Rydd bordet

Av Svenn Arne Lie

Matproduksjon er samfunnssak. Jordbrukspolitikken er til for fellesskapet. Vi kan unne oss en allsidig og sunn matproduksjon basert på egne ressurser her til lands.
Det er Stortinget som har det soleklare ansvaret for målene – og virkemidlene – i jordbrukspolitikken. Det holder ikke at Stortinget bevilger penger til den jordbrukspolitikken som aktørene i avtalesystemet er enige om.

Realiteten er at Stortingets mål om økt matproduksjon på egne ressurser ikke har blitt oppfylt med den jordbrukspolitikken som gjennom tiår har blitt utforma og iverksatt av Landbruksdepartementet, Bondelaget og Småbrukarlaget gjennom jordbruksforhandlingene. «Venner av norsk jordbruk» kan ikke bare be om mer penger til avtalesystemet. Jordbrukspolitikken må demokratiseres og endres hvis målene skal nås.

Skal norsk jordbruk ha en politisk funksjon, må det være lønnsomt å bruke jord i Norge. Produksjon på egne arealer er nødvendig hvis målene for matproduksjonen skal nås. Så hvordan øke produksjonen på egne arealer?

Minst to tanker må tenkes samtidig:

1. Bonden er sjølstendig næringsdrivende, og skal innrette drifta ut ifra hva som er lønnsomt.

2. Matproduksjon er et samfunnsoppdrag for fellesskapet med politiske mål.

Utgangspunktet for både bonden og samfunnsoppdraget, er jorda. Jordbrukspolitikken må derfor gjøre det lønnsomt for bonden å produsere mat på måter som oppfyller de politiske målene med samfunnsoppdraget:

1. Tollvern er det avgjørende verktøyet for å sikre produksjon på norske areal, som er essensielt om vi skal ha politiske mål med matproduksjonen i Norge. Akkurat som norsk arbeidsliv trenger et nasjonalt regelverk for å sikre nasjonale lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i Norge, er tollvernet avgjørende for lønnsomheten i norsk matproduksjon basert på egne jordbruksareal og egen arbeidskraft. Dette er politikk. Det juridiske og politiske handlingsrommet til å føre en nasjonal jordbrukspolitikk i tråd med tollvernet er større enn det debatten ofte gir inntrykk av.

2. Gras eller kraftfôr, hvilke ressurser skal vi basere matproduksjonen på? Her er prisforholdet mellom kraftfôr og gras helt avgjørende. Billig kraftfôr gjør det ulønnsomt å bruke norske gras- og kornarealer. Importen øker, sjølforsyninga går ned. Det må lønne seg for bonden å bruke norske areal. Da kan ikke kraftfôret være billigere enn gras.

3. Råvarepris eller tilskudd? Mat lagd på norske ressurser koster mer enn mat lagd på arealer i utlandet. Produsentprisene i jordbruket må, som i alle andre næringer, kunne finansiere produksjonskostnadene, gi arbeidsinntekt og differensiere varer etter kvalitet. Det må lønne seg å produsere stort på grunn av råvarepris, ikke på grunn av tilskuddene. Når volumproduksjoner av kjøtt og mjølk i økende grad er basert på tilskudd og kraftfôrimport, hva slags formål i samfunnsoppdraget sikres med støtten da?

Matproduksjonens samfunnsoppdrag kan ikke oppfylles kun med råvarepriser. Norsk jordbruk vil alltid være avhengig av et visst nivå av tilskudd. Det viktige er hva tilskuddene brukes til. Hvis vi i framtida skal klare å ta stilling til hva vi vil med norsk matproduksjon, trengs troverdig virkelighetsbeskrivelser og kunnskap om sammenhengene i jordbrukspolitikken. Å hegne om et system eller en ideologi, er sjelden et godt utgangspunkt for en nødvendig debatt om et jordbruk i krise. Tida er inne for å tenke nytt. En plass må vi begynne.