Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Naturgrunnlag >  Vintererla

Vintererla

Av Ole Roger Lindås, fra årsskrift Maridalens Venner 1993.

På vandring langs elver og større bekker i Maridalen kan du treffe på en fugl som likner svært mye på ei linerle, men med én vesentlig forskjell: fuglen er skarpt gul på farge. Bare de færreste har sett denne fuglearten, da den er nokså sjelden og dertil svært sky. I Maridalen hekker den imidlertid flere steder.

Vintererla er en relativt ny hekkefugl Norge. Første hekkefunn ble gjort i 1919, og i Sverige ble første hekkefunn gjort i 1916. Viktigste deler av vintererlas utbredelsesområde omfatter Asia og Sør- og Mellom-Europa. I Norge hekker den nå sparsomt i det sentrale østlandsområdet nord til Lillehammer. Enkelte hekkefunn er gjort nord til Finnmark.

Grunnen til at fuglen har fått navnet vintererle er at en del observasjoner blir gjort om vinteren. Dette kommer av at enkelte overvintrer i Norge, men mesteparten av bestanden trekker til sørligere breddegrader om vinteren. Et bedre navn er nok det svenske "forserle", siden fuglen ofte bygger reiret i nærheten av en foss. En fordel med denne reirplasseringa kan være at fosseduren overdøver lydene fra reiret, slik at faren for at reiret skal bli oppdaga av predatorer blir mindre. Vintererla lever hovedsaklig av insekter og små krepsdyr som den finner i vannkanten.

Vintererla oppdages ofte på grunn av sin karakteristiske låt. Låten likner mye på linerlas, men er mer metallisk og mer gjennomtrengende. Det må den trolig være for at fuglene skal høre hverandre gjennom lyden fra fosser og stryk. Også fossekall, som i låglandet i Norge stort sett lever i samme habitattype som vintererla, har en svært gjennomtrengende låt.

Vintererla sees så godt som utelukkende i umiddelbar nærhet av vassdrag. En art som den av utseende kan forveksles med er gulerle. Denne er langt vanligere enn vintererle, men den finnes mest på myr, eng og grasmark. Et viktig kjennetegn bortsett fra forskjellige leveområder, er at vintererla har svært lang stjert, og den vipper konstant på stjerten mens den sitter på bakken. Vintererla er et eksempel på en art som øker sitt utbredelsesområde. Årsaka til dette kan være miljømessige forandringer i det nye utbredelsesområdet. Ei mulig årsak til ekspansjonen kan være at mange vassdrag har blitt mer næringsrike som følge av endra driftsmetoder i landbruk og skogbruk og utslipp fra bebyggelse og industri. Vintererla finnes da også først og fremst i de mer næringsrike vassdraga.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349