Talepunkt fra LMD

Av Svenn Arne Lie

Den norske sjølforsyningen av matvarer er langt nede, og samtidig høyt oppe på agendaen i media. Dette er en debatt som politikerne i liten grad håndterer.

Politikere flest er dresserte i kommunikasjonsstrategier og vil vinne debatter ved å få den til å handle om «det de behersker» og «si de rette tingene». De samme politikerne har ikke satt seg inn i det faglige grunnlaget som jordbrukspolitikken tross alt må baseres på.

I debatter, kronikker og nyhetsoppslag er det tydelig at Høyre og Frp-representantene har gått i den samme fella som de rødgrønne gjorde: Gjort seg avhengig av landbruksdepartementets virkelighetsforståelse. Politikerne stoler blindt på tall, statistikk og talepunktene som de får tilsendt fra departementets kommunikasjonsavdeling, og tror at hovedoppgava deres er å selge suksesshistorien om den jordbrukspolitikken som føres. Mens opposisjonen skal være imot.

Da er det lett å bomme. For eksempel når politikerne skal diskutere sjølforsyning uten at de forstår forskjellen på «økt produksjon» og «økt sjølforsyning». For fire år siden var det rødgrønne politikere som sa at jordbrukspolitikken var en suksess og at sjølforsyningsgraden økte. Nå er det H-Frp-politikerne med støttespillere som sender ute det samme budskapet. De innøvde formuleringene klarer ikke å skjule at politikerne i realiteten vet lite om situasjonen i norsk jordbruk, og at de i tillegg forstår minimalt om virkemidlene i jordbrukspolitikken.

Jordbrukets sjølforsyningsgrad av matvarer er uløselig knytta til arealer. Til jord. Mengde jord og fruktbarhet i den jorda som brukes i Norge. Situasjonen er denne: Stadig mindre jord i Norge brukes, og avlingene har stagnert eller er fallende. Samtidig øker ytelsen på både kjøtt og mjølk fordi vi bruker mer kraftfôr i alle husdyrproduksjoner.

Hvert år fôres norske husdyr med til sammen 2 millioner tonn kraftfôr. Importen av kraftfôrråvarer til husdyrproduksjonen er i dag 1 million tonn årlig, mer enn ei dobling de siste 15 årene. Vi importerer stadig mer kraftfôrråvarer til husdyrene, mens Norge gror igjen. Norsk jordbruk ligger blant toppen i verden når det gjelder kraftfôrforbruk til drøvtyggere (ku, sau og geit) både i mjølk og kjøttproduksjonen. I tillegg har vi en oppdrettsnæring i høygir som også står og faller på forsyningen av importert fôr til fisken. Dette til tross for at vi er et grasland med lang kyst.

NRK Brennpunkts dokumentar «Framtidsbonden» belyste enkelt sammenhengen mellom matproduksjon og jordbruksarealer, og hvordan politikken styrer denne utviklingen. Norge er blant de landene i verden med mest import av både husdyrfôr og menneskemat i forhold til forbruket. Dette tilsløres av landbruksmyndighetene og politikerne når de til stadighet gjentar at «produksjonen øker». Selvforsyning handler ikke om hvor mange sauer som får tilskudd eller hvor mye de veier, men om hva de har spist.

Det er særlig tre virkemidler i jordbrukspolitikken som har avgjørende betydning for hvordan norsk jordbruk (bruk av jord i Norge) utvikler seg. 1) Tilskudd til å finansiere volumproduksjoner. 2) Statlig investeringsstøtte til å bygge store fjøs. 3) En politisk bestemt lav pris på kraftfôret. Brennpunktdokumentaren synliggjorde konsekvensene av denne politikken. Felles for disse tre virkemidlene, er at de bestemmes av Stortinget. De siste tiårene har et samla Storting behandla og godkjent framlagte jordbruksavtaler der det sies at kraftfôrprisen skal holdes lav, at volum skal ha stadig mer tilskudd og at bygging av store fjøs skal subsidieres mer enn jord. Utviklingen er en helt logisk konsekvens av de virkemidlene som foreskrives.

Da riksrevisor Jørgen Kosmo evaluerte måloppnåelsen for jordbrukspolitikken i 2010 uttalte han: «Om målet med landbrukspolitikken er å produsere mest mulig billig mat, så er politikken ekstremt vellykket». Forholdet mellom intensjon og politikkens utforming har tidligere departementsråd Per Harald Grue omtalt slik: «måloppnåelsen i landbrukspolitikken har vært meget god. Faktisk har vi truffet med innertier både for effektivitetsutvikling og sysselsetting». Det er altså ingenting feil med jordbrukspolitikken som føres, den fungerer helt etter LMD sine mål.

Resultatet er et jordbruk som løsrives fra driftsøkonomi, ressursgrunnlag, marked og fra de politiske formålene sektoren skal ivareta. Vi fører en politikk som gjør at norsk jordbruk ligner stadig mer på det jordbruket som vi skal konkurrere imot i utlandet. Dette svekker tilliten til norsk matproduksjon.

Tillit forutsetter ærlighet. Hvordan skal norske forbrukere på sikt oppfordres til å kjøpe norsk mat under falske premisser? Norsk jordbruk må være ærlige. Både på målene og virkemidlene.

Sjølforsyningsgraden for norsk jordbruk faller stadig og er nå på 38 prosent. Den faller med rødgrønn jordbrukspolitikk og den faller med blåblå jordbrukspolitikk. Av den enkle grunn at det er mer eller mindre den samme politikken som føres. Forskjellen i jordbruksdebatten er hvem som får talepunktene sine tilsendt fra Landbruksdepartementets kommunikasjonsavdeling.