Tall og realiteter

Av Svenn Arne Lie, Trønderavisa 13. mars 2013

Løsninger på problemer ligger i beskrivelsen av virkeligheten. Hvilke tall som brukes, hva som er med og hva som utelates, avgjør hvordan virkeligheten beskrives.
Når bondeinntekt beskrives uten at egenkapitalen godtgjøres, når strukturrasjonalisering forutsettes å gi økt lønnsomhet, når prisfall og tilskuddsavhengigheten ikke omtales, eller når arealnedgang i Norge ikke ses opp mot importen av kraftfôr, så blir heller ikke disse områdene sett i sammenheng med den landbrukspolitikken som føres og de problemene som jordbruket rammes av.

Derfor er det positivt at Bondelaget ved Anders Huus (Trønder-Avisa 22. februar) vil bidra til mer en mer aktiv debatt om forutsetningene i beregninger av inntektstall i jordbruket, belyse drivkreftene i jordbruksforhandlingssystemet og premissene i landbrukspolitikken. Dette er et nødvendig initiativ fra Huus for at debatten skal bli mer oppdatert på virkeligheten i jordbruket, og for å synliggjøre handlingsrom og prioriteringer som foretas i det som framstilles som tekniske beregninger.

Oppslutning om løsninger krever en felles virkelighetsforståelse. Jordbruket mangler i dag en felles virkelighetsforståelse. I tallmaterialet fra myndighetene, som bøndenes egne ledere til nå har akseptert i jordbruksforhandlingene, øker for eksempel både inntektene og selvforsyningsgraden i norsk jordbruk. Det er innlysende at dette tallmaterialet ikke reflekterer den faktiske situasjonen i sektoren. Mangel på en felles virkelighetsforståelse gjør det vanskelig for jordbruket å fortelle hva man vil med jordbruket, og i neste omgang hva man skal gjøre. Sektoren preges av handlingslammelse og lite framtidshåp. Når Huus i sitt innlegg skriver om årsverksnedgangen i jordbruket, omtaler han denne som en prognose på linje med prognoser for rente og kostnader. Dette er feil. Huus blander sammen premiss og prognose. Nedgangen i antallet årsverk i jordbruket, er ikke en prognose eller en nøytral beskrivelse av ei utvikling som foregår upåvirka av Jordbruksforhandlingene og landbrukspolitikken. Redusert arbeidsforbruk i jordbruket er et nødvendig premiss innenfor dagens jordbruksavtalesystem, og reflekteres i tallmaterialet som benyttes.

Når bøndenes ledere aksepterer tallmaterialet og at færre bønder skal bli produksjonsvolum og tilskudd som skal gi inntektsvekst til de gjenværende årsverkene i sektoren, er halve jobben gjort for Leif Forsell, statens forhandlingsleder. Antallet årsverk i sektoren totalt sett må reduseres minst like mye som realinntektsfallet i sektoren totalt sett per år, hvis de gjenværende årsverkene ikke skal ha realinntektsfall. Dette er prioriteringen og handlingsrommet som forutsetningene i tallmaterialet reelt sett innebærer. Eller som Bondelagets sakkyndige under jordbruksforhandlingene, Per Harald Agerup, skriver på Facebook: «Jo flere årsverk vi legger til grunn jo høyere blir kravet, jo færre årsverk jo lavere krav».

Alternativet til å drive jordbruksforhandlinger på tallmateriale som er feil, er å drive jordbruksforhandlinger med tall og virkelighetsbeskrivelser som er reelle. Bondelaget mener tilsynelatende at det eneste alternativet til dagens situasjon er å ikke forhandle. Er det ikke veldig vanskelig for Bondelaget å ivareta jordbrukets interesser ved å forhandle med tall som er feil og på premisset om at antallet bruk skal reduseres?