Utvalgte naturtyper i Maridalen

Utvalgte naturtyper

Når en naturtype er utvalgt skal det ved alle beslutninger etter plan- og bygningsloven, ulike sektorlover og naturmangfoldloven, og som kan berøre forekomster av utvalgte naturtyper, tas særskilt hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype. Sektorene, herunder kommunene, vil få et særlig ansvar for å unngå forringelse av naturtypene. Les om forskriften om utvalgte naturtyper.

---

Forskrift om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift)

http://lovdata.no/forskrift/2010-03-26-489/§9-4

Kapittel 9. Ytre miljø.
"§ 9-4. Utvalgte naturtyper

Følgende bestemmelser gjelder når det er fastsatt forskrift i medhold av naturmangfoldloven § 52 og § 53 femte ledd om bestemte naturtyper, der forekomster finnes i kommunen og forholdet til naturtypen ikke er avklart gjennom rettslig bindende plan:

a) Ved oppføring, plassering og utforming av tiltak skal det tas særskilt hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype for å unngå forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstens økologiske tilstand.

b) Der konsekvensene for den utvalgte naturtypen ikke er klarlagt etter reglene om konsekvensvurderinger i plan- og bygningsloven kapittel 4, skal tiltakshaver utarbeide konsekvensanalyse for tiltakets virkninger på naturtypen."

Se også: Byggteknisk forskrift med veiledning (TEK10)

---

To områder med utvalgte naturtyper innenfor Maridalen landskapsvernområde

Ifølge Miljøstatus og Naturbasen er det registrert to områder med status utvalgt naturtype innenfor Maridalen landskapsvernområde (slåttemark). Naturtyper i verneområder er ikke utvalgte naturtyper ifølge forskriften for utvalgte naturtyper. Verneområdene skal ivaretas gjennom eksisterende verneforskrifter i det aktuelle verneområdet. Men Miljødirektoratet ønsker å få en best mulig oversikt over lokaliteter med verdifulle naturtyper, også i verneområder. Derfor legger de inn kjente lokaliteter for slike naturtyper fra verneområder i Naturbasen.

Disse to områdene er utvalgte naturtyper som slåttemark i Maridalen landskapsvernområde (fra forskriften til utvalgte naturtyper: "Slåttemark inkludert lauveng klassifisert som 'svært viktig' (A-lokalitet) og 'viktig' (B-lokalitet) av Miljødirektoratet og for lauveng omfattes også forekomster klassifisert som 'lokalt viktig' (C-lokalitet). Med slåttemark menes åpen eller spredt tresatt eng med vegetasjon som er betinget av tradisjonell slått, og som fortsatt bærer preg av dette. Med lauveng menes slåttemark med spredte lauvtrær som er styvet/hamlet."):

Skjermbilde fra Miljøstatus. Utvalgte naturtyper er haket av ("Kartet viser naturtypeområder fra Naturbase som har blitt vedtatt av Kongen i Statsråd som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldlovens § 52.").

Utskrift fra Naturbasen.

Den ene utvalgte naturtypen i Maridalen er den gjengrodde delen av vestre Kirkebyhagen, vest for Gamle Maridalsvei, og vest for dagens Bjørkelunden.

"Viktig og sjelden naturengtype i regionen gir verdi som viktig (B verdi).
Gjengrodd hagemark/slåttemark med bjørk, selje, gran og hassel bl. a. Stedvis ganske åpen eng og stedvis ganske gjenvokst, særlig mot veien. Mange naturengarter som solblom (en blomstrende, 2-5 rosetter), ballblom, engfrytle, blåknapp, knollerteknapp, teiebær, liljekonvall, tveskjeggveronika, hengeaks, sløke, gulaks. Området bør ryddes i sin helhet. Også ned mot bekken hvor det er meget frodig vegetasjon, som nå er krattbevokst.

Skjøtsel: Området bør ryddes for trær. Kun de store bjørkene bør få stå intill videre. Området bør slås en gang i året midt i august."
http://faktaark.naturbase.no/naturtype?id=BN00064579&srid=32633

Denne lokaliteten ble beskrevet på side 75 i denne rapporten: "Biologi- og friluftsverdier innenfor Oslo kommunes skogeeiendommer, sammenstilling av data." Siste Sjanse rapport 2005–9.

