. En slo sivet langt uti vannet. Det hendte de slo fra båten og da hadde de forskjellige metoder for å trekke gresset i land. Noen ventet til det hadde lagt seg is på vannet, og så slo de på isen. Setervollene gav også et godt tilskudd til vinterfôret, og det hadde den fordel at det var hevdafôr. Setervollene ble nemlig regelmessig gjødslet, enten ved grindgang eller ved at gjødselen fra seterfjøset ble spredt utover hver høst. Ellers var det myrer og utslåtter i fjellet, ofte flere mil fra gården. De kunne som regel bare bli slått hvert annet eller tredje år, ellers ble det for sterk beskatning, og gresset ville minke. Enkelte bønder hadde slått på samme stedet i årrekker, og de oppfattet det da slik at de eide slåtten ved hevd. Andre steder var slåtten fri, og den første som kom på stedet, hadde retten til å ta gresset. Det var da visse regler for hvordan en skulle merke opp det område en hadde hevdet for seg denne gangen. Men det kunne også forekomme alvorlige episoder når flere ville tilegne seg det samme stykket. Slåttonna varte lenge på denne måten. Åtte til ti uker var ingen sjeldenhet. Når det led ut i august, ble det et opphold fordi folk måtte hjem og ta kornet. Men etterpå fortsatte arbeidet i utmarka til langt på høsten, ofte til sneen satte en stopper for arbeidet. Hvis det var seter i nærheten, var naturligvis slåttefolket der om natten. Noen steder hadde de utløer som de krøp inn i, men mange måtte ligge ute under åpen himmel. De laget da gjerne et bål hvor de hygget seg mens noen av mannfolkene prøvde fiskelykken hvis det var vann eller bekker i nærheten. Noen laget seg også en primitiv hytte, som bestod av et skråtak som nådde ned til jorda. Den var helt åpen foran mens sidene var dekket av bar eller bjørkeris. Foran åpningen var det en stokkild som helst skulle vare hele natten. Slåttekarens arbeid var enkelt nok. Han hadde å bruke ljåen. Men gresset stod ofte tynt så han måtte fare over store vidder dersom det skulle monne noe. Kvinnfolkene hadde ofte et stort mas med å bære gresset fram og breie det ut på tørre steder, eller iallfall rake det sammen en del så det ikke ble for mye arbeid med å samle det når det var tørt. Det var visse regler for arbeidets gang, og det utviklet seg en distinkt terminologi, som skiftet fra distrikt til distrikt, og som også fikk farge av om høyet skulle settes i stakk eller en hadde hus å føre det inn i, og om en hadde hest eller det måtte bæres på ryggen. […] (Les om å sette stakk og frakt av høyet til bl.a. stakken eller løa, fra side 285 til side 293 i Vår gamle bondekultur 1971.) Tillskuddsfôr, ved siden av høyet: lyng, lauv, beit, skav, mose (= lav, som kvitkrull), tang og tare, og fiskeavfallFor moderne mennesker er det en naturlig tanke at høyet er hovednerven i vinterfôret, og slik har det vel også vært i eldre tid. Ved siden av høyet ble det samlet inn tilskuddsfôr av utrolig mange slag, og når en i dag arbeider med det som folk ennå husker av dette, spør en seg selv om det er riktig at høyet var hovedsaken. Dette tilskuddsfôret var dels en ordinær og årlig tilbakevendende foreteelse, og dels noe som bare forekom som nødfôr i vanskelige år. Grensen mellom disse to grupper er likevel flytende. Å samle inn lyng som fôr har på enkelte steder vært en ordinær sak, og andre steder vært oppfattet som nødfôr. I dag heter det også om en rekke fôrgrupper at før ble det samlet i mengde, men nå blir det bare gjort i nødsår. De viktigste grupper på dette felt har vært lauv, beit og skav, mose, og i kystdistriktene tang og tare og fiskeavfall. Å ta lauv har vært gjort over hele landet der hvor det var skog å ta lauv av. Noen steder er det tatt i store mengder. På en stor gård i Gausdal ble det i 1870 tatt 17 000 lauvkjerver. Det var lite gress det året. Derfor ble tallet så høyt. […] Lauvet ble tatt på innmarka, og i utmarka, ofte milevis til fjells. Det ble tatt som kjervelauv eller rispet av trærne, og mange steder rakte eller sopte en sammen lauvet etter at det var falt av trærne. Det siste ble dels oppfattet som nødfôr, og dels som ordinært tilskuddsfôr. Hvilke lauvsorter folk tok, var avhengig av hva det var tilgang av. Men folk hadde også en mening om hva som var best og hva dyrene helst ville ha. Over hele Østlandet er det således tatt asp til hestene. Ole Hersoug forteller at til hesten ble det bare tatt asp og til sauen hovedsakelig bjerk og orelauv, men også litt av rogn, selje, vidje, og hegg hvis det falt seg slik. Hesten fikk en kjerv ved siden av nattefôret, og sauene fikk det de ville ha. Redskapene en brukte var øks og sag, og en kniv som kalles snidil. Den er buet foran og er så tung at en kan hogge av mindre kvister med den. Den typen som brukes i dag, er nøyaktig lik den som ble brukt i forhistorisk tid. Istedenfor den brukte noen en vanlig sigd, eller de fikk smidd en spesiell lauvsigd som var kortere og tykkere enn kornsigden. Det var også meget vanlig å bruke en avbrukket ljå som ble festet til et lite