Tall og talepunkt

Av Svenn Arne Lie

Den norske sjølforsyningen av matvarer er langt nede, og samtidig høyt oppe på agendaen i media. Dette er en debatt som politikerne i liten grad håndterer.

Politikere flest er dresserte i kommunikasjonsstrategier og vil vinne debatter ved å få den til å handle om «det de behersker» og «si de rette tingene». De samme politikerne har ikke satt seg inn i det faglige grunnlaget som jordbrukspolitikken tross alt må baseres på.

I debatter, kronikker og nyhetsoppslag er det tydelig at Høyre og Frp-representantene har gått i den samme fella som de rødgrønne gjorde: Gjort seg avhengig av noen andres virkelighetsforståelse. Politikerne stoler blindt på tall, statistikk og talepunktene som de får tilsendt fra Landbruksdepartementets kommunikasjonsavdeling, og tror at hovedoppgava deres er å selge suksesshistorien om den jordbrukspolitikken som føres. Mens opposisjonen skal være imot.

Da er det lett å bomme. For eksempel når politikerne skal diskutere sjølforsyning uten at de forstår forskjellen på «økt produksjon» og «økt sjølforsyning». Geir Pollestad (Sp), Gunnar Gundersen (H) og Line Henriette Hjemdal (KrF) sier de samme intetsigende setningene, og avslører at de i realiteten vet lite om situasjonen i norsk jordbruk og i tillegg forstår minimalt om virkemidlene i jordbrukspolitikken.

Jordbrukets sjølforsyningsgrad av matvarer er uløselig knytta til arealer. Til jord. Mengde jord og fruktbarhet i den jorda som brukes i Norge. Situasjonen er denne: Stadig mindre jord i Norge brukes, og avlingene har stagnert eller er fallende. Samtidig øker ytelsen på både kjøtt og mjølk fordi vi bruker mer kraftfôr i alle husdyrproduksjoner.

Hvert år fôres norske husdyr med til sammen 2 millioner tonn kraftfôr. Importen av kraftfôrråvarer til husdyrproduksjonen er i dag over 1 million tonn årlig, mer enn ei dobling de siste 15 årene. Vi importerer mer kraftfôrråvarer til husdyrene enn vi produserer på egne arealer. Norge gror igjen. Norsk jordbruk ligger i verdenstoppen når det gjelder kraftfôrforbruk til drøvtyggere (ku, sau og geit) både i mjølk og kjøttproduksjonen. I tillegg har vi en oppdrettsnæring i høygir som også står og faller på forsyningen av importert fôr til fisken.

NRK Brennpunkts dokumentar «Framtidsbonden» belyste forrige uke enkelt sammenhengen mellom matproduksjon og jordbruksarealer. Norge er blant de landene i verden med mest import av både husdyrfôr og menneskemat i forhold til forbruket. Dette tilsløres av landbruksmyndighetene og politikerne når de til stadighet gjentar at «produksjonen øker». Selvforsyning handler ikke om hvor mange sauer som får tilskudd eller hvor mye de veier, men om hva de har spist.

Her er det særlig tre virkemidler i jordbrukspolitikken avgjørende for hva som er mest lønnsomt for bonden. 1) Tilskudd til å finansiere volumproduksjoner. 2) Statlig investeringsstøtte til å bygge store fjøs. 3) Lav pris på kraftfôr. Alle disse virkemidlene bestemmes av Stortinget. De siste 30 årene har Stortingets folkevalgte ment at kraftfôrprisen skal holdes lav, at volum skal ha stadig mer tilskudd og at bygging av store fjøs skal subsidieres mer enn jord. I sum løsrives jordbruket fra driftsøkonomi, ressursgrunnlag og fra de politiske formålene sektoren skal ivareta.

Sjølforsyningsgraden for norsk jordbruk faller stadig og er nå på 38 prosent. Den faller med rødgrønn jordbrukspolitikk og den faller med blåblå jordbrukspolitikk. Av den enkle grunn at det er mer eller mindre den samme politikken som føres. Forskjellen i jordbruksdebatten er hvem som får talepunktene sine tilsendt fra Landbruksdepartementets kommunikasjonsavdeling.