Stedsnavninnsamling i Maridalen

Av Rolf Rasch-Engh, fra årsskrift Maridalens Venner 1973.

Hvilke oppgaver har en sammenslutning som «Maridalens Venner» med unntak av det å verne om dalen og arbeide for å bevare eksisterende bebyggelse? En oppgave vil jeg i denne sammenheng trekke fram som vesentlig og presserende – bevaring av stedsnavn.

Det knytter seg alltid stor interesse til skrivemåten av stedsnavn. I den siste tid har interessen blitt enda større. En av grunnene til dette, er at det årlig samles og stedfestes omkring 40–50 tusen navn i Norge. Arbeidet er et ledd i arbeidet med noe vi kaller det økonomiske kartverket, men arbeidet betyr også noe vesentlig – at vi i dag er klar over at vi må ta vare på de gamle stedsnavn som forsvinner i et nesten større antall enn dem som man klarer å registrere.

Betegnelsen «økonomisk» har sammenheng med at på kart kan en ha registrert forhold av økonomisk betydning, som bebyggelse, samferdselsnett, dyrket jord, eiendomsgrenser m.v.

Alt i 1804 ble det planlagt en økonomisk oppmåling av Norge i forbindelse med en militær måling. Hensikten ved kombinasjonen var å skaffe et grunnlag for ny matrikulering. Ved Kgl. resolusjon av 20. mars 1805 ble forbindelsen mellom den militære og økonomiske oppmåling stadfestet og underlagt Rentekammeret. Målingen skulle, i flg. resolusjonen, utføres som tidligere militære målinger. De økonomiske omsyn skulle settes ved at grensene mellom eiendommene «samt aker, eng etc.», skulle angis på kartene. Videre skulle disse arealberegnes.

Etter at Norge ble skilt fra Danmark, ble det fremholdt av den første direktøren for Norges geografiske oppmåling at «en fullstendig økonomisk oppmåling i et land med Norges naturlige beskaffenhet [...] ville være bortkastede penger og arbeide uten tilsvarende nytte.» Etter forslag fra ham ble all måling innstilt i 1814. Det skulle gå 150 år før Norge endelig kom i gang med utarbeidelsen av et økonomisk kartverk med felles retningslinjer for hele landet.

Retningslinjene for arbeidet med et økonomisk kartverk – Stortingsprop. nr. 84/1964 – sier klart fra at navnesamlingen er en kulturoppgave.

Selv i Maridalen har bosettingsmønsteret endret seg i den siste mannsalder. Driftsmåtene har endret seg vesentlig. Romantikken ved det gamle gardsbruket er borte. Navnene på innmarksteigene, ved gjeteplassene, utslåttene og i skogen bærer historie i seg. De fleste steder er det kanskje historie om slitet for det daglige brødet som så vidt ga livberging. Det er historien om en epoke som er slutt. Og dersom vi ikke nå klarer å samle og stedteste navnene før vår eldre generasjon er borte, vil det historiegrunnlag som finnes i navnene i stor grad forsvinne med den.

For meg synes det nå å være meget viktig å samle de navn som er i ferd med å forsvinne. Hvor viktig dette er, illustreres best med hva en staut 80-åring i ei innlandsbygd kunne fortelle. Han regnet med at det var minst 100 stedsnavn på garden hans. Bonden sa at ingen av de fire barna hans kjente navnene. Disse ville forsvinne med ham.

Når det gjelder bevaring av stedsnavn ligger det en kulturoppgave og venter i Maridalen. Det haster å løse oppgavene før det er for sent, og vi kan bare råde til at alle som kjenner til navn som er ferd med å forsvinne – nedtegn så mange navn som mulig og meld fra til Maridalens Venner, slik at alle navn kan bli registrert.

Les om stedsnavn på Språkrådets sider Maridalen A–Å.xls Tom er den eneste igjen i en 160 år gammel redningsaksjon