Veien videre Vedum?

Av Svenn Arne Lie

«Med en fortsettelse av den rødgrønne landbrukspolitikken må jeg legge ned om ti år. Med Høyre/Frps landbrukspolitikk legges driften ned om fem år. Det er hele forskjellen».

Slik beskriver melkebonde Vegard Vigdenes den landbrukspolitiske situasjonen i Norge anno 2012. Vigdenes er typisk for utviklingen av det norske jordbruket. For snart ti år siden doblet han melkekvoten. Han gjorde som landbruksmyndighetene sa og som landbrukspolitikken tilrettela for. Bare han bygde større skulle inntjeningen bli bedre. Slik gikk det ikke. Det var ikke lønnsomt. Vigdenes' historie er ikke enestående, tvert imot.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) står foran en formidabel oppgave når han nå har overtatt som landbruksminister etter Lars Peder Brekk. Det føres i dag en landbrukspolitikk som gjør det vanskelig å leve av jordbruk i Norge. Svært mange opplever at konsekvensene av venstre- og høyresidens landbrukspolitikk i vesentlig grad er den samme. Frem mot valget må den nye landbruksministeren overbevise både bønder og forbrukere om at forskjellen mellom de rødgrønne og høyresiden i landbrukspolitikken handler om mer enn hvor raskt det norske jordbruket, slik vi kjenner det, skal legges ned.

Om Slagsvold Vedum vil fortelle oss at den landbrukspolitiske forskjellen mellom partiene på Stortinget stikker dypere enn nedleggingstakten, bør han gjøre noen enkle grep: For det første må han legge til side glansbilder, tallmateriale og fremstillinger av jordbruket som ingen utenom byråkratiet kjenner seg igjen i. Den landbrukspolitiske debatten i Norge skjemmes i dag av en selektiv bruk av fakta og tall, myter, samt en villedende språkbruk, som ikke bidrar til å reise en høyst nødvendig debatt om sentrale utviklingstrekk i jordbruket, og om konsekvensene av landbrukspolitikken som føres.

For det andre, bør Slagsvold Vedum lære av feilene til sin forgjenger og ikke avfeie all kritikk mot dagens landbrukspolitiske kurs med at det blir verre med Høyre og Frp. Med advarslene mot høyresidens landbrukspolitikk overser man fullstendig den sterke nedgangen i norsk matproduksjon som skjer med de rødgrønne. Under den rødgrønne regjeringen har det blitt lagt ned 5000 fotballbaner med korn hvert år, den årlige importen av korn og kraftfôrråvarer er om lag 900 000 tonn, 2000 årsverk forsvinner fra sektoren årlig, gjeld og kostnader vokser mens gjennomsnittlig arbeidsinntekt pr. årsverk er 150 000 kroner. Denne inntekten har stått stille siden slutten på 1970-tallet. enorme jordbruksarealer går ut av drift, mens matproduksjonen løsrives det lokale ressursgrunnlaget og gjøres avhengig av importerte råvarer. Produktprisene stuper, og gjennomsnittsbonden gjøres mer avhengig av tilskudd fra staten. Slik subsidieres matindustrien med billige råvarer og forbrukeren med billig mat, mens beskjeden fra storsamfunnet til bøndene er at de er ulønnsomme og holdes kunstig i live. Store «fremtidsbruk» og samdrifter som er blitt etablert med offentlig investeringsstøtte i millionklassen de siste årene, mottar i dag to til tre millioner i tilskudd og går med underskudd. Den samlede gjelden i norsk jordbruk er mer enn fem ganger høyere enn inntekt. Nedgangen er ute av kontroll. Eller som avisa Hallingdølen skrev på lederplass «jordbrukspolitikken er og har vore på ville vegar».

Utviklingen i jordbruket er like fullt et resultat av en villet landbrukspolitikk, der matproduksjonen i økende grad kretser rundt et mål om høyest mulig volum til lavest mulig pris. Med et enormt prispress på mat betyr dette at stadig mer av matproduksjonen gjøres ut fra kortsiktige lønnsomhetsperspektiver. Det blir ikke bedre kvalitet, større utvalg og mer makt til oss forbrukere av at Rema 1000 selger kyllinger tilsatt saltvann til en enda lavere pris, eller når Tine lager melk der kua står inne og fôres med kraftfôr fordi dette er billigst.

i sum legger landbrukspolitikken til rette for et jordbruk som er avhengig av lave bondeinntekter, store tilskudd og arealer i utlandet. Dette er for det første en landbrukspolitikk for sosial dumping fra jord til bord, der underbetalte bønder og importert østeuropeisk arbeidskraft sikrer billigmaten. For det andre er det en politikk for svekket mat og jordkvalitet. For det tredje er det en politikk for nedlegging av jord i Norge. Framfor å skyggebokse om hvem som har den dårligste landbrukspolitikken på Stortinget, trenger vi en grundig debatt om hva vi vil med matproduksjonen og hvilken landbrukspolitikk som trengs for å nå dette målet.