Sjølforsyningsløgnen

Av Svenn Arne Lie

I stortingets behandling av statsbudsjettet før jul, framkommer det at en samla næringskomite mangler forståelse for faglige sammenhenger mellom matproduksjon, arealer og sjølforsyning. De som skal bestemme mest, ser ut til å kunne minst.

Og når jordbrukspolitikken ikke forankres i kunnskap, bærer det ut i tåkeheimen.

Mens debatten om mat, produksjonsmåter og politiske drivkrefter i jordbrukspolitikken tiltar med styrke, bredde, faglighet og engasjement ellers i samfunnet, så er næringskomiteen på vei i motsatt retning. Politikere både fra sentrum, venstre og høyresiden har til felles at de overser det enkle faglige faktum at matproduksjon handler om arealer.

Sylvi Listhaug og Leif Forsell får det lett når de møter komitemedlemmer som glemmer at jordbruk er bruk av jord. Med en definisjon av norsk matproduksjon som ikke innebærer bruk av norsk jord ender næringskomiteens medlemmer i en tåketale der mat kan produseres uten arealer, og der sjølforsyning ikke er knytta til anvendelse av egne ressurser. Både landbruksministeren og en samla næringskomite kan i neste omgang enes om at de både vil øke matproduksjonen og å sikre sjølforsyningsgraden fordi matproduksjon da handler om volum, og ikke en politikk for produksjonsmåter og ressursforvaltning.

«Økt matproduksjon!» Målet kan gjentas til det kjedsommelig av statsråder og stortingspolitikere, av embetsmenn i Landbruksdepartementet og ledere i jordbrukets faglag. Men det betyr ingenting - det er en innholdsløs formulering. Det baserer seg ikke på kunnskap om sammenhenger, og mangler derfor også politisk retning for matproduksjonen.

Men tåkeleggingen er ikke upolitisk. I Landbruksmeldinga fra 2011, som er gjeldende styringsdokument for jordbrukspolitikken, skal norsk matproduksjon sågar «økes på dagens arealgrunnlag» (s. 96). Men hvilke/hvem sine arealer skal denne økte matproduksjonen baseres på når vårt eget arealgrunnlag ikke skal øke? Og hvordan henger dette sammen med sjølforsyning?

Istedenfor å endre politikken, tilsløres statistikken. Politikernes sjølforsyningsmål forholder seg ikke til at landbasert matproduksjon handler om planteproduksjon i jord. Norsk jordbruk er bruk av jord i Norge, ikke videreforedling av importert dyrefôr. Men for vår matvaresikkerhet er det altså ett fett for politikerne i næringskomiteen om maten er lagd på importert kraftfôr eller gras i Norge. Eller om den økte matproduksjonen baseres på økt import av kraftfôrråvarer, mens egne arealer reduseres. Sjølforsyning er det visstnok åkke som.

Uten at det faglige grunnlaget er på plass, er det krevende å drive med jordbrukspolitikk. Og enda vanskeligere å drive en opplyst matdebatt. Sjølforsyning er et viktig fellesmål fordi det sier noe om den politiske rolla til matproduksjonen i samfunnsutviklinga, og om den aller viktigste funksjonen til jordbrukspolitikken: Matvaresikkerhet. Men det krever et innhold, eller rettere sagt: Det krever arealer.

Kornarealene i Norge er de siste 20 årene redusert med mer enn 800 000 dekar. Det betyr at 5 000 fotballbaner med korn forsvinner hvert eneste år. Arealer og avlinger reduseres i stor fart. Importen av kraftfôrråvarer er bare de siste ti årene dobla. Vi importerer i 2013 mer korn enn vi produserer på egne arealer. Mens arealene reduseres i stor fart her hjemme, blir stadig mer av maten i Norge produsert på importerte arealer. Denne dramatiske utviklinga tåkelegges av politikere som ikke forholder seg til faglige sammenhenger. Og av politikere som tilsynelatende tror at økt matproduksjon gir økt sjølforsyning, uten at egne arealer brukes.

Politikk må forankres i kunnskap. Jordbrukspolitikken setter politiske formål med matproduksjonen. Da må vi kunnskap om sammenhenger slik at politiske løsninger kan utmeisles i tråd med de formålene som matproduksjonen skal ivareta. Verre er det ikke. Økt matproduksjon og reduserte jordbruksarealer, er ikke sjølforsyning.