Utvalgt naturtype slåttemark i Maridalen. Vest for Gamle Maridalsvei, og vest for Bjørkelunden. Noen få individer av solblom ble funnet rett nord for den store bjørka litt til venstre på bildet. Foto: Tor Øystein Olsen 2014.07.10

Utvalgt naturtype slåttemark i Maridalen. Vest for Gamle Maridalsvei, og vest for Bjørkelunden. Noen få individer av solblom ble funnet rett nord for den store bjørka i bakgrunnen på bildet. Foto: Tor Øystein Olsen 2014.07.10

Om dette området hadde blitt kartlagt som "Utvalgt naturtype" i et ikkeverna område, så hadde regelverket beskrevet først i artikkelen blitt bestemmende ...

Det andre området som er kartlagt som utvalgt naturtype, er rundt Kirkeruinene (det er i orden).

Slåttemarker (og lauvenger) i Maridalen

Slåttemarkene (og lauvenger) som Maridalens Venner startet restaureringen av i 1997, er ikke avmerket som slåttemark, men derimot den gjengrodde restdelen av vestre Kirkebyhagen på den andre siden av Gamle Maridalsveien. Bjørkelunden er en av de mest kjente solblomengene i landet, grundig dokumentert av Lars Ove Hansens insektundersøkelser. Se også årskrift Maridalens Venner 2010. Bjørkelunden har blitt kartlagt som naturtype hagemark, og har riktignok fått A-verdi pga. de store forekomstene med solblom. Men området er ikke utvalgt naturtype, sjøl om det er en del av det samme området, adskilt av veien, men som har vært ryddet og slått siden 1997, i motsetning til den gjengrodde delen vest for veien.

Insektlivet er undersøkt i de slåttemarkene som Maridalens Venner har rydda, og hvor de har gjennomført årlig slått siden 1997. Det er på den gjengodde delen på motsatt side av veien et område har blitt kartlagt som utvalgt naturtype slåttemark. Omslagsfoto Egil Michaelsen 2007, markblomster.com, og Lars Ove Hansen.

---

Studier av historiske og nye flybilder fra 1881

Her kan du se kart, flybilder, historiske bilder og skråfoto fra 1881

Gamle flybilder fra 1937 og 1947 viser at vestre Kirkebyhagen var helhetlig, men var allerede da svært gjengrodd (østlige delen – dagens Rikenga, Løvenga og Bekkedalen – og Langhagen i nord, var mer åpen, og ble brukt til havnehage av øvre og nedre Kirkeby gård). Den nye Gamle Maridalsveien ble bygd mellom 1947 og 1971, og delte opp vestre del av Kirkebyhagen (se historiske flybilder – og også flotte skråbilder og nye flyfoto – fra 1881).

Se også: Sammenligne bilder av Kirkebyhagen i 1995 og 2005

---

Restaurerte slåttemarker ble av Oslo kommune administrativt vernet som edelløvskog i 2005 og 2007

Det bør også nevnes at de områdene med slåttemark Maridalens Venner har rydda og pleid siden 1997, ble av Oslo kommune administrativt vernet som edelløvskog i 2005 (mål og retningslinjer), og stadfestet i 2007 (flerbruksplanen). Ti år etter at restaureringen av de gjengrodde, gamle kulturmarkene startet ... Se punkt 10: http://www.maridalensvenner.no/arsmelding-maridalens-venner-2005.285094-17329.html
Se nettartikkel Friluftsetaten fra 2006: "Kirkeby [...] Her er rik edelløvskog med lind, lønn, hassel, hegg, alm, ask og svartor."
Se også http://faktaark.naturbase.no/naturtype?id=BN00064122&srid=32633: "Dette området er tidligere registrert som viktig løvskogsområde i følge Oslo kommunes rapport om naturregistreringer i 1993."

---

Vedtatt hensynssone mot restaurert slåttemark i forbindelse med hogst nord for dette området vinteren 2018

I brev fra 20.03.2018 gir Fylkesmannen dispensasjon til hogst nord og vest for de restaurerte slåttemarkene, men med blant annet følgende vilkår:

• Det skal settes igjen en hensynssone på 10 meter mot de registrerte naturtypene i området.

