Storting og institutt

An Svenn Arne Lie

Når jordbruksforhandlingene nå snart starter, er det viktig å være klar over at jordbrukspolitikken ikke er til for bøndene.

Jordbrukspolitikk er en samfunnssak med mål om beredskap, folkehelse, matkvalitet, næringsutvikling, kulturlandskap, ressursforvaltning og matsikkerhet, for å nevne noen. Det er Stortingets oppgave å bestemme hvordan bevilgningene til jordbruket fordeles, slik at matproduksjonen styres i tråd med folkets vilje.

Dette er ikke alle klar over.

Under fjorårets debatt om jordbruksoppgjøret i Stortinget (17.06.2015), uttalte Line Henriette Hjemdal, KrF sin næringspolitiske talsperson: «Kristelig Folkeparti er opptatt av at avtaleinstituttet i landbruket skal opprettholdes. Det er viktig at instituttet ikke undergraves. Derfor er det viktig at årets oppgjør følger vanlig praksis. Stortinget slutter seg til jordbruksavtalen og blander seg ikke inn i innretningen».

Hvem har innbilt stortingsrepresentant Hjemdal at det ikke er Stortingets oppgave å mene noe om virkemidlene i jordbrukspolitikken? At hennes oppgave er å stemme for bevilgninger til jordbruket uten å mene noe om hvordan pengene skal anvendes? Hva slags ansvarsfraskrivelse for norsk matproduksjon er dette et uttrykk for?

Grunnlovens paragraf 75 bokstav d, er klar: Bevilgningsmyndigheten i staten ligger i Stortinget. Det er bare Stortinget som kan bevilge penger på vegne av fellesskapet. Også i jordbrukspolitikken. Avtaleinstituttet, altså jordbruksforhandlingene mellom staten og jordbrukets faglag, er kun en forberedelse til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret.

Sammenhengen er åpenbar. Det er Stortinget som setter, og har ansvaret for, målene med jordbrukspolitikken. Folkevalgte må være tydelige på hvilke mål for matproduksjonen som gjelder. Dette forplikter til også å ha kunnskap om, og innsikt i konsekvensene av, de jordbrukspolitiske virkemidlene som styrer produksjonsmåtene i næringa. Kort fortalt: Er virkemidlene i tråd med de målene som gjelder?

På den andre side, jordbruksforhandlingene mellom staten og faglagene i jordbruket er en forberedelse, et innspill, til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret. Disse forhandlingene skal foregå i tråd med de mål som Stortinget har fastsatt. Stortingsrepresentantene må derfor forsikre seg om at de jordbruksbruksavtaler som Stortinget behandler, har virkemidler som gir den utviklingen som er i tråd med de fastsatte mål for matproduksjonen. Mener de folkevalgte at den framlagte jordbruksavtalen har virkemidler som er i tråd med målene, da stemmer man for. Hvis de folkevalgte mener at jordbruksavtalens virkemidler ikke støtter opp om målene i norsk matproduksjon, da stemmer man imot.

Hjemdal sin tolkning om at «Stortinget slutter seg til jordbruksavtalen og blander seg ikke inn i innretningen», bryter med intensjonen i Grunnlovens paragraf 75 bokstav d. Avtaleinstituttet står hverken over Stortinget eller Grunnloven.

Hjemdal er ikke alene om å henvise til avtaleinstituttet når hun fraskriver seg ansvaret for utviklinga i norsk matproduksjon. Dette gjør at det er lite bevissthet om sammenhengen mellom mål og virkemidler i jordbrukspolitikken. Under fjorårets stortingsdebatt nevnte flere av representantene målet om sjølforsyningsgrad, altså at norsk jordbruk produserer matvarer basert på norske jordbruksarealer på inn og utmark. Dette målet var det brei enighet om.

Da de folkevalgte var ferdigsnakka om sjølforsyningsmålet, stemte regjeringen, V, KrF, Ap og nesten alle i Sp, for en framlagt jordbruksavtale som innebærer lav kraftfôrpris, og økt tilskudd til volum. Virkemidlene tilrettela for en matproduksjon der graset i Norge blir dyrere å bruke fordi kraftfôret gjøres billig. Forbruket av kraftfôr til husdyr øker samtidig som verdien av planteproduksjon i Norge reduseres. Resultatet er at importen av råvarer til kraftfôr øker, jordbruksarealer reduseres og at sjølforsyninga svekkes.

Det kan være nyttig med et forhandlingsinstitutt i jordbruket der næringa får anledning til å gi sine innspill til hvordan jordbrukspolitikken kan utformes. Men jordbrukspolitikken er som sagt ikke til for bøndene. Påstandene om at «avtaleinstituttet undergraves» hvis jordbrukspolitikkens mål og virkemidler diskuteres åpent av Stortinget, er ikke noe annet enn en unnskyldning for manglende kunnskap og ansvarsfraskrivelse blant de folkevalgte. Den sikreste måten å «undergrave avtaleinstituttet» på, er å fortsette jordbruksforhandlingene som i dag. Få jordbrukspolitikken dit den hører hjemme: I Stortinget.