Stangjernshammeren og annen jernindustri

Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

På tross av at Maridalen for de fleste synes som en ren bondebygd idag, har det opp gjennom tidene ikke vært så rent lite industri i bygda. Særlig har det vært jernindustri i Maridalen og første gang vi hører om dette er midt på 1500-tallet på Brekke. Nesten 250 år senere kommer så den stangjernshammeren som er opphav til stedsnavnet Hammeren.

På Brekke ved Oset i Maridalsvannet anla lensherre Christen Munk i 1557 en jernhytte etter kongelig ordre. Det viste seg imidlertid å bli et ulønnsomt foretagende. Etterhvert kom jernhytten på innvandrede bergmenns hender. To engelske brødre, Hugo og Nikolaus Breda, tar med kongelig bevilllng opp jernhytter rundt omkring i Norge, blant annet også i Maridalen. Først får Nikolaus i 1575 kongebrev på en gammel forfallen jernhytte «udi Agershuus len», men brødrene må nokså fort ha oppgitt den. Stattholder Povel Huitfeldt ga da en annen engelskmann, William Lydall, lov til å forsøke seg med denne «jernhytte udi Agershuus len, udi Merydtzdal». I 1578 fikk han kongebrev på å drive den i 10 år, og han fikk bo på og bruke Brekke gård i de samme 10 år, mot vanlig landskyld. Året etter ble bevillingen utvidet til 20 år, og nå gjaldt den et helt selskap, et «Madskappi», som blant annet Lydalls svoger, John Foxall, trådte inn i.

Det er artig å lese hvilke driftsbetingelser dette selskapet fikk: Det fikk lov til å hugge ved og kull i Kronens skoger og til å grave jord og limstein. I 10 mils avstand fra Akershus slott får ingen andre bygge jernhytter, men selskapet kan bygge en, to eller tre til på de samme betingelser. Selskapet får Brekke, Vestre Grefsen og Lille Sogn til bruk, fri for landgilde og «annen besværing», men det måtte da lages en overenskomst med bøndene.

Som vederlag for alle disse privilegiene skulle kongen ha 1/10 av jernet og forkjøpsretten til resten til en pris av syv daler pr. skippund. Men til tross for Kongens interesse og de store privilegiene gikk det dårlig med dette Maridals-verket og alt i 1584 hadde Lydall oppgitt det hele og latt verket forfalle. Stattholderen Ove Juel fikk derfor kongelig befaling til å inndra de tre gårdene under slottet igjen. Det samme skulle han gjøre med de gårdene i Akershus len som ennå tilhørte Hugo Breda.

I juni 1591 fikk Casper Hammersmed eller Casper Kopmann, som han også kaltes, overta jernhytten for noen år og han kom til å beholde den lenger enn noen av de andre. Driften ble også utvidet med to nye stangjernsmier, så det ble altså ialt tre hammerhytter ved elven. Gården Brekke var kongens eiendom. Den fikk Casper bruke avgiftsfritt, og lensherren fikk beskjed om å befale bøndene at de for rimelig betaling skulle skaffe Casper det han trengte av kull. Bøndene i Aker var alt annet enn fornøyd med det kongelige pålegg. De hadde gjort mange vanskeligheter for bergmennene i tidens løp. Men Casper fikk det til å gå så noenlunde. Kanskje var han flinkere til å stelle seg med bøndene enn de tidligere jernhytteeierne hadde vært, ellers kanskje var inntekten – en halv daler for kull-lesten – mer enn bøndene kunne motstå. Vi kjenner navnene på mange som temmelig regelmessig leverte kull til Brekke, for eks. Arne Torshaug, Anders Linderen, Jørgen Tåsen, Anders og Rasmus Frogner, lensmann Rejer Riis og Knut Skjerven.

Mye tydet på at Casper laget godt jern, for han sendte det meste av det han produserte til Kjøbenhavn. Lensherren, derimot, kjøpte adskillig svensk jern hos kjøpmennene i Oslo og noe av det var til og med så «ondt» at det måtte smies om på Brekke.

Like etter århundreskiftet brente jernhytten på Brekke, sammen med stallen og andre hus. Det kom straks befaling om gjenoppbygning for lenets regning. Tømmermennene skal visstnok ha fått 20 skilling dagen, bøndene, som leverte kalk til muring av esser og ovner, fikk malt i betaling og Lars Harbo og Jonas Polak gjorde murarbeidet. Men vi vet lite om jernhyttens videre skjebne.

Derimot vet vi mye om den kanskje viktigste industribedrift i Maridalen, som til og med har gitt opphav til et stedsnavn, nemlig stangjernshammeren på Hammeren. Historien om denne bedriften er nøye knyttet til Bærums Verks historie, så mange av opplysningene i det følgende er hentet fra Yngvar Hauges bok om Bærums Verk.

