Store Brennenga gård

Kilde: Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Store Brennenga gård Tegning: Tom Stensaker

Gårdsnavnet forteller oss hvordan gården er blitt ryddet. Navnet tyder også på at gården ikke er svært gammel, sannsynligvis fra 1600-tallet. Gården er ryddet ved bråtebrenning, for på denne tid ble rug og hvete fortrinnsvis dyrket på bråte, sjelden i åker. Bråtebrenningens betydning for den regelmessige kornavl bør imidlertid ikke overdrives. (Som paralleler til gårdsnavnet Brennenga kan nevnes Brenna i Sørkedalen og en hel del gårder, plasser og småsteder på -bråten, bl. a. Sørbråten i Maridalen.)

Brennenga er første gang nevnt i skriftlige kilder på 1600-tallet; da tilhørte den Kronen og hadde en skyld på 1 fj.t. I 1679 overdro Kronen gården til stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve. I matrikkelen i 1723 er Brændingen oppført med en skyld på 5 Lpd. t. Av senere eiere skal vi nevne tolvprest i Christiania og senere biskop i Christiansand, Rasmus Paludan, som eide Brennenga fra 1733 til 1741. I 1813 ble gården ervervet av Martine Sophie Christine Collett, enke etter den kjente John Collett på Ullevål, men hun solgte gården allerede etter fire år.

Proprietær Isach Muus av Muus-familien på Ullevål eide gården fra 1844 til 1865. I 1846 kjøpte Muus en del skog fra Sogn gård og la det til Store Brennenga, som tidligere hadde hatt lite skog. En slektning av ham, Erik Muus, drev visstnok gården. Denne Erik Muus var et festmenneske og det var stadig selskaper på Brennenga. Dessuten var han jeger og friluftsmann og etter sigende litt av en slåsskjempe. Det fortelles at han en gang skjøt pipa ut av munnen på gårdsgutten som sto i stalldøra og røkte.

Muus solgte gården til Arne Thorstad. Han var kunst og musikkinteressert og pleiet stadig omgang med den musikalske bonden på Holmen gård.

Store og Lille Brennenga og Strandholt ble kjøpt av Christiania (Oslo) kommune i 1896—97 «for at hindre Forurensning af Maridalsvandet», som det het i de offentlige dokumenter. Siden har forpaktere drevet Brennenga og i de siste førti årene har forpaktningen gått fra far til sønn innen familien Sundby.

Tunet på Store Brennenga er meget sjarmerende. Den gamle stuebygningen er nordre del av den nåværende hovedbygning. I 1848 sies det om den gamle bygningen at den var utmurt bindingsverk med ut- og innvendig paneling. Fagfolk har uttalt at det er høyst uvanlig med en stuebygning med denne byggemåte her oppe. Bygningen inneholdt dengang stue, kjøkken, to kammers og sal med seks fag vinduer. Den svære låvebygningen på gården er fra omkring 1870. Den merkeligste bygning på gården idag er imidlertid stabburet. Det er ikke eldre enn fra omkring 1875, men er utstyrt med et meget sjeldent skulptural-utstyr som er utført med en burlesk fantasi av Arne Thorstad, eieren av gården i årene 1865—96. På de to kraftige dørstolpene sitter to hoder som skal være portretter av Thorstad og hans far. Øverst i gavlen sitter nok et hode som skal være portrett av Thorstads bror. Utenfor annen etasjes sylstokk er en frise med løpende hund, som til venstre ender i svansen og til høyre angripes av djevelen. Stabburet er en meget velproposjonert og pen bygning og den nevnte utsmykning gjør at den er vel verd å ta i øyesyn. Tidligere hadde stabburet klokketårn som dessverre er forsvunnet.

På en bergkolle bak stabburet finner vi et minne om et celebert besøk på Brennenga. Den tyske keiser Wilhelm II var som kjent en stor Norges-beundrer og var en årviss gjest i fjordene på Vestlandet. I 1890 besøkte han Kristiania og oppholdt seg her i fem dager. På disse dagene dro han omkring i Kristianias omegn i følge med kong Oscar II. Fra et tårn på denne bergkollen på Brennenga skuet keiseren ut over den fagre Maridal. Av tårnet er det idag ikke annet igjen enn fire bolter i fjellet. Men Brennengas eier, Arne Thorstad, fikk etter besøket laget en grovt tilhogd minnestein, hvor det på framsida er hogd inn en keiserkrone, initialene W II og datoen 3. 7. 1890. Minnesteinen står ennå og likeledes en steinbenk hvor Wilhelm II kanskje hvilte sine keiserlige ben. Alt dette er et morsomt minne som bør tas vare på.

Hverken i 1723 eller 1771 er det nevnt noen husmannsplasser under Brennenga. Men i forrige århundre ble det skilt ut en del eiendommer — gårder og husmannsplasser — fra gården og disse vil vi nå ta for oss.