Volumbønder

Av Svenn Arne Lie

«Den største forutsigbarheten norske bønder kan få, er at de kan leve av det de produserer. Da er det å stimulere til økt produksjon som er svaret på det», sa landbruksminister Jon Georg Dale i Dagsnytt atten samme dag som han ble statsråd.

I statsbudsjettet for 2016 står om jordbrukspolitikken: «regjeringa vil byggje ned hindringane for dei som vil auke matproduksjonen. Jordbruksavtalen og andre landbrukspolitiske reiskapar må også leggje til rette for dei som vil auke produksjonen».

Kravet fra faglag, samvirker og politiske støttespillere er «økt matproduksjon». Volumet skal øke. Bøndene skal produsere mer. Da skal de bli mer lønnsomme og det skal bli mer norsk jordbruk.

Premisset om at økt produksjon skal gi bedre økonomi og et lønnsomt jordbruk, serveres av alle aktørene innen jordbruksdebatten. Både Trygve Hegnar, Senterpartiet, landbruksminister Goggen og Bondelagets ledelse har den eksakt samme virkelighetsforståelsen: Det skal produseres mer. Slik blir det lite debatt om virkemidlene. Alle er enige om at jordbrukspolitikken skal innrettes slik at den stimulerer til økt produksjon.

Og det gjør den. Volumtrua dominerer fullstendig utformingen av jordbrukspolitikken. En politisk styrt lav kraftfôrpris gjør at produksjonsvolumet kan løsrives fra ressursgrunnlaget. Den statlige investeringsstøtta til bygging av store fjøs, samt tilskudd til økt produksjon, gjør at produksjonsvolumet løsrives fra driftsøkonomien på det enkelte gardsbruk og i sektoren totalt sett. Importen av kraftfôr øker mens vår egen jordbruksjord reduseres i raskt tempo. Selvforsyningsgraden er nå på 38 prosent.

Det er tre interessante poenger med premisset om at jordbrukspolitikken skal stimulere til økt produksjon. Før det første, at denne linja med jevne mellomrom framstilles som «ny politikk» og «satsing på norsk jordbruk». For det andre, at alle er enige om den. For det tredje, til tross for at det er mulig å sjekke hva konsekvensene av «produksjonspolitikken» i jordbruket har vært, så er det ingen som gjør det.

Ta svineproduksjonen. Volumet av svin er i dag om lag tre ganger så mye som det var i 1960. Samtidig er verdien av svinekjøttet kun halvparten av det det var i 1960. Økende mengder til fallende priser er regelen for de fleste produksjoner i norsk jordbruk, både mjølk, kjøtt, korn og grønnsaker.

Med større fjøs og økt produktivitet skulle norsk jordbruk produsere seg til lønnsomhet. Slik gikk det ikke. Når produksjonsvolumet øker, stimulert av tilskudd og investeringspakker – ikke av etterspørsel i markedet, fører dette til et raskt press på bondeinntektene.

La oss trekke en parallell til arbeidslivet. For fagbevegelsen har det alltid vært avgjørende å sikre lav arbeidsløshet, både for å sikre folk velferd ved at de er arbeid, og fordi høy arbeidsløshet fører til et hardt press på lønningene. Parallellen for jordbruket er overproduksjon. Det gir prispress i varemarkedet, og et press i den politiske debatten for lavere inntekter til bonden. Ved overproduksjon går prisen til bonden ned.

Gjelda i norsk jordbruk er i dag 55 milliarder kroner. Gjennomsnittlig arbeidsinntekt per årsverk er i underkant av 200.000 kroner. Markedsinntektene har de siste 20 årene vært over en milliard kroner lavere enn produksjonskostnadene. Gardsbrukene er større enn noen gang. Fjøsene rommer flere dyr enn før. Produksjonsvolumet per ku, per time, per tilskuddskrone og per bonde er større enn noen gang.

Kanskje volumet ikke er løsninga, men problemet?