skaft. Lauvingen begynte ofte før slåtten. Folk ville ikke begynne for tidlig, så det stod bare på en ukes tid. Men etter slåtten fortsatte det så elnge det var lauv på trærne. En hogg av små kvister og buntet dem sammen til en kjerv som ble bundet med en bendel av en kvist. […] Lauvingen kunne foregå på den måten at en hogg ned trærne, kvistet dem og laget kjerver. Det som ble igjen, ble kjørt hjem til ved. Noen løypte samtidig av barken og solgte den eller brukte den når de barket huder eller skinn. Neveren ble brukt til taktekking. Løypingen av bark måtte gjøres før slåtten mens sevja var i trærne. Dette kunne foregå planløst slik at en hogg ned for fote, men det var ofte slik at en måtte passe på at det var trær igjen som en kunne lauve i kommende år, samtidig som det var av betydning at skogen ikke ble så tett at den hindret gressveksten. Over store deler av landet ble lauvskogen pleiet på en særskilt måte. Når trærne hadde nådd en viss alder, ble toppen kuttet av. Det vokste da ut nye skudd, og etter noen års forløp ble disse hogd eller saget av og småkvistene samlet til lauvkjerver. Stammen på trærne vokste så ut og ble mektig og svær, og fikk ofte eventyrlige fasonger. På Østlandet kalles et slikt tre en kæll, og en snakker om aspekæller, siljukæller, osv. Andre steder heter de stuver eller naver. En hadde forskjellige ord for å hogge ned nyskuddene, som kolle, kylle eller nave. Fra Vik i Sogn blir det fortalt at en kunne begynne å nave trærne når de var 15 år gamle. Lauvskogen var gjerne inndelt i teiger, helst 7, og det ble da å nave på ny hvert syvende år. I årene imellom kunne en rispe eller plukke lauvet av trærne. Folk var varsame med disse gamle trærne, som kanskje hadde stått i flere hundre år, og det kunne over til en pietet som hadde nesten religiøs karakter. […] Lauvingen er nå gått sterkt tilbake, og i mange bygder har folk helt sluttet med det. […] (Les om lauving, risping, raking av lauv, oppbevaring og frakt til gården, fra side 298 til side 301 i Vår gamle bondekultur 1971.) I de fleste fjellbygder er det tatt mose til fôr, og i de øverste bygder i Gudbrandsdalen, Østerdalen og Gauldalen ble den samlet i så store mengder at den var det viktigste tilskuddsfôr en hadde. I eldre tid har dette vært vanlig i de fleste distrikter rundt Dovre. Det er egentlig forskjellige lavarter som blir tatt, men bygdefolk skiller ikke mellom mose og lav og kaller alt for mose, og de har gjerne sine navn på de enkelte arter som kvitkrull, gråmose, brødmose, saltmose, osv. Fra Lesja blir det fortalt at før var det vanlig å samle tre lass på ca. 350 kg til hver ku, men fra noen bygder oppgis enda større tall. Fremgangsmåten har i hovedsaken vært den samme over hele dette området, selv om den varierer litt i detaljene, og de forskjellige bygder har ofte sine egne ord og uttrykk. […] (Les om mosetaking (= lav) fra side 303 til side 307 i Vår gamle bondekultur 1971.) Men innsamlingen av hjelpefôr var ikke slutt med dette. Når det led ut i februar og det begynte å se betenkelig ut med høybeholdningen, drog folk til skogs og hentet hjem beit og skav. Beit er bjerk som de hogg ned og kjørte hjem og la på tunet. Så slapp de buskapen ut så den fikk gå og ete av kvistene. Noen steder brukte de også furubeit. De tok unge furutrær, og sau og geit bet av knoppene og gnog av barken, men kua likte det ikke. Dessuten hentet folk rogn eller asp som de skavde av barken på og gav til dyrene. Dette var arbeid for mannfolkene om vinterkveldene. Skav ble regnet for et ypperlig fôr, og veden som ble igjen og som kaltes skjevling, ble brukt til å fyre opp under gryta med. Lyng ble også brukt på flere steder, men den er ofte oppfattet som nødfôr. Ute ved kysten, først og fremst i Nord-Norge, ble det samlet tang og tare. Det var et vått og klissent arbeid, som oftest måtte gjøres av kvinnfolkene fordi det ble gjort da mannfolkene var på fiske i Lofoten eller Finnmark. Dette er de viktigste trekk i fôrinnsamlingens saga, men også bare de viktigste. Det var ofte slitsomt, og folk tenkte gjerne med bekymring på om våren skulle komme sent eller tidlig. Men husmoren snakket med dyrene. De ordene hun brukte, var kanskje ikke alltid de samme, men meningen med det hun sa, var sikkert: "Å sørg inte, kua mi, for vinterens dage. Vårherre han sender nok våren tilbage." Les også: Historisk utvikling fra natureng til fulldyrkede enger (kunsteng) Jordbrukslandskapets og kulturmarkenes utvikling Næringsstoffhypotesen (svensk: näringsämneshypotesen) Historisk utvikling av gamle kulturmarker – med særlig vektlegging på naturbeitemarkene
|
|
|
Tips en venn
Skriv ut
Oversikt over arrangementer:
:Maridalsspillet
:
Årbok Maridalens Venner 2024
Video av Johnny Fagerstrøm 2021:
Film om Maridalen
:
Margaretakirken i fordums drakt video
:
Maridalen. NRK 1972
:
Digitalisert kart over Maridalen
:
Historiske ferdselsveier fra Oslo gjennom Nordmarka til Hakadal og Hadeland
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349