Rune på Hakloa

En januardag i 2009 besøker jeg driftsstasjonen til Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten ved Oset i sydenden av Maridalsvannet. Det er kommet en halvmeter med nysnø i Marka, skogen er kledd i sin hvite drakt, og velpreparerte løyper slynger seg innover Midtoddveien mot Maridalen og Nordmarka.

Rett overfor meg ved bordet sitter Rune Anker Larsbråten, som er driftsleder på stasjonen. Han er født i 1958 og oppvokst i damvokterboligen på Hakloa i Nordmarka. Han kan med stolthet si at han er tredje generasjon damvokter i denne delen av Marka.

Jeg husker også Rune godt fra de mange gangene han var med på kulturminnevandringen ved Skjærsjødammen i Maridalen og viste fram sine gamle redskaper og gjenstander fra Marka.

Stasjonen ved Oset har et moderne verksted i underetasjen og kontorer og møterom for de ansatte i andre etasje. Driftsstasjonen er anlagt i den gamle uthusbygningen som tidligere hørte til fløtningssjefens bolig, som ligger rett ved. Min onkel, fløtningssjef Kristian Hoel, bodde der en gang for lenge siden, og jeg husker ennå godt at jeg besøkte familien mang en gang som unggutt ... Da jeg kom hit i dag, så jeg at den lange trappa ned i hagen og de store epletrærne er her ennå ... I dag bor Klaus Ellingsrud og Eva fra Fyllingen i Nordmarka her.

Rune forteller at hans bestefar, Kristian Larsbråten (1880–1952), var fra Ringerike og kom til Brugseierforeningens anlegg ved Gjerdingen–Store Daltjuven–Ingvaldsflaten i 1901. Etter tiden på anlegget ble han damvokter ved Gjerdingen, og i 1914 flyttet han og kona, Anna (død 1959), inn i ny damvokterbolig der. De bodde ved Gjerdingsdammen helt fram til de døde.

Kristian og Anna fikk i alt ti barn: Sigrid, som ble gift med Konrad Gjerdingen og bodde på Stubberud i Maridalen i mange år, Betsy, Klara, Astrid, Ragnhild, Anni, Alma, Johan, Bjarne og Rolf. I dag er det bare Anni som lever.

"Far, Bjarne Anker Larsbråten, tok over som damvokter på Gjerdingsdammen i 1950," forteller Rune. "Han var født 5. februar 1920, og han døde av hjerteinfarkt 20. mai 1992, 72 år gammel. Mor, som hadde pikenavnet Inga Skår, var fra fjellgården Skår i Nedre Eidfjord i Hardanger. Hun var født 13. desember 1928 og døde av kreft 3. oktober 1997. Da var hun 68 år gammel. Hun jobbet på Kikutstua i nesten 40 år og holdt på der også den siste sommeren hun levde ... Den gang var Kjellfrid og Johan Engen bestyrere på Kikutstua. Søsteren min, Marit Larsbråten (f. 1952), bor nå på Harestua og arbeider på Nav-kontoret på Gran. Jeg var bare ett år gammel da vi i 1959 flyttet til damvokterboligen ved Hakloa. Marit var sju år gammel, og hun begynte da på Gamleskolen ved Hakloa."

Jeg husker ennå godt både Bjarne og Inga Larsbråten. Jeg lar tankene fare og ser for meg Bjarne med fløterhaken der han står og staker tømmer. Jeg ser han også spille på gitaren sin i lystig lag på lokalet ... Rune og Marit forteller at Bjarne arbeidet i byen på et gitarverksted før han bosatte seg i Nordmarka og ble damvokter.

Bjarne var glad i musikk og dans, og han spilte både gitar, trekkspell, munnspell, torader og enrader ... Du kunne se at han koste seg når han spilte ... Innpå Marka dannet de Nordmarks-trioen, som bestod av Bjarne med torader, Ole Bekkevold med gitar og Arne Fossneset med fele. De hadde ukentlige spillekvelder i andre etasje på Hakloa og underholdt ved festlige anledninger i Marka, Sørkedalen og Maridalen.

Jeg husker også at Bjarne, Per Finstad og far spilte sammen på gitar, trekkspell og fiolin på en årsfest i Skogvesenet ... Fløtningssjef Kristian Hoel var gift med søster til far, Hilda. Far bodde her i Oset i ungdommen da han øvde på fiolin og gikk på Musikkonservatoriet. Far hadde et rom her i låvebygningen på Oset der han satt for seg selv og øvde på fiolinen ...