Dette er forklart i brevet slik: "I sør grenser hogsten mot en hagemark som også er en viktig naturtype med verdi B. Her er det i tillegg funnet enkelte rødlistearter. Fylkesmannen vurderer at det må opprettholdes en hensynssone til naturtypene slik at man unngår eventuelle kanteffekter av hogsten. En hensynssone på 10 meter vil kunne ivareta naturtypene tilstrekkelig slik at det biologiske mangfoldet opprettholdes."

Skjermbilde fra Miljøstatus.

Maridalens Venner foretok restaurering av Løvenga, Bekkedalen og Rikenga i perioden 1997–2003 (se tidligere årsmeldinger for denne perioden). De gjensatte store grantrærne (utgjør rundt ti trær) mot sør (hensynssonen) har enda ikke blitt ryddet av Maridalens Venner (det ble plukket trær fra denne kanten fram mot 2014). Med en vedtatt hensynssone vil disse trærne skygge for kveldssola i den nordøstlige delen av Rikenga (men siden det ellers er mot nord, vil skyggeeffekten være liten).

Maridalens Venner er sterkt uenig i kravet om hensynssone mot de restaurerte slåttemarkene (av Fylkesmannen nevnt som "hagemark som også er en viktig naturtype med verdi B"). En av rødlisteartene Fylkesmannen henviser til, er solblom, men den heter faktisk solblom, og ikke skyggeblom ...

Tidligere ble åkerholmer, åkertanger, skogsbryn (randsoner, kantsoner), bekke- og elvekanter utnyttet til slått, beite eller lauvsamling. Disse områdene er ikke lenger i bruk, men kan være viktige restbiotoper for den gamle engfloraen, som er avhengig av lys og solvarme. I tillegg er de viktige leveområder for deler av dyrelivet som er knyttet til jord- og skogbrukslandskapet, og gir ferdselsmuligheter for mennesker.

Velpleide skogsbryn (randsoner) mot dyrket mark øker også dyrkamarkas verdi, da det hindrer skygge og sein vår, og det hindrer spredning av uønskede rotskudd og ugras i dyrkamarka.

Skogsbrynene bør ha en gradvis overgang fra kulturmark til skogsmark (om det er "gammel kulturmark" / seminaturlig vegetasjon eller fulldyrka mark, blir tankegangen selvfølgelig den samme). Særlig gjelder dette der granskogen skygger mest, mot sør, vest og øst. Skogsbrynenes bredde bør tilsvare en normal trehøyde, slik at man unngår at trærnes skygge faller på kulturmarka. Dessuten bør et trappepreget bryn tilstrebes, der urter blir etterfulgt av ønskede busker og løvtrær. Bakenfor dette området bør den nærmeste skogen være lysåpen, slik at en unngår en vegg mellom det skjøttede skogsbrynet og skogsmarka. I praksis innebærer dette årlig kantslått nærmest hvor det er dyrkamark (ekstensiv skjøtsel), og ryddesagslått og tynning hvert 3.–5. år for å fjerne uønskede rotskudd og stubbeskudd nærmere skogen. (Tidligere var dagens skogsmark, som grenser mot dagens dyrkamark, enten en del av innmarka som slåtteeng eller havnehage, eller en del av utmarka som ble høstet på ulike måter: beite, slått, lauving, ved, tømmer. Det var derfor glidende og naturlige lysåpne overganger mellom dagens dyrkamark og skogsmark. Men det er ikke realistisk å gjenskape de gamle kulturmarkene overalt. Rydding og pleie av skogsbryn blir derfor en viktig mellomløsning).

Fra "Åker- och gårdsmiljöer", Jordbruksverket 1994, Sverige.

Det å sørge for velpleide skogsbryn er derfor en viktig skjøtselsoppgave av følgende grunner:

• Det bidrar til at den delen av dyrkamarka som tidligere har ligget i skyggen, nå vil få mer sollys og dermed bli mer produktiv.
• Det framelsker mangfoldet av arter som naturlig hører hjemme i slike skogsbryn og som er avhengige av sollys og varme.
• Det frambringer viktige ferdselsområder for dyr og mennesker.
• Det bidrar til at jordbrukslandskapet framstår mer som en naturlig del av det helhetlige landskapet.
• Det hindrer spredning av uønskede rotskudd og ugras i dyrkamarka.

