Tull om toll

Av Svenn Arne Lie, BT 9. oktober 2012

Norsk jordbruk skal knuses! Årsak: Endring i tollvernet på tre varelinjer.

Tollvern og jordbrukspolitikk vekker enorme reaksjoner. I BT 29.09. varsler journalist Morten Strøksnes krig. Han har regnet ut at med de nye tollforslagene kommer roquefortosten til å koste 800 kroner kiloen. I 2011 kostet importen av roquefort, inkludert toll på 27,15 kr pr. kg, totalt 145 kroner pr. kilo. Strøksnes skriver at han i butikken betaler «400 kroner kiloen», nesten tre ganger så mye den koster inn i Norge med toll. Han legger skylda på norske bønder sine særinteresser og tollvernet. Det er skivebom.

Tollforslaget fra regjeringa innebærer overgang til prosenttoll kun for import av de ordinære hvite ostene som er i konkurranse med Norvegia, Jarlsberg og Sveitser. Myke, dessert og spesialoster som roquefort, gorgonzola, fetaost, hvitmuggost, camembert, brie, parmesan, manchego og comté omfattes ikke av tollendringen. Dette har heller ikke Strøksnes fått med seg i blodtåka.

Matproduksjon er ikke dugnad eller hobby – det er næringsvirksomhet. Spørsmålet om tollvernets rolle og funksjon handler grunnleggende sett om vi skal ha matproduksjon i Norge. Hvis vi ønsker at de norske arealene skal brukes til matproduksjon, må vi erkjenne at dette ikke kan eller bør skje hvis det ikke er mulig å hente en økonomisk gevinst for dette arbeidet.

Om dette lønner seg, og hvordan det gjøres lønnsomt, avhenger av hvilke politiske virkemidler som brukes for å oppnå samfunnspolitiske målsettinger. Det overføres i dag mer penger til jordbruket enn det sektoren genererer av inntekt. Dagens feilslåtte landbrukspolitikk gjør at norske bønder er mer avhengige av overføringer fra staten enn noen gang tidligere. Gjennomsnittlig arbeidsinntekt per årsverk i jordbruket er 150 000 kroner. Råvareprisene er om lag halvert de siste 25 årene. Sektorens produksjonskostnader er om lag en milliard kroner høyere enn  de totale markedsinntektene.

Nordmenn har aldri før brukt en mindre andel av sin inntekt på mat, om lag elleve prosent, og det har vært en sterk vekst i disponibel realinntekt de siste femten årene. Inntektene øker, men matprisene faller, og bøndene får stadig dårligere betalt for det de produserer. Bøndene ender opp med å selge råvarene til en pris som er lavere enn produksjonskostnadene. Samtidig klages det over ulønnsomme bønder og at de er parasitter med sugerør ned i statskassa.

Norske lønnsarbeidere har nasjonale lønns- og tariffavtaler som regulerer arbeids og lønnsvilkår i Norge. Dette er avtaler som journalister, rørleggere, lærere, økonomiprofessorer, kioskmedarbeidere, rådgivere, leger, advokater, sykepleiere og mekanikere og mange andre nyter godt av når deres lønn skal utbetales fra arbeidsgiver, slik at lønna ses i lys av det nasjonale kostnadsnivået i Norge, ikke verdensmarkedslønn for leger og advokater.

I jordbruket har tollvernet samme funksjon som nasjonale lønns- og tariffavtaler har for lønnsfastsettelsen i arbeidslivet. Det skal sikre produktpriser (nivå og utvikling) i tråd med det nasjonale kostnadsnivået, ikke med internasjonale priser. Fordi: Mjølk koster ikke mindre i Litauen fordi norske bønder er ineffektive, men fordi kostnadsnivået i Norge er høyere.

De samme som nå fråder over at tollvernet øker slik at markedsinntektene i jordbruket kan øke, er de samme som vil kutte i statens overføringer til jordbruket. Dette er paradoksalt, for hvis det både skal kuttes i råvarepris og i tilskudd – hvor skal bøndene få sine inntekter fra da?