Sittpå i Neskroken

Sittpå i Neskroken Tegning: Tom Stensaker

Sittpå ligger øst for Vestby. I husmannsregisteret fra 1771 er husmannsplassen «Sitpaa» nevnt under Nes gård. Stua på Sittpå er bygget på en helt annen måte enn på de andre plassene i Neskroken og kjernen i denne stua må være svært gammel. Tømmerets dimensjoner og byggemåten tyder i denne retning. På Sittpå er det også et gammelt stabbur, hvor takets møneretning går på tvers av det vanlige.

Hvor har så dette stedet fått det merkelige navnet Sittpå fra? Den gamle vinterveien fra Kristiania til Nordmarka og Hadeland gikk forbi her og over Dausjøen og opp Movannsbekken. Enten karene kom fra byen med lass eller var på vei til byen med lass, hadde de en lang slak bakke opp fra enten Maridalsvannnet eller Dausjøen. Men her ved Sittpå kunne de sette seg på lasset igjen, og derav kommer husmannsplassens navn. Navnet er forøvrig ikke enestående for vi har det samme navnet mellom Hadeland og Toten ved toppen av en lang, seig bakke.

Like nord for Sittpå ligger Neskrokens eget vannreservoar, hvortil vannet pumpes opp fra Dausjøen.

Tillegg av Sheldon Reinholdt, fra årsskrift Maridalens Venner 1986.

Sittpå

I husmannsregisteret fra 1771 kalles den "Sitpaa" under Nes. Oppmerksomheten tiltrekkes av et stort og vakkert lønnetre med svært jevn og rund krone. Det er tuntreet til Sittpå, selv om det står utenfor tunet.

Hele fem bygninger står her langs veien og er dermed det største tunet i Neskroken. Etter beliggenheten skulle en tro at dette også er det eldste tunet. Svært gammelt er i alle fall tømmeret i stuebygningen. Her finner vi også det andre stabburet, hvor møneretningen går på tvers av det vanlige.

Det originale navnet på plassen mener man bestemt kommer fra at en gammel vintervei mellom Christiania og Hadeland gikk forbi her. Enten karene med lass kom opp bakken fra Dausjøen på vei til byen eller opp bakken sydfra på vei fra byen, kunne de her sette seg på lasset igjen.

Lengst nord på tunet ligger trykkvannsreservoaret for Neskroken. Før man gikk over til grunnvannsboring og egen pumpe for hver enkelt plass, var det en dieselpumpe ved sydenden av Dausjøen, mellom Vårnhus og Nordby, som pumpet vannet opp til bassenget ved Sittpå. Derfra gikk ledninger til hver av plassene.

Like nedenfor Sittpå og på vestsiden av veien sto et eget brygger- og bakstehus for den lille grenda. Men for en del år siden ble dets funksjoner overflødig, og i stedet for riving ble det gjenstand for en brannslukningsøvelse. Oscar Krogh, som forpakter Sittpå, ville gjerne ha materialene til ved. Men den gang ei!

Krogh er i dag den nest eldste i Neskroken, er født 22.12.1903 og dermed 3½ år yngre enn Kristian Bakken. Krogh er født i Høland av gårdbrukerslekt, men familien flyttet til Oslo da han var liten og bodde i Ratkes gt. 5. Faren drev som snekker, men lengtet ut av byen. I 1913 flyttet de til Snippen, deretter til Bergerud nordvest for Vaggestein og så til Sørbråten i 1925, hvor faren overtok gårdsdriften. Siden den flotte hovedbygningen var opptatt av familien Kvande, fikk familien Krogh bryggerhuset eller drengestua hvor det til å begynne med bare var to rom. Siden ble det påbygg. I 1936 flyttet man videre til Sittpå hvor Oscar Krogh overtok driften, mens faren igjen satset mer på snekkeryrket.

Krogh er fortsatt sprek for alderen, med godt humør – som Bakken. Krogh hadde litt større jordvei til disposisjon, i alt 44 mål, men en del av jorda var grunn – det var kort til fjell – og derfor hadde han ikke flere dyr enn på Bakken. De dyrket omtrent det samme, alle oppsitterne og dyra gikk på beite i Løvenskiold-skogen øst for elva.

Siden gårdsdriften ikke strakk til, ble det også for ham skogsarbeid, særlig i vinterhalvåret.

Krogh var en av de første som sluttet med kuer, på frivillig basis, men tror ikke at dyreholdet kan ha vært noen forurensningsfare for drikkevannet.

Det vakre lønnetreet var han ikke alltid like begeistret for. Det tok så mye kraft fra hagen på sydsiden av huset. Men det nyttet ikke å tenke på å hogge det. Det var elsket av alle i Neskroken, og hadde han tatt treet, kunne han like godt ha reist. "Lønnetreet er liksom fredet," sier Krogh. "Ja, så fint er det i fasongen, at mange tror vi har drevet og klipt det."