Sitte stille i båten

Av Svenn Arne Lie, Sogn Avis 8. desember 2010

Landbrukspolitikken må endres hvis vi vil beholde norsk landbruk. 900 bønder og 60 000 dekar fulldyrka jordbruksjord forsvant i Norge det siste året.

Vi har i dag rekordlave 1,75 dekar dyrka mark tilgjengelig per innbygger, og vår matproduksjon baserer seg i økende grad på at vi kjøper andre folks mat, andre lands jord og andre lands arbeidskraft, mens egne ressurser brakklegges.

Gitt at folketallet i Norge øker med én million fram mot 2030 så betyr dette at vi sitter på ei bombe: Bare for å opprettholde dagens rekordlave nivå på 1,75 dekar fulldyrka jord per innbygger, må vi nydyrke 1,6 millioner dekar jord (225 000 fotballbaner) i 2030. Vi må dyrke 80 000 nye dekar jord hvert eneste år de neste 20 årene. Realitetene krever innsikt, vilje, ryggrad og handling, for med den rødgrønne landbrukspolitikken har det vært år forsvunnet 1 000 gardsbruk og 65 000 dekar fulldyrka jord hvert eneste år mellom 2005–2010. Utviklingen går i feil retning, og da er det bortkasta tid og krefter å drive utpressing av egne velgere når rødgrønne politikere advarer om at det "kan blir verre med Høyre og Frp".

Flere folk og mindre areal er en dårlig kombinasjon for nasjonal sjølvberging og i en verden med matkrise, men utfordringene dette innebærer for forsyning og produksjon av mat avvises av landbruksmyndighetene. Noe av grunnen er blant anna en tilsløring av faktiske forhold, ullen statistikkbruk og modellforutsetninger som er frakobla realitetene i landbruket. Et annet sentralt element er at landbruksbyråkratene ikke er spesielt bekymra for nedbygginga av landbruket. Tvert imot, denne utviklingen beskrives som en "innertier". Det er naivt å tro at nedlegging av gardsbruk og areal ikke er et resultat av en politisk ønska utvikling. En tredje grunn er at innbyggerne ikke trenger å være klar over det som skjer fordi det er nok mat. For mens egne jordbruksareal, utmark og beiteområder brakklegges, øker sjølve volumet i matproduksjon. Siden 1999 har 450 000 dekar fulldyrka jord gått ut av produksjon, samtidig med at norsk kjøttproduksjon totalt sett økt med 45 000 tonn.

Ressursgrunnlaget for matproduksjon i Norge (arbeidskrafta til norske bønder og norsk areal) erstattes med importerte matvarer og ved at vi lager dyrefôr (kraftfôr) til norske husdyr på jordbruksareal i utlandet (ca 2,5 millioner dekar) og bruker andre lands arbeidskraft i prosessen. Dette er blir det mye, billig mat av og betraktes dermed som "rasjonelt", men det har ikke mye med norsk jordbruk (bruk av norsk jord) å gjøre. Maten lages i produksjonssystemer som hverken utnytter egne ressurser eller belønner egen arbeidskraft. Norske bønder har ikke hatt realinntektsvekst siden 1978 og vår nasjonale sjølvforsyningsevne svekkes fordi vi beslaglegger andre land sitt ressursgrunnlag. Dagens landbrukspolitikk undergraver derfor legitimiteten til norsk landbruk. Hvis volumet i matproduksjonen skal opprettholdes med areal og arbeidskraft i utlandet fordi det er billig, samtidig med at vi bygger ned egne areal, så er det helt klart billigere (mer rasjonelt?) å legge ned matproduksjonen her til lands. Hvorfor skal vi støtte landbruket med 30 milliarder kroner årlig (Jordbruksavtalen, importvern) når vi samtidig vil spare penger ved å produsere mat på andre lands areal og arbeidskraft? De fleste andre land kan lage billigere mat enn oss.

Så hva vil vi med jordbruket? Norge må skaffe mer mat til en økende befolkning i framtida, men det sentrale spørsmålet er hvordan dette skal skje. Landbruksminister Lars Peder Brekk har i realiteten to valg: Øke norsk matvolum på areal i utlandet, eller ta i bruk arealene vi har her i Norge. Hvis han vil det første, så trenger han bare å videreføre dagens landbrukspolitikk og sørge for å sitte helt stille i båten. Hvis ministeren derimot mener at norsk matproduksjon i størst mulig grad bør basere seg på bruk av egne ressurser, så må han gjøre vesentlige endringer på den politikken han nå er ansvarlig for. Da kan han ikke sitte stille i båten.