Tåkeprat i Stortinget

Av Svenn Arne Lie

DA STORTINGET diskuterte årets jordbruksoppgjør 17/6 greide ikke Knut Storberget (Ap) å svare på om vår matvaresikkerhet styrkes eller svekkes når jordbruksarealene her til lands reduseres. Gunnar Gundersen (H) advarte mot å begrense tilskudd til de største gardsbrukene fordi dette svekker lønnsomheten til stordrift. Line Henriette Hjemdal (KrF) uttalte at det ikke er Stortingets oppgave å mene noe om innretningen på virkemidlene i jordbrukspolitikken. Saksordfører Ingunn Foss (H) visste ikke om jordbruksavtalen gjelder for 2015 eller 2016. Og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) fortalte oss at norsk jordbruk er en suksesshistorie.

POLITIKK UTEN kunnskap er like meningsløst som kunnskap uten politikk. Poenget er dette: Politikerne trenger ikke lenger kunnskap for å diskutere politikk. Dette gjelder stadig flere områder som politikken berører. Grunnlaget for politiske diskusjoner knyttes til tanketomme fraser i klisjéfylt innpakning som ikke betyr noe som helst. Den faglige analysen er svak eller fraværende, og politikken usynliggjøres. Det er helt greit at politikerne ikke har kunnskap om alt, men det er uhederlig å dekke over kunnskapsløshet med klisjéfylt retorikk båret oppe av et knippe honnørord. Kommunesammenslåinger skal gi «helhetlig samfunnsutvikling». Konkurranseutsetting av jernbanen skal gi «mer effektiv utnyttelse av ressursene». Målstyring skal gi «bedre læring». Helseforetak skal gi «mer helse for pengene».

DET SIES at veien til Helvete er brulagt med gode intensjoner. I så fall mangler det heller ikke på brustein i jordbrukspolitikken. Gode intensjoner serveres i bøtter og spann. «Landbruk over hele landet», «bærekraftig bruk av nasjonale ressurser», «opprettholde selvforsyningsgraden», «matsikkerhet». Det ene partiet etter det andre snakker varmt om hvor viktig jordbruket er, og er garantister for det ene eller det andre. Det snakkes med fyndord som rettferdighet, ressursgrunnlag, kvalitet, mangfold og solidaritet, og det skapes inntrykk av at det er vilje til å styrke bondens situasjon og øke matproduksjonen på norske arealressurser. Bare de riktige partiene kommer til makten. Og disse politikerne setter jordbruks-Norge sin lit til. Det er disse som omfavnes av lederne i jordbruket, som plasseres på talerstoler, i traktorer og fjøs, og som støttes i valgkamper.

TRE AVGJØRENDE politiske virkemidler styrer utviklinga i norsk jordbruk: 1) Lav rente og statstilskudd til å bygge store fjøs. 2) Billig importert kraftfôr. 3) Stadig mer tilskudd til de som driver stort. Norske mjølkekyr får i snitt mer importert kraftfôr enn beite på norsk gras. Sjølforsyningsgraden er 35 prosent. 5000 fotballbaner med korn forsvinner årlig.

GJELDA I jordbruket er nå 55 milliarder kroner. Produksjonskostnadene i sektoren er årlig en milliard kroner høyere enn markedsinntektene. Gjennomsnittsinntekta under 200 000 kroner per årsverk. Matproduksjonen løsrives fra areal og fra driftsøkonomien. Og politikken gjør at det produseres stadig mer. Nedbygginga av norsk jordbruk skjer på grunn av, ikke på tross av, den politikken som føres og har blitt ført. Dette er produksjonsaktivisme i sin reneste form: Volumfokus uten ressursgrunnlag, løsrevet fra økonomi og i strid med politiske mål.

DE FÆRRESTE av Stortingets representanter evner, eller enda verre, ønsker å forstå sammenhengen mellom målene og de politiske virkemidlene i jordbrukspolitikken. Det svikter på helt elementære områder. Når kraftfôret gjøres billigere enn gras kan ikke den norske sjølforsyningsgraden øke. Når kostnadsveksten er større enn inntektsvekst, tettes ikke inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper. Når mjølkemengde per ku skal økes, så synker ikke kraftfôrimporten. Når markedsinntektene er lavere enn produksjonskostnadene, blir ikke sektoren mindre avhengig av tilskudd.

UNNTAKET BØR nevnes: Per Olaf Lundteigen (Sp) forstår disse faglige sammenhengene. De andre politikerne setter seg ikke inn i saka og disse sammenhengene, og tror at de kan snakke om noe anna. At de kan snakke om «forhandlingsinstituttets legitimitet». Og påstå at forhandlingsinstituttet undergraves hvis Stortinget blander seg inn i hvordan virkemidlene i jordbrukspolitikken utformes.

HVA SKAL vi med folkevalgte politikere da? Jordbruksforhandlingene er forberedelse til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret. De folkevalgte skal så vurdere om inngått avtale er i tråd med de politiske målene partiene har. Da Knut Storberget (Ap) og Geir Pollestad (Sp) stemte for jordbruksavtalen i Stortinget i forrige uke, var det ikke for å styrke forhandlingsinstituttet, men fordi de er enig om den politiske kursen avtalen mellom Listhaug og Bondelaget legger opp til.