Beskjæring av et styvingstre av lønn i Bjørkelunden. I bakgrunnen, mot nord, vises en "granvegg", som er den vedtatte hensynssonen. Bakenfor denne sonen er det foretatt hogst. Foto: Tor Øystein Olsen 22.04.2018.

Grankvist ble liggende igjen i den verdifulle "hagemarka, som også er en viktig naturtype med verdi B". Denne kvisten er nå ryddet. Vi ser "hensynssonen". Foto: Tor Øystein Olsen 22.04.2018.

---

Vedtatt forvaltningsplan for Maridalen landskapsvernområde fra 2002

Arbeidet med forvaltningsplanen og verneplankartet startet i 1992, se http://maridalensvenner.no/verneplankartet.178093-25783.html og http://maridalensvenner.no/forvaltningsplanen.25783.no.html Arbeidet med å kartlegge gamle kulturmarker i Kirkebyområdet bygde på Kelvin Ekelands rapport (side 58, se også utdrag) fra 1992 (http://maridalensvenner.no/maridalen-synpunkter-paa-aatgarder-skjoetsel-av-kulturlandskap.5022489-243126.html). Her beskrev han de gjengrodde områdene mellom Gamle Maridalsvei og Kirkeruinene som fine områder (men sterkt gjengrodde) å utvikle slåttemark på. Arbeidet ble av Maridalens Venner startet i 1997, og den vedtatte skjøtselsplanen ble vedlagt forvaltningsplanen. Solblom ble funnet helt sør i Bjørkelunden i 1995.

Side 58 i Kelvins Ekelands rapport fra 1992. Merk det forvokste, gamle styvingstreet av ask på det øverste bildet. Det ble restaurert i 2000. Du finner det igjen til venstre av de to store askekallene i bakgrunnen på forsida til årsskrift 2010.

---

Kommentarer i e-poster fra professor Rune Halvorsen

"Vi har jo diskutert kvaliteten på Mijødirektoratets naturtypekartlegging og kartleggernes kompetanse i mange sammenhenger; det ble også skrevet mye om i innspillet til Riksrevisjonens rapport. Det du viser i vedleggene dine er eksempler på hva dårlig kvalitet betyr i praksis, og viser med all tydelig klarhet hvorfor det trengs et kraftig løft! Det trengs kunnskap og kvalitetskrav i alle ledd!"

"Det er et veldig godt eksempel på hvor viktig det er at de som kartlegger virkelig forstår naturvariasjonen (og har et godt system for å beskrive den) OG at miljøvernmyndighetene kan og vil se de store linjene, det vil si gjør en nasjonal prioritering av områder for vern. Altså akkurat som påpekes i Per Olaf Lundteigen sine kommentarer til riksrevisjonsrapporten!"

"DN (nå Miljødirektoratet) er interessert i å få en best mulig oversikt over lokalitetene for det de oppfatter som verdifulle naturtyper, også i verneområder. Derfor er det ikke ulogisk at de legger inn kjente lokaliteter for slike naturtyper fra verneområder i Naturbasen. At 'slåttemark' er en utvalgt naturtype, veit vi jo. Det er (enten man liker det eller ikke) et faktum (jfr. Kgl. Res.). Problematisk blir dette etter mitt skjønn først dersom forvaltningsmyndigheten begynner å bruke virkemiddelet 'utvalgte naturtyper' for slike lokaliteter i landskapsvernområder (og/eller naturreservater) i stedet for å lage en god skjøtsels/forvaltningsplan for verneområdet!"

---

Et fragmentarisk natursyn i motsetning til et kulturøkologisk helhetssyn – forankret i kulturhistoria

Et fragmentarisk natursyn er kjennetegnet av:

1. I stedet for å se på helheten i vernearbeidet, så tar man kun utgangspunkt i en såkalt rødlista eller sjelden art, uten kulturhistorisk forankring
2. At man ser på arten utan å sette den inn i en større økologisk sammenheng
3. At man ser på populasjoner og dyre- og plantesamfunn uten å gå inn på at de har en historie

Det virker som om kartleggerne tenker sånn: De leter etter indikatorarter for utvalgt naturtype slåttemark, og finner solblom, og vips, får området B-verdi. Uansett om området er sterkt gjengrodd, meget usikker hevdhistorie eller om det ikke har kulturhistorisk forankring.

