Spålsfløyta

Han Per går rolig på stien
ved Spålens klare bredd ...
Natten mjukt seg senker,
skogen er i vårdrakt kledd ...
I koia lyset slukkes ...,
og praten dempes ... så ...
Fløterlaget er samlet,
snart skal Spålsfløyta gå ...

Han går i egne tanker,
kjenner vindens drag ... og vet ...
Nå ... er dagen kommet
for tømmerets ville lek ...
Ned de skumhvite elver
til Markas sjøer og vann ...
Med bulder og brak i natten
gikk elva her en gang ...

Først Sinnera måtte taes ...,
dammen ... der koia står ...
Flom over bekk og myrer,
slik var det før ..., hver vår ...
Tømmer i lenser og grimer,
Spålen fyltes med vann ...
Han Per var sjefen på laget,
og Spålselva, den var lang ...

Ned Spålen ble tømmer ledet
når vinden kom fra nord ...
Jeg ser dem i fløterbåten ...,
han Gudbrand, Bjarne og 'n Tor ...
I Nautsundet ... nord om øya ...,
mot øst ... og Spålens dam ...
Karer som kunne sitt arbe' ...,
og dagen ble ofte lang ...

Så ..., han Per ga tegnet,
og dammens nåler ble tatt ...
Fossende stryk og hvirvler ...,
tømmer i vårlys natt ...
Skumhvite fosser ... og loner ...
i maikveld stille og var ...
Stokkene seilte på bølger ...,
til Leveringsvika det bar ...

Langs elva gikk tause karer
med fløterhaken sin nær ...
Ved nes og stryk satt vakter
i nyingens flammende skjær ...
Rop kunne bryte stilla ...
Når en vase løsnet og gikk ...
når farer var på ferde ...
eller stryket en nåle fikk ...

Langs elva sto tause graner
med duggvått skjegg og hår ...
På setervollen sprang haren ...,
der groen vokser hver vår ...
Elva ... med brus og bulder ...,
fløterlivet ... som var en gang ...
Alt ... er nå bare minner
her inne ved Spålens vann ...

Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 1999