Rune har gitaren etter Bjarne, og Marit forteller meg på telefonen at hun tok vare på to- og enraderne etter Bjarne, for hun hadde lyst til å lære seg å spille selv. Venninnen hennes, Liv Blyverket, lærte henne å spille, og de to og Jon Holmen fra Hakadal har reist bygda rundt og spilt for folk, blant annet på Glitre i Hakadal.

Inga husker jeg best fra Kikutstua der hun stod ved disken og betjente turfolket i 37 år, fra ca. 1960 til 1997 ... Hun hadde et vinnende vesen og var alltid blid og munter mot folk. Det var mange som ble kjent med Inga og som ble glad i henne. I dag henger det et bilde av henne med tekst under ved disken på Kikutstua. Det er milsluker'n, Tom Stensaker, som har skrevet minneordene under bildet, som de nåværende bestyrerne på Kikutstua fikk satt opp. På sine mange turer gjennom Marka ble han god venn med Inga Larsbråten.

Rune og Marit forteller at fjellgården Skår i Eidfjord, som Inga kommer fra, ligger langt oppe i lia på nordsiden av fjorden. For å komme dit må en gå en hel time fra sjøen og rett oppetter lisiden. Marit sier at det er mange hus der, og at det bodde hele 13 familier der da Inga vokste opp ... Foreldrene til Inga livnærte seg av dyr og det de kunne dyrke i den bratte lia. De flyttet derfra da Inga var 13 år gammel. Som 17-åring dro Inga til hovedstaden for å få seg en jobb, og hun begynte å jobbe på bedriften Radionette. En tid leide hun husvære på Store Brennenga i Maridalen. Hun traff Bjarne, som også arbeidet i byen, og de giftet seg i september i 1950. Da var Inga 22 år gammel, og Bjarne var 30 år. Etter at de giftet seg, dro de til Gjerdingsdammen der Bjarne var blitt damvokter. Marit forteller at hun har vært på fjellgården Skår flere ganger; den første gangen var tidlig på 1970-tallet. Rune kan også huske at han som unggutt var med Eidfjordfolket på fiske inne på Hardangervidda ... Inga besøkte hjemstedet sitt en siste gang i 1995. Marit, Kjellfrid Engen og Tom Stensaker var sammen med henne. Inga deltok også på et slektstreff på hotellet i Eidfjord i 1997, men da var hun blitt syk og kunne ikke komme opp til gården mer ... Gården ble kjøpt opp av Frank Moen i Bergen, og stedet ble deretter brukt som firmahytte.

Rune reiser seg og sier at han må ut i døra og ta seg en røyk ... "Jeg er avhengig av det svineriet," sier han.

Jeg ser meg om i rommet der bilder og papirer er hengt opp på veggene. Ved siden av meg henger det et stort, blått skilt der det står:

"Kristiania kommunes plantefelt.
Hjælp til at frede planterne mot folk og fæ, saa skogen kan vokse til igjen!
Skadevoldere blir drat til ansvar.
Magistraten."

"Det var den gang ...," tenker jeg.

"Jeg var som sagt bare ett år gammel da vi kom til Hakloa i 1959," fortsetter Rune. "Da jeg var sju år gammel, begynte jeg på skolen på Hakloa. Men der gikk jeg bare i 1. klasse, for skolen ble nedlagt i 1966. Jeg husker at jeg hadde Alf Holter som lærer. Etter dette ble vi hentet med skolebuss og kjørt til Bjørnholt skole der jeg gikk resten av barneskolen. Jeg husker at jeg gikk sammen med Otto Ullevålseter og barn fra Skjennungen, og at Aslesen var lærer. Etter dette gikk jeg på Bjølsen ungdomsskole, og vi ble fraktet til og fra skolen med Skogvesen-bussen. Arvid Holst var sjåfør på bussen i mange år. Før det ble bussen kjørt av Lars Skogstad, som bodde i fløtningsbrakka på Bjørnholt. Etter at jeg sluttet på ungdomsskolen, gikk jeg et halvt år på finmekanikerlinja på yrkesskolen på Sogn. Men jeg fant fort ut at dette ikke var noe for meg. Jeg var oppvokst i Marka og ville heller arbeide med skog, dammer og vannforsyning, slik som far og bestefar ... Far ringte derfor til fløtningssjefen, Per Finstad, og resultatet ble at jeg fikk jobb med én gang. Den 1. januar 1975 begynte jeg i Oslo skog- og fløtningsvesen; da var jeg 17 år gammel. I 1985 ble vi alle overført til Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten."

Marit forteller meg at