Vi kan grovt sett skille mellom to ulike utgangspunkter for å forstå og forvalte natur som er sterkt preget av menneskelig påvirkning; såkalt hevdpåvirka eller kulturpåvirka natur (gjelder selvfølgelig også der formålet er mest mulig fravær av menneskelig påvirkning):

1. At man kun tar utgangspunkt i artene, og særlig de rødlistede, men også de svartlistede, eller arter som blir oppfattet som uønskede (fragmentarisk natursyn)
2. At man også tar utgangspunkt i kulturhistoria; at man ser på hevdhistoria, og formålet med hevden, til det aktuelle området (et helhetlig kulturøkologisk natursyn)

(En variant av den første tilnærmingen er at naturkvalitetene alltid er på tross av menneskelig påvirkning, og ikke et resultat av samspillet mellom menneske og natur.)

Skjøtselsplan for Mago, Nordmarka. Et eksempel på et fragmentarisk natursyn, uten kjennskap til plassens hevdhistorie.

For at diskusjonen omkring forvaltningen av våre natur- og kulturkvaliteter skal være fruktbar, må alltid formålet med forvaltningen være et helt sentralt begrep. Dette gjelder ikke minst i våre verneområder. Ulikt formål og forvaltning, gir forskjellig natur! De fleste arter vil derfor gå fram, eller tilbake, ved ulikt formål og forvaltning! Og ulik historisk bruk av naturen. Sammensetningen av arter og naturtyper vil alltid være et resultat av formålet med forvaltningen av naturen, og den historiske og teknologiske utnyttinga og høstinga av naturen til enhver tid! Og politiske og verdimessige vedtak! Naturen er ikke statisk!

Alt formelt statlig vern av norsk natur (og kulturminner/-miljø) må ha et klart formål. Dette formålet vil styre prinsippene for hvordan vi skal forvalte verneområdene. Formålet vil variere avhengig av hva vi ønsker å ta vare på og hva vi på sikt vil oppnå med vernet.

Vi pleier grovt sett å skille mellom to ulike hovedformål (som i noen tilfeller kan kombineres):

1. Forvaltning av natur i naturtilstand
2. Forvaltning av kulturbetinget (hevdpåvirka) natur, der forvaltningsmotivet er en bestemt kulturtilstand, f.eks. ei historisk slåttemyr, eller et helhetlig kulturhistorisk landskap som Maridalen

Forvaltning av biologisk (og kulturelt mangfold) forutsetter derfor ikke bare forvaltning av såkalt uberørt natur, men også forvaltning av kulturpåvirka natur (og kulturminner/-miljø), samt kunnskaper om hvordan vi skal forvalte disse to typene av natur.

---

Olika "natursyner" och mål för bevarandearbetet

Til slutt gjengis et avsnitt fra svensk faglitteratur som er svært relevant.

Utdrag fra:
Äldre fodermarker
Betydelsen av hävdregimen i det förgångna
Text Urban Ekstam
Naturvårdsverket 1996
Side 73–76

"Utifrån exemplet Norrö backar kan två utgångspunkter eller synsätt i arbetet att bevara äldre fodermarker identifieras.

I. Ett fragmentaristiskt synsätt …

Utgångspunkter vid detta närmande i naturvårdarbetet är

• att det stora bevarandevärdet utgörs av en del av helheten, exempelvis en rödlistad eller sällsynt art i floran eller faunan,
• att man ser på arten utan att sätta in den i ett större ekologiskt sammanhang och
• att man ser på populationer och samhällen utan att gå in på att de har en historia.

Ett tungt värdekriterium när man ser till enskildheter är "raritet" – hur sällsynt en företeelse är. De sällsynta arterna i floran tillmäts uttalat eller outtalat det största intresset i bevarandearbetet. I fallet Norrö backar är det om luddvedeln (Oxytropis pilosa) som saken i främsta rummet handlar. Man diskuterar och prioriterar insatserna i bevarandearbetet utifrån en strävan att bevara denna i Sverige rödlistade art. Man utgår från tillgänglig kunskap om arten och dess krav på habitatet och man söker åstadkomma den skötsel av habitatet – eller den frånvaro av skötselingrepp – som man anser att arten kräver.

