Storting versus avtaleinstitutt?

Av Svenn Arne Lie

Jordbruksforhandlingene er i gang. Jordbrukspolitikk er en samfunnssak med mål om beredskap, folkehelse, matkvalitet, næringsutvikling, kulturlandskap, ressursforvaltning og matsikkerhet, for å nevne noen. Det er Stortingets oppgave å bestemme hvordan bevilgningene til jordbruket fordeles, slik at matproduksjonen styres i tråd med folkets vilje.

Dette er ikke alle klar over. Under fjorårets debatt om jordbruksoppgjøret i Stortinget (17. juni 2015), uttalte Line Henriette Hjemdal, KrF sin næringspolitiske talsperson: «Kristelig Folkeparti er opptatt av at avtaleinstituttet i landbruket skal opprettholdes. Det er viktig at instituttet ikke undergraves. Derfor er det viktig at årets oppgjør følger vanlig praksis. Stortinget slutter seg til jordbruksavtalen og blander seg ikke inn i innretningen».

Hvem har innbilt stortingsrepresentant Hjemdal at det ikke er Stortingets oppgave å mene noe om virkemidlene i jordbrukspolitikken?

Grunnlovens paragraf 75 bokstav d, er klar: Bevilgningsmyndigheten i staten ligger i Stortinget. Det er Stortingets plikt å avgjøre hvordan fellesskapets penger skal bevilges. Også i jordbrukspolitikken. Avtaleinstituttet, altså jordbruksforhandlingene mellom staten og jordbrukets faglag, er kun en forberedelse til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret.

Sammenhengen er åpenbar. Det er Stortinget som setter, og har ansvaret for, målene med jordbrukspolitikken. Folkevalgte må være tydelige på hvilke mål for matproduksjonen som gjelder. Dette forplikter til også å ha kunnskap om, og innsikt i konsekvensene av, de jordbrukspolitiske virkemidlene som styrer produksjonsmåtene i næringa. Er virkemidlene i tråd med de målene som gjelder?

Jordbruksforhandlingene mellom staten og faglagene i jordbruket er en forberedelse til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret. Stortingsrepresentantene må forsikre seg om at de jordbruksbruksavtaler som Stortinget behandler, har virkemidler som gir den utviklingen som er i tråd med de fastsatte mål for matproduksjonen. Avtaleinstituttet står verken over Stortinget eller Grunnloven.

Stortingsrepresentanter henviser gjerne til «avtaleinstituttets legitimitet» når de fraskriver seg ansvaret for utviklinga i norsk matproduksjon. Da går det i surr. Under fjorårets stortingsdebatt om nevnte flere av representantene målet om sjølforsyningsgrad, produksjon på norske ressurser. Da de folkevalgte var ferdigsnakka om sjølforsyningsmålet, stemte regjeringen, Venstre, KrF, Ap og nesten alle i Sp, for en framlagt jordbruksavtale som innebærer lav kraftfôrpris, og økt tilskudd til volum.

Virkemidlene tilrettela for en matproduksjon der graset i Norge blir dyrere å bruke fordi kraftfôret gjøres billig. Forbruket av kraftfôr til husdyr øker samtidig som verdien av planteproduksjon i Norge reduseres. Resultatet er at importen av råvarer til kraftfôr øker, jordbruksarealer reduseres og at sjølforsyninga svekkes.

Det kan være nyttig med et forhandlingsinstitutt i jordbruket der næringa får anledning til å gi sine innspill til hvordan jordbrukspolitikken kan utformes. Men jordbrukspolitikken er altså ikke til for bøndene. Påstandene om at «avtaleinstituttet undergraves» hvis jordbrukspolitikkens mål og virkemidler diskuteres åpent av Stortinget, er ikke noe annet enn en unnskyldning for manglende kunnskap og ansvarsfraskrivelse blant de folkevalgte.