De sa: "Riv husene ned ..., plant jorden til ..., her i dalen skal færre folk bo ..."
Og gårder ble revet, og hus ble fjernet, og alt var for vannets skyld ...
Turter, Haugen ... og Hølet ..., steder som nå er borte,
hus hvor folk har levet, kjempet og grått ...
Steder med liv og historie ..., gamle hus med værbitte vegger ...,
hus som kunne fortelle historier lange ...
Var det nødvendig? Jeg tenker: "Hadde de kloke hoder rett,
måtte det rives for å verne vårt vann ..., nå bygges jo nye hus i dalens sider ...
Var det nødvendig for fremskrittets skyld ...?"
Men ... ennå står de gamle hus, Brenners, Nordby ... og Nes ...
Ennå ... bor det folk der, ennå drives jorda ... og ennå høres barnas glade
latter på skoleveien ... Ennå ... ryker det fra piper i kalde vinterkvelder,
og ennå brøytes veier, og stier tråkkes ... Ennå er det liv, håp ... og tro ...
De sa: "Bygg veien på østsiden av vannet ..., nordover til Nittedal et sted ...
Bygg jernbanen nordvestover mot Ringerike ..., vi sparer så mye tid ...,
så mye penger ... " Men planene ble lagt til side, de høye herrer som visste
alt om teknikk, økonomi og transport, måtte bøye av ... Folkets tro og kamp
for dalen vant fram ... Noe er viktigere enn reisetid ..., kostnader og
effektivitet ..., noe er viktigere enn økonomi, profitt og jag ...
Ennå ... bølger gule åkrer ned mot vannet ..., ennå kan du følge skogens sti
fri for vei og dur og bane ... Ennå kan du lytte til bølgenes slag mot land,
engenes gresshoppesang ... og vårskogens vare brus ... Ennå kommer
skogen deg i møte med stillhet, ro og fred ...
De sa: "Bygg ut åsene ned mot dalen ..., der er det så fint å bo ... Bygg de
fineste hus og veier ... og en golfbane på jordene midt imot ..."
Fremstøt ble slått tilbake, og dalen fikk ligge i fred ... ennå noen år ...
Men slik er det ..., ingenting kan taes for gitt ... Dalen må vi alle verne, stå vakt
om og ha i våre tanker ... De høye herrene så ikke helheten og manglet
respekt for dalens natur og kultur ..., og det er de som styrer oss ...
Men ... ennå møter du skogen mellom Grinda og Skjervenåsen, ennå får
vann ligge i fred, og elgen, den tråkker på skogens sti ... Ennå kan du høre
Skjærsjøelva der den bruser, kjenne skogen lukte av vår ... og lytte til
måkenes skrik i luften ... Ennå hviler dalen i sin ro, og bonden pløyer sin jord ...
Ennå kan noen si: "Bygg ut der i Maridalen ..., legg jord under asfalt ..., der er
det jo så god plass ..."
Ennå kan noen si: "La byen bre seg ..., la sivilisasjonen komme ..., vi har ikke
råd til å la være ..." Da må vi alle stå vakt ..., alle vi som har dalen kjær ...,
vi som vandrer på skogens sti og langs dalens gamle veier ..., vi som har sett
dalen en skinnende vårmorgen ..., vi som har sett dalens brusende elver og
fargeglade blomsterenger ...
Da vil Skarselva ennå bruse og synge sin sang ..., granene vil bukke langs
vei og sti ..., og graset vil vaie i vårlig vind ... Da vil lys skinne fra rødmalte
hus ut i vinternatten, barn vil leke ..., og barndommens stier vil ennå
finnes ... Da vil dalen leve, og stillhet og fred vil råde ...
Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 1998
Tips en venn
Skriv ut