Ett fragmentariskt eller reduktionistiskt synsätt innebär vanligtvis att man tillgriper en ekologiskt ingenjörskonst ("environmental engineering") för att optimera bevarandeintresset. Man går in för att modellera miljön till förmån för den enskildhet som saken gäller. Exempel härpå från Norrö är att man ville minska trampskadorna på den hotade luddvedeln genom att temporärt stänga ute betesdjuren från ett område eller att man eftersträda ett svagt betestryck i området. När detta i ett något längre perspektiv visade sig vara ett felgrepp tog man till andra grepp som att hacka fram fri mineraljord ur förnan för att gynna föryngringen av arten.

Andra exempel på modellering eller "engineering" som inger tveksamhet är att man gräver vattenhål för att optimera miljön för den sällsynta grodarten x eller att man spränger av träd på mitten för att skapa död ved åt den hotade hackspetten y. Men modelleringsföretag går inte alltid ut på att rädda enskilda arter. Ibland är syftet att öka "artrikedomen" i ett område. Det är då vanligt att man genom olikartad skötsel i kombination med fri utveckling i olika delområden söker skapa förutsättningar för så många arter som möjligt. Man gräver fram ett öppet vatten här, skapar en häckningsö där, rotorkultiverar där, har ängsbruk där, hårdbetar där, svagbetar där, lämnar för fri utveckling där. Allt enligt principen många "biotoper" – många arter. Synsättet påminner i varierande grad om odling eller uppfödning av arter.

De utgångspunkter, mål och lösningar som kännetecknar modellering och "environmental engineering" har naturligtvis ett berättigande i vissa sammanhang i naturvårdsarbetet. Många skogs- och jordbrukslandskap är t.ex. så i grunden utarmade på äldre strukturer och biologisk mångfald att detta angreppssätt är högst motiverat, ibland det enda möjliga om miljön ska förbättras. I mer välbevarade odlingslandskap leder emellertid ett fragmentaristiskt synsätt i kombination med ett modellerande arbetssätt ofta till målkonflikter. Den viktigaste invändningen är att miljön riskerar förlora sin odlingshistoriska identitet. Inte minst gäller detta de äldra fodermarkerna med sina specifika, av en viss störningsregim betingade växt- och djursamhällen. I de marker som hör till det äldre odlingslandskapet är det särskilt tydligt att vi behöver tillämpa ett alternativt synsätt, där ekosystemet, hävdhistorien och helheten står i fokus. Detta är inte minst  viktigt i det angelägna arbetet att bevara hotade arter.

II. … eller en helhetssyn

Utgångspunkter för den som vill se till ekosystemet, "helheten" är

• att delarna; naturtypen (ex. de öppna betesbackarna), växtsamhället (ex. ängshavre-fårsvingel-gråfibbla-samhället) och den enskilda artens och dess habitat (ex. luddvedelns växtplats), ingår i en helhet – ett odlingssystem i en by,
• att de olika markslagen i byn har en hävdhistoria – att de har präglats under en specifik hävd- eller störningsregim samt
• att det finns ett representativt mönster i växt- och djurlivet på de skilda markslagen som speglar de störningsregimer som har tillämpats i det förgågna.

Ett tungt värdekriterium är "representativitet". Viktiga mål vid ett ekosystemtänkande är bland annat att bevara äldre typer av odlingsmarker och -system och att bevara traditionella mönster i den biologiska mångfalden i växt- och djursamhällen på olika markslag. Många karaktärsarter i ett växtsamhälle är viktiga odlingshistoriska dokument. Man kan mycket väl diskutera och prioritera insatserna i bevarandearbetet utifrån en strävan att bevara arter. Men arterna ses mest som indikatorer, något som representerar ett sammanhang.

Viktiga arbetsprinciper är

• att studera hävdhistoria och -tradition där gården, byn och bygden är viktiga enheter,
• att prioritera insatserna i bevarandearbetet utifrån odlingshistoriskt betingade växt- och djursamhällen och andra strukturer som lever kvar och
• att försöka efterlikna den hävdregim som tillämpats i äldre tid, det vill säga före konstgödslingsepoken. Då bevaras alle de växt- och djurpopulationer och biocoenoser som har långvarig hemortsrätt på platsen."

---

Stortingets behandling: Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til naturmangfold og friluftsliv Representantforslag om tiltak for en kunnskapsbasert naturforvaltning