Vil vi ut av jordbrukskrisa?

Av Svenn Arne Lie

Desto lenger vi venter med å ta omfattende grep i landbrukspolitikken – desto større og verre blir konsekvensene. Krisa i jordbruket er ei systemkrise, derfor blir veien ut svært tøff.
Det paradoksale er at jo mer omfattende og dyptgripende krisa i jordbruket blir, desto mindre blir nytenkingen og endringsviljen hos aktørene som har utformet og iverksatt landbrukspolitikken. Desperasjonen vises blant annet når det kommuniseres helt andre mål med landbrukspolitikken enn det virkemidlene faktisk legger opp til. For eksempel begrunnes årets jordbruksavtale med at resultatet bidrar til å nå målet om økt produksjon på norske ressurser. Dette er ikke riktig. Det er ingenting i den inngåtte jordbruksavtalen som endrer kraftfôr-gras-balansen i norsk matproduksjon. Tvert imot. Avtalen legger til rette for at vil bli enda mer lønnsomt å produsere mat i Norge på importerte fôrressurser i større driftsbygninger, framfor å anvende egne jordbruksarealer i husdyrproduksjonen.

Et avgjørende mål for fellesskapet med landbrukspolitikken, er at matvaresikkerheten styrkes, ikke svekkes slik som i dag. Bondeledernes mål om å sikre inntektene til utvalgte bønder, og byråkratenes mål om færrest mulig bønder til å dele på de statlige overføringene, oppfylles ved at kostbare produksjonsstrukturer basert på urasjonell stordrift finansieres av de offentlige bevilgningene. Fellesskapets mål med landbrukspolitikken motarbeides med dette kompromisset, i tillegg til at sektorens totaløkonomi bringes ut i dyp krise. Å fortsette i samme spor, gir ikke økt lønnsomhet i næringa eller mer bruk av jord i Norge. Dette vet vi. Skal avtaleinstituttet være et verktøy for å sikre at de politiske målene med matproduksjonen kan nås, må prioriteringene endres og politikken få en ny kurs.

Avtaleinstituttet står for fall om ikke jordbrukets ledere gjenetablerer tillit til systemet ved å rydde opp i premissene, tallgrunnlaget og beregningene som brukes. Jordbruket kan ikke, som en av få næringer, fortsette å definere skatt (jordbruksfradraget) som en inntektsmulighet i sektoren. Bondelederne kan ikke fortsette å anta at egenkapitalen som bøndene skyter inn i driften, ikke skal ha realavkastning. Overførte midler fra fjorårets jordbruksavtale kan ikke være inntektsmuligheter i årets avtale. Inntektsmulighetene i sektoren kan ikke forutsette effektivisering gjennom at fire prosent av årsverkene skal bort, og ved at produksjonsvolumet skal øke så mye.

I krisetider er det viktig, men vanskelig, å erkjenne at vi har handlingsrom. Situasjonen krever omfattende endringer av landbrukspolitikken og i prioriteringene i jordbruksoppgjøret. Noen overordna prinsipper må ligge til grunn: Skal målene med matpolitikken nås, må det bli lønnsomt å anvende norske arealer i produksjonen av mat. Da må kraftfôrprisen må være høyere enn graskostnad. Som i alle andre næringer, må produktprisene finansiere produksjonskostnadene og inntekt til bøndene. Offentlige bevilgninger må styre produksjonsmåter for å ivareta politiske målsettinger med matproduksjonen, som markedet ikke ivaretar.

Overordna grep må tas i kombinasjon med trinnvise endringer i bøndenes prioriteringer i jordbruksoppgjøret. Her er fem forslag til hvordan bøndenes krav kan se ut:

• Handlingsrommet i dagens WTO-avtale må utnyttes slik at norsk kjerneproduksjon kan beskyttes med høyeste tollsats av kronetoll og prosenttoll.
• Melkepris til bonden økes med 60 øre/lt. Kornpris økes med 50 øre/kg. Kraftfôrpris økes med 55 øre/kg. Soyaprisen økes med 2 kr/kg. Produktprisene for husdyrprodukter utenom målprissystemet økes med fem prosent. Produktprisene for målprissatte produkter, kjøtt, poteter, grønnsaker, frukt og bær, økes med 500 millioner kroner.
• Siden produktprisene på kumelk og korn øker, bortfaller arealtilskuddet for store kornbruk (over 800 dekar). Driftstilskudd økes ikke i melkeproduksjonen og storfekjøttproduksjonen for bruk over 20 kyr.
• Jordas produksjonsevne må stimuleres ved at det omdisponeres 100 millioner kroner fra tilskudd til driftsbygninger, til grøftingstiltak. I tillegg tilføres det 200 millioner budsjettkroner til grøfting. Dette betyr 300 millioner kroner til grøfting av om lag 100 000 dekar jord.
• For å ivareta matsikkerheten må tilskuddene innrettes slik at produksjonsmåte endres i retning av mer grasbasert husdyrproduksjon. Dette kan kombineres med økt støtte på om lag 100 millioner kroner til verdensarvområdene og utvalgte kulturlandskap.