Tømmerhoggervise

Langt inn i svarte skauen ei lita koie står.
Der har vi hatt vår bolig fra høst til seine vår.
Med økseskaft i nevan fra morra og til kveld.
Om natta på en trebenk blir trøya brukt som fell.

Så snart det gryr av dagen, og vi har fått oss mat,
så drar vi ut i skauen og tar med øksa fatt.
Ved første hogg i grana et snøras kroppen får,
så nakken, den blir dynka, og ryggen sår og våt.

Slik går det hele dagen, vi høll på uten stans.
Å stoppe opp i skauen kan bli en farlig dans.
For beina, de er kalde, og kroppen våt og svett.
Er vinterdagen liten, så tar vi den i ett.

Snart mørkner det i skauen, og noen roper: «Kveld!»
For armen, den er sliten, og hogga ujevnt fell.
Vi rusler heim til koia, og kjelen lunkes på.
Men vi må kokkelere før middag vi kan få.

Vi strekker oss på benken når vi har fått oss mat.
Og koser oss med pipa og mangt et hugsamt prat.
Om Storting og Regjering, om hvordan alt var før.
Om dem som styrer bygda, og dem som itt'no gjør.

Det kan vel ofte hende at jenter kjem på prat.
Helst de som er litt pene og med og uten gard.
Men ingen nevner henne han veit er jenta si.
Han har i tanken gjemt'a, så fager og så bli'.

Snart stilner det i koia, og praten tystner bort.
Den ene, så den andre, på benken sovner fort.
Men tanken går i drømme, den vei til henne finn,
som står i lys og sommersol med smil på rosenkinn.

Ole A. Svendsen, fra årsskrift Maridalens Venner 2006