Peder Anker overtok Bærums Verk i 1791. Verket fikk da sin vannkraft fra Lomma og sitt kull fra Krokskogen og Lommedalens almenning. Men ressursene begynte å svikte og hvis driften ved verket skulle fortsette utover et begrenset tidsrom, måtte man få vannkraft og kull- ved også fra andre steder. Peder Anker hadde i lang tid eid Sørkedalsgodset og han hadde intet imot at Bærums Verk åt seg inn på hans enemerker. Han var fullt klar over at en sammenslutning under hans ledelse var uunngåelig. Prinsipalen på Bærums Verk, Conrad Clausen, fikk bygge Fossum-hammeren ved Bogstadvannet, han bygget videre Heggelidammen og leiet kullrett i Bogstadskogen. Senere fikk han bygge kai og lagerhus på Vækerø og han fikk fløtningsrett i Lysakerelven. Høsten 1791 tok så Peder Anker konsekvensene av utviklingen og samlet som før nevnt Bogstad-godset og Bærums Verk under sin ledelse.

Men allerede før dette kjøpet var ordnet satte Peder Anker i gang arbeidet med en ny vei fra Fossum og østover åsene til Maridalsvannet. Denne nye nordre vei var ferdig sommeren 1793 og kostet 1440 daler. Kanskje var hensikten å få en skikkelig kjørevei for sagbrukene. Imidlertid ble veien snart laget en alen bredere og det ble laget grøfter på hver side. Noe av det første som ble transportert på den nye veien var stangjernshammeren fra Gammelbruket i Lommedalen. Vinteren 1792–93 ble den fraktet til Maridalen og oppsatt på Kirkeby gårds grunn ved Skjærsjøelven. Dette var vitnesbyrdet om at en ny tid hadde holdt sitt inntog i en gammel bedrift og Ankerveien var driftsgaten i et utvidet Bærums Verk.

For å spare de lange transportene ville Peder Anker flytte driftsbygningene nærmere mot skogen og utnytte vassdragene til fløting av kullved i stedet for å brenne miler på avsidesliggende kullbunner. Ved vårflommen i 1793 gikk det ved til 3000 lester kull ned til Maridalen, og dette kvantum skulle økes. En av de avsidesliggende kullmilene var Bonna ved Bjørnsjøen i Nordmarka. Bonna nevnes første gang i skriftlige kilder i 1814 og kalles da «Kullebundene ved Bjørnesjøen». Kullet ble enten kjørt til stangjernshammeren i Maridalen eller til Fossum. Det var slike kullmiler som nå skulle bli overflødige.

Anker bestemte seg etter en tid for å øke fremstillingen av støpegods og spiker. Det var et økende behov for spiker og spikerjernet var bedre betalt enn stangjernet. Det var tidligere masovner på Bærums Verk og på Fossum. I 1794 lot Anker bygge en masovn i Maridalen også. Denne skulle skaffe jern til Kirkebyhammeren, med den kull som kunne brennes av veden fra Nordmarka. Maridalen ble sentrum for spikerproduksjonen og Anker bygget i alt 6 spikerhamre, et skjæreverk og en hammer til mindre smiarbeider. Kirkebyverket (også kalt Maridalen spikerverk) vokste i løpet av noen år til en betydelig bedrift. I 1793 ble det bygd arbeiderboliger til 18 familier, senere øket til 24, i 1799 ble det innrettet et proviantmagasin, alt sammen på grunn som var leiet av gårdene Skjerven og Kirkeby.

Masovnen i Maridalen ble ikke stående lenge. Da Anker overtok Hakedals Verk i 1798, ble ovnen i Maridalen sløyfet og i stedet ble det kjørt jern fra Hakedalen til Kirkeby.

Hvordan gikk så driften ved hammerverket i Maridalen utover i det nye århundret? Her arbeidet 14 mann foruten to kullbrennere med mileknekter. Årsproduksjonen ved hammerverket lå mellom 1300 og 1400 skippund stangjern og 200–300 skippund modelljern. Til dette gikk det med ca. 3000 lester kull og det meste av dette ble brent i milene på Skjerven, hvor to nye kullbunner også ble anlagt. Her fikk Anker høstbrent kull, som visstnok var det beste.

Kullbrennerne drev for egen regning. De betalte selv vedkjørere og fløtere og skaffet hester når det behøvdes. Prisen pr. kull-lest skulle etter kontrakten være 38 skilling, men i realiteten ble også forskuddet iberegnet i prisen, derfor kom prisen sjelden under en halv daler. Likevel var det stor prisforskjell fra Maridalen til Bærums Verk, hvor kull-lesten kostet hele 1 daler og 10 skilling.

Kullveden til Maridalen ble fløtet fra vannene i Nordmarka, men noe ble også kjørt over land til Kirkeby. I tidligere tider hadde man nøyet seg med tørt virke og toppvirke, men nå leverte huggerne 5–6 alens ved og tok den der den sto. Kullbøndene klaget imidlertid over at de snøt på målet og med forkjærlighet hugget krokete virke.

På grunn av forholdene ute i Europa, hvor Napoleons-krigene gikk mot slutten, var det vanskelige økonomiske forhold i Danmark-Norge i 1813. Så vidt gikk det at det 5. januar dette år ble erklært statsbankerott i dobbeltmonarkiet. 9. juli samme år kom det en kongelig forordning om at det skulle holdes taksaksjonsforretning «ved rikets bruk og verker». Bærums Verk ble taksert 16. november 1813 og herunder ble nevnt følgende: En hammer, seks spikerhamre, en kniphammer og et skjæreverk på Kirkeby. Det ble imidlertid besluttet at Maridalshammeren ikke skulle tas med i taksasjonen, fordi hammerverket måtte ansees som en selvstendig bedrift, som ble forsynt med jern både fra Bærum og Hakedal. På dette tidspunkt vet vi forøvrig at Kirkebyverket får 1800 lester kull fra Nordmarkas østlige skogtrakter.

Vi vet lite om Maridalsverkets drift videre utover i århundret. Stort sett gikk driften bra. Men i 1860 årene ble det dårlige konjunkturer. De utenlandske markeder sviktet. Store mengder av spiker fra Maridalen og Gammelbruket i Lommedalen ble liggende usolgt, men stangjernet holdt seg godt i pris. Både Nordre hammer i Lommedalen, Fossumhammeren og Maridalshamineren var i jevn drift når de ikke måtte stanse på grunn av kullmangel. Enda i 1865 var det i Maridalen 22 arbeidere og en oppsynsmann ved smelteovnen og hammeren. Det samlede kullbehov i disse årene lå nokså nøyaktig på 13000 lester Bærumsmål. Masovnen fikk 6000 lester og Fossum og Maridalshammeren delte resten.

Det gikk imidlertid stadig vanskeligere med den gamle jernverksdriften, og fra 22. mai 1874 regnes den gamle driften både på verket og ved Fossum og Maridalshammeren som fullstendig avviklet.

Den første avbildning av stangjernhammeren finner vi i boken «Norge fremstillet i lithographerede Billeder efter Naturen», av P. F. Wergmann. Første bind av denne boken kom ut i Kristiania i 1836. Her finner vi også følgende fornøyelige skildring av Maridalen og stangjernshammeren:

«Maridals-Hammeren i Agers Sogn.
Maridalen er en i Nord for Christiania opgaaende, snæver Dalstrækning i Ager Præstegjeld, der begynder ved Gaarden Brække, 3/4 Ml. fra Byen, og strækker sig – indsluttet af høie, skovbevoxede Bjergaase – langs med det 1/4 Ml. lange Maridalsvand, hvilket dannes af en fra Hadeland udspringende Elv, der gjennemstrømmer den nordligste Deel af Dalen og løber atter sydlig tid fra Maridalsvandet igjennem Agers Sogn forbi Christiania ud i Bjørvigen, paa hvilket Løb Elven driver 40 forskjellige Fabrikanlæg. Maridalen har en malerisk Beliggenhed og er rig paa mange smukke Natursituationer, hvorfor Man ogsaa sædvanlig om Sommeren gjør Lysttoure hid fra Hovedstaden. Et af denne Egns mange skjønne Partier fremstiller det medfølgende Billed, hvorpaa der sees en ved Elven, kort ovenfor dens Udløb i Maridalsvandet, paa Gaarden Kirkebyes Grund anlagt Stangjernshammer, der henhører under Bærums Jernværk. Den ligger særdeles romantisk, omkrandset overalt af skjønne Løvtræer. To Veie fører herfra, den ene gaaer i en Længde af omtr. 2 ML til Hakedals Jernværk, hvor den støder til den Hadelandske Landevei, og den anden i omtr. 1 Miils Længde til Fossum Hammeren ved Bogstad; de kunde begge maale sig i Godheed med enhver af Rigets Hovedveie, endskiønt de bleve anlagte paa en Privatmands Bekostning, nemlig af afdøde Statsminister Peder Anker, for at lette Kommunikationen imellom de ovennævnte Jernværker, hvis Eier han var.»

Vi kan på bildet se den gamle verksbrua over fossen, Ankerveien gikk over her. På høyre side av elva ligger fabrikkbygningen med blant annet et digert skovlhjul, som sikkert drev selve hammeren.

Vår berømte maler J.C. Dahl var en tur i Maridalen sommeren 1844. Han tegnet blant annet stangjernshammeren. Selv om han tegnet på ganske stor avstand kan vi få et inntrykk av bygningens dimensjoner. Vår andre berømte maler, Edvard Munch, var her i 1882, altså 8 år etter at hammeren ble nedlagt. På hans tegning ser vi noen små hus ved elvebredden, men den gamle verksbroen står fremdeles.

I dag finner vi bare ruiner av selve verket. På vestsiden av elven ved Møllerstua ser vi store grunnmurer nesten ute i elven, det er alt. Men vi har andre minner. Arbeiderne bodde dels på de allerede eksisterende husmannsplasser i strøket, men det ble også bygget noen boliger som fremdeles står. Bestyrerboligen for verket står fremdeles i dag oppe i bakken ved Møllerstua og er i det ytre nesten uforandret. I dag bor en av Løvenskiold-Vækerøs skogforvaltere her. Lenger øst på skogen ligger plassen Blåsås nesten uforandret. Stuebygningen her ble bygget som bolig for hammersmedene ved verket. Et mer jordnært bevis for hammerens tidligere eksistens har gårdbrukerne rundt elven som enda i dag pløyer opp svart jord fra kullmilene.