Av Svenn Arne Lie
Det tok ikke lang tid før landbruksminister Sylvi Listhaug fra Frp snakket fra Stortingets talerstol om at den norske landbrukspolitikken er en suksess. Hun aksepterer og forsvarer, som sin forgjenger Trygve Slagsvold Vedum, at norsk matvaresikkerhet ikke avhenger av produksjon på norske areal. Hun, som ministeren fra Sp, bruker departementets beregninger for bondeinntekt som ikke har rot i virkeligheten. Landbrukspolitikken fortsetter som før. Den største forandringen er partilogoen på jakkeslaget. Stø kurs.
Men nå er de rødgrønne representantene i næringskomiteen bekymra for situasjonen i jordbruket. De åtte årene med rødgrønn landbrukspolitikk har resultert i 8300 nedlagte bruk, den største nedlegginga av kornarealer siden andre verdenskrig, enda større avstand mellom bondeinntekt og gjennomsnittet, og en sjølforsyningsgrad som er kritisk lav. De rødgrønne politikerne brukte sjøl for tre måneder siden de samme Listhaug-tallene for å overbevise velgerne om egen regjerings fortreffelighet. Nå står de på bar bakke og fekter i blinde. Knut Storberget (Ap) har selvfølgelig rett når han i Nationen tar til orde for å overkjøre jordbruksforhandlingene og ta landbrukspolitikken tilbake til folkevalgt styring i Stortinget. Men utspillet vitner ikke akkurat om klarsyn.
Helseminister Bent Høie (H) begynner både å se, og høres, ut som tidligere helseminister Jonas Gahr Støre (Ap). All kritikk av det sentralstyrte helsebyråkratiet og målstyringsvanviddet er glemt. Glemt er også Høies kritikk av kommunenes uthuling gjennom samhandlingsreformen, og krav om utredning av prosessen rundt sammenslåing av Helse Sør-Øst.
En ny helseminister forsvarer byråkratenes politikk med selektiv bruk av tall og statistikk for å framstille utviklingen som en suksess. Imens får Høie ros fra Ap sin helsepolitiske talsmann fordi Høie fastholder Støres kurs med mer markedstenking i styringen av sjukehusene. Høie igangsetter Støres forslag om å skille ut sykehusbygningene og IKT i egne selskaper og å introdusere mer resultatfinansiering i drifta.
Formann i FpU, Himanshu Gulati, hadde vært statssekretær i Justisdepartementet i noen uker da han kunne fortelle at norsk asylpolitikk er den beste i Europa og skrøt av behandlingstida i Utlendingsnemnda. Akkurat som byråkratene og NHO, er Ap og Høyre enige om å tilsidesette folkestyre i lokalsamfunn og kommunens samfunnsutviklerrolle, til fordel for «store og robuste kommuner» som skal utføre statlige bestillinger etter standardiserte målkrav. Etter åtte år i en regjering med New Public Mangement-reformer og stadig mer markedsstyring av offentlig forvaltning basert på mistillit til fagfolks eget skjønn, foreslår SV tillitsreform. Prisverdig, men ikke troverdig.
Politikk er makt til å ivareta verdier og interesser. Men politikken må også forankres i kunnskap. Når politikerne mangler, eller ikke vil ha, kunnskap om sammenhenger, setter de seg heller ikke inn i realitetene. Politiske debatter er kun skyggeboksing, løsrevet fra fagkunnskap om de faktiske forhold. Fokuset er på å kommunisere budskapet om suksess, mens kunnskap om og innsikt i sammenhenger og virkeligheta nedprioriteres.
Uten å vite hvor de er, eller hva de vil, har politikerne jevnlig medieutspill om hva de skal gjøre. Derfor blir tåka liggende tjukk som graut over norsk politikk. Nye ansikter skal kommunisere suksessen til en politisk kurs som i økende grad avgjøres av byråkratene i forvaltningen, direktørene i statsforetakene og oppdragsforskerne i konsulentbyråene. Tåkefyrstene har gode arbeidsdager.