Av Svenn Arne Lie
Bondeorganisasjonen hadde knapt levert sine krav til jordbruksforhandlingene før Nettavisens Gunnar Stavrum hadde kommentaren klar. Vi ventet i spenning.
Bakgrunnen er dramatisk. Norsk jordbruk er ikke i nærheten av å nå de politiske målene med matproduksjonen. Jordbrukspolitikken er overmoden for endringer. Mye viktig kan belyses. Så hva skulle Gunnar Stavrum gripe fatt i denne gangen?
Var det at landbruksminister Listhaug ønsker større, færre og mer lønnsomme gardsbruk, samtidig som disse få, store gardsbrukene er mer avhengige av tilskudd? Eller en påpekning av at den landbrukspolitiske verktøykassa tømmes når Stortinget overlater til avtaleinstituttet å utvikle virkemidlene?
Så hva kom? «Du må betale bøndenes krav», lød overskriften. Gunnar Stavrum hadde regnet ut at nesten alle matvarer som de norske bøndene lager, koster mer i Norge enn i utlandet. «Norske bønder krever grov overpris for hveten de dyrker. Planen er at vanlige forbrukere og skattebetalere skal betale milliardregningen». I et markedet der noen selger og noen kjøper, påkaller det ikke akkurat noe annet enn et gjesp. De som kjøper maten, er vel de som skal betale for den, eller?
Men nei. Det er «tollmurer som hindrer norske forbrukere i å kjøpe maten til vanlige priser». Og vanlige priser, det er verdensmarkedsgjennomsnittet. Gunnar Stavrums poeng er at når korn koster mer i Norge enn på verdensmarkedet så betyr dette at norske forbrukere hindres i å kjøpe mat til vanlige priser. Nordmenn som bruker om lag ti prosent av lønna si på mat, betaler overpris for maten.
Hadde Gunnar Stavrum fortsatt å regne litt til, ville han trolig også ha funnet ut at nordmenn hindres i å klippe seg til vanlige frisørpriser, hindres i å kjøre taxi til vanlige takstpriser og at norske arbeidsgivere hindres i å gi sine ansatte vanlig verdensmarkedslønn.
Gunnar Stavrum gjør bøndene til skyteskive i kampen for mer frihandel, avskaffing av tollvern og ideen om at verdensmarkedspriser skal sette grensene for de politiske målene med samfunnsutviklingen her i Norge. «Hindringene» som Gunnar Stavrum er opptatt av, er i mange sammenhenger virkemidler for å ivareta politiske mål med samfunnsutviklingen. Det kan være kraftkonsesjoner, tariffavtaler, offentlig helsevesen, forbud mot giftstoffer, godkjenningsordninger, eller tollvern. For å nevne noen få.
Gunnar Stavrum kunne ha belyst samspillet mellom markeder, konkurranse og politiske mål med samfunnsutviklingen. Han kunne ha skrevet om hvordan økt innenlands konkurranse i det norske matmarkedet kunne baseres på mer diversifisering, mangfold og kvalitet. At skal man styrke norsk matproduksjon så kan det være en idé å konkurrere på noe man har forutsetninger for. Kanskje Gunnar Stavrum kunne brukt sin kunnskap om markedsmekanismer til å påpeke at en jordbrukspolitikk som ensidig stimulerer til volum, går på bekostning av kvalitet, økonomi og ressursforvaltning. Han kunne fått fram hvordan legitimiteten til politikken står og faller på om man oppfyller de politiske målene fellesskapet har satt.
Det hadde vært noe!