Uten tall og uten tillit

Av Svenn Arne Lie, Trønderavisa 18. februar 2013

«Vi har sett en gjennomsnittlig inntektsvekst i jordbruket på 70 prosent fra 2006–2012», uttalte landbruksminister Lars Peder Brekk til VG 12. april i fjor. Da statsbudsjettet ble lagt fram seks måneder senere kunne den nye landbruksministeren, Trygve Slagsvold Vedum melde at: «Til sammen har inntektene økt med 77 prosent, eller 124 000 kroner, fra 2006 til 2012.»

En sektor med 77 prosent inntektsvekst har ikke rekrutteringsproblemer. Og 124 000 kroner i inntektsvekst per årsverk på seks år er heller ikke grunnlag for å bryte jordbruksforhandlingene med staten. Diskusjonen rundt inntekt illustrerer at Jordbrukets største problem ikke er Rema-Reitan, forbrukere på jakt etter billigmat eller Trygve Hegnar. Det aller største problemet i sektoren, er virkelighetsbeskrivelsen – forståelsen av «hvor er vi». Dette skranter, og inntektstallene er en viktig år-sak til dette. Både når det gjelder nivå og utvikling opereres det i dag med tall som ikke speiler realitetene i næringa.

Ifølge tallene som legges til grunn i Jordbruksoppgjøret, er gjennomsnittlig bondeinntekt i 2012 på 285 300 kroner per års-verk. Landbruksmyndighetene bruker disse tallene til å fortelle «suksesshistorien» om norsk landbruk. For Senterpartiet egner disse inntektstallene seg som bevis på at partiet har gjennomslag. Faglagene viser til tallene når de skal fortelle sine medlemmer at de er flinke til å forhandle. Imens står bonden i økonomisk uføre, antallet bønder stuper, norske jordbruksarealer reduseres og norsk matproduksjonsevne svekkes.

Det er vanskelig å forklare realitetene i jordbruket og i norsk matproduksjon i lys av tallene og beskrivelsene som presenteres fra myndighetene. Tall er i høyeste grad politikk, ikke teknikk. Og det er mange måter å beregne bondeinntekta på. I SSB sin oversikt over næringsinntekt per bruker i jordbruket, var denne i 2010 på 155 000 kroner. Hvis vi beregner avkastning på innsatt egenkapital i jordbruket, som er tilfelle i de fleste andre sektorer, vil en antatt egenkapitaldekning på fem prosent (historisk kost) i Totalkalkylen gi en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 199 000 kroner per årsverk i 2012, eller 160 000 kroner per årsverk (prisjustert saldo). I Driftsgranskingene for 2011 gir de samme forutsetningene en arbeidsinntekt på 183 600 kroner per årsverk. Dette gir en netto timelønn på mellom 87 og 108 kroner. Justert for inflasjon har det knapt vært noen vekst under den rødgrønne regjeringen. Avstanden til andre grupper øker.

Om knappe to måneder er det jordbruksoppgjør igjen. Forvirringen om inntektstallene er stor, både når det gjelder nivå og utvikling. Allikevel velger ledelsen i både Bondelaget og Småbrukarlaget å akseptere forhandlinger på tallmateriale som alle vet er feil, hvor skatt regnes som inntekt og hvor det ikke presenteres noen egen utregning for egenkapitaldekning. I sine kravdokumenter i aksepterer og viderefører både Bondelaget og Småbrukarlaget premisset om at 1500–2000 årsverk skal ut av næringa for å kompensere det samlet realinntektsfallet i sektoren. Ifølge NILF ble produktivitetsveksten per årsverk fordobla mellom 1990–2009, mens realinntekta sto stille. Produktivitetsgevinsten forhandles med bondeledernes signatur rett ut av næringa.

Uten tillit til tallmaterialet, og uten reelle forhandlinger, undergraves legitimiteten til hele ordningen. Det er ikke Høyre eller Frp som er den største trusselen mot Jordbruksforhandlingsinstituttet. Det er mangelfull troverdighet til tallene det forhandles på.