Ta ansvar for maten vår

Av Svenn Arne Lie

Når Stortinget i dag debatterer jordbruksoppgjøret, er dette en gylden anledning for de folkevalgte å gjøre det eneste rette: Ta det ansvaret som folkevalgte har for matproduksjonen, slik det er hjemlet i Grunnloven og Hovedavtalen for jordbruket. Da må de folkevalgte ha kunnskap om sammenhengene og ta tilbake styringen med fellesskapets penger til jordbruket.

Stortingets mål om økt matproduksjon på egne ressurser er ikke blitt oppfylt med den jordbrukspolitikken som er blitt ført. Denne jordbrukspolitikken har gjennom tiår blitt utforma og iverksatt av Landbruksdepartementet, Bondelaget og Småbrukarlaget i jordbruksforhandlingene. Stortinget har i praksis fraskrevet seg ansvaret for matproduksjonen. Debatten om norsk jordbruk har som regel handla om å forsvare jordbruksavtalesystemet, eller om å forsvare en markedsideologi. Det er Stortinget som har det soleklare ansvaret for målene, og virkemidlene, i jordbrukspolitikken, ikke forhandlingspartene i jordbruksoppgjøret. Jordbruksforhandlingene er en forberedelse til den endelige behandlingen i Stortinget.

Stortinget må ha den absolutte styringen med virkemidlene for norsk matproduksjon. Det holder ikke at Stortinget bevilger penger til den jordbrukspolitikken som aktørene i avtalesystemet er enige om. Det er de folkevalgte politikerne, ikke avtalesystemets aktører, som må bestemme hvordan fellesskapets bevilgninger skal fordeles i jordbruket. Stortingets ansvar for jordbrukspolitikken forutsetter at de folkevalgte har et godt beslutningsgrunnlag. De må vite hvordan virkeligheten ser ut, hvordan virkemidlene former næringa, og hva som er de politiske målene med matproduksjonen.

Gjennom jordbruksavtaleinstituttet presenteres Stortinget for tallmateriale og virkelighetsbeskrivelser som tilslører, og ikke speiler, realitetene i norsk matproduksjon. Til tross for at de folkevalgte er ansvarlige for jordbrukspolitikken, har de ikke hatt tilstrekkelig kunnskap om den faktiske situasjonen i norsk jordbruk. Mye tyder på at tilsløringene gjør at de folkevalgte ikke forstår hvordan virkemidlene i jordbrukspolitikken brukes, og at de ikke vet hvordan partene i jordbruksavtalesystemet prioriterer bevilgningene og utformer politikken for norsk matproduksjon.

Her er noen eksempler:

Partene i jordbruksavtaleinstituttet har tilslørt omfanget av arealnedgangen, den reduserte fruktbarheten i jorda og underkommunisert det økende importbehovet. Man har operert med et måltall for sjølforsyningsgrad der importert kraftfôr defineres som «norsk råvare». Offisielt er den norske sjølforsyningsgraden oppgitt til å være stabil på om lag 50 prosent. Justert for kraftfôrimporten er den sterkt fallende, og nå på 35 prosent. Stortingspolitikerne har dermed ikke hatt tilgang til rett forståelse av situasjonen, ei heller sett konsekvensene av svekka produksjonsevne og økt importavhengighet.

Partene i jordbruksavtaleinstituttet har framstilt inntektsutvikling og inntektsnivå høyere enn det er. Ved å blande sammen ulike beregningsprinsipper, er det blitt formidla at sektoren har hatt større inntektsvekst enn sammenlignbare grupper. Manglende inntjening blir dermed ikke synliggjort som årsak til nedgang i brukstall og svekka produksjon. Partene i jordbruksavtaleinstituttet har ikke utad vært klare på at økt volum per arbeidstime er en avgjørende forutsetning for bøndenes inntektsvekst i forhandlingene. Denne forutsetningen har betydning for hva slags jordbruk vi faktisk får, blant anna som et sterkt insentiv til å bruke mer kraftfôr og mindre norsk gras.

Partene i jordbruksavtaleinstituttet har ikke vært ærlige på sammenhengene og virkemidlene i jordbrukspolitikken. Man har sagt én ting, og gjort noe anna. Erfaringen viser at de interne prioriteringene i jordbruksavtalesystemet betyr at de offentlige bevilgningene brukes til å subsidiere bygging og drift av store fjøs og billig kraftfôr. Denne prioriteringen har resultert i nedgang i norske jordbruksarealer og færre gardsbruk. Norsk jordbruk er blitt svært tilskuddsavhengig, og er helt avhengig av tilgang på importert kraftfôr. Selvforsyningsgraden går ned, og de politiske målene med matproduksjonen blir stadig vanskeligere å nå. Jordbrukspolitikken hører under Stortingets ansvarsområde, fordi matproduksjon er en samfunnssak. Stortinget må ta dette ansvaret.

Tida er inne for en opprydding.