Kilde: Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.
Skjerven gård Tegning: Tom Stensaker
Skjerven gård ligger på høyre side av Maridalsveien ned mot vannet. Gårdsnavnet er sammensatt av skarv = naken fjellgrunn og vin = slette, og i gammelnorsk tid het vel gården Skerfin. Etter navnet å dømme er gården meget gammel, iallfall fra før år 800.
Gården nevnes ikke i middelalderen. Den tidligste kilde er jordebøkene for Akershus len 1577—78, 1578—79 og 1580— 81, hvor Skjerven er oppført som Ødegård under Hovedøya kloster. Ved sekulariseringen etter reformasjonen ble gården krongods og skylden var 15 lpd.t. I 1648 ble gården makeskiftet av Kronen til landkommisær Johan Garmann. I et petisjonsskriv fra bøndene i Aker 2. mai 1651 angående skatter er Skjerven oppført som halvgård, og Johan Garmann er dessuten oppført som eier av fullgården Brekke og ødegården Skar. Etter Garmann kan vi følge eierrekken helt opp til i dag. Det har vært mye fint folk blant eierne og titler som generalmajor, kancelliråd og justisråd er ikke uvanlige. Men i 1759 er eieren korporal.
I 1797 kjøper Peder Anker til Bogstad, den senere statsminister, gården og senere fulgte den Nordmarkens gods inntil den ble solgt til Oslo kommune i 1912. Senere har forpaktere drevet gården. Gården ble delt i to bruk omkring år 1700, men samlet igjen i 1940.
I matrikkelen i 1723 er det oppført 2 husmannsplasser under Skjerven og i lensmann Knophs humannsregister av 1771 er det også oppført to plasser, nemlig Sætera og Brua.
Våningshuset på Skjerven skal være fra ca. 1650, men er nå sterkt ombygget. Drengestua og stabburet er også svært gamle. I en branntakst fra 1846 er den nåværende «sidebygning» nevnt som hovedbygning. Da var bygningen innredet til to familier. Det er to stuer gjennom huset på midten og så kjøkken og kammers i begge endene. Det er en vakker bygning med små, godt bevarte vinduer. I branntaksten fra 1846 nevnes også to fjøs, som begge var grunnmurte. Dette var ikke så vanlig på denne tiden. Videre nevnes to ladebygninger, og i bryggerhuset var det til og med to skorsteiner, men det var bare en stolpebod, dvs. stabbur. Alt dette lyder på at det må ha vært to leilendinger på gården, og det stemmer jo med det vi vet om gårdens deling mellom 1700 og 1940.