Urealistisk om landbruk

Av Svenn Arne Lie

Reidar Almås (BT 03.11.) og Ivar Gaasland (BT 05.11.) representerer motpoler i landbruksdebatten. Almås er systemlojal ovenfor avtaleinstituttet og jordbrukspolitikken som der føres. Gaasland kan snart feire 20-årsjubileum for å ha foreslått den samme løsningen på samtlige prioriteringsdilemma: Fjerne handelshindringer.

Måten virkeligheten beskrives på, legger grunnlaget for hvilke løsninger som foreslås. Rådene til Listhaug om å «lytte til embetsverket» og omfavne avtaleinstituttet (Almås), eller å fjerne handelshindringer og lage et statssubsidiert fantasijordbruk (Gaasland), overser hva som er realitetene i jordbruket.

Produksjonskostnadene er om lag én milliard kroner høyere enn markedsinntektene, dette er før bonden tar seg betalt for det arbeidet han/hun utfører. Gjennomsnittlig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er om lag 180.000 kroner, og bonden mottar mer i tilskudd enn han/hun har i inntekt. Gjelden i sektoren er nå mer enn 50 milliarder kroner, omtrent 1,5 ganger omsetning.

At jordbruket er detaljstyrt av staten, betyr ikke at jordbrukspolitikken er et resultat av folkevalgt styring. Tvert imot. De mest betydningsfulle drivkreftene i jordbrukspolitikken utformes, iverksettes og legitimeres av bøndenes egne faglag og embetsverket i Landbruksdepartementet, gjennom jordbruksforhandlingene.

Så forskjellige Almås og Gaasland enn fremstår, så har de noen fellestrekk: Ingen av dem gir en realistisk beskrivelse av situasjonen i jordbruket, ei heller forklarer de sammenhenger i jordbrukspolitikken eller synliggjør drivkrefter i jordbruksforhandlingsinstituttet. Deres jordbrukspolitiske løsninger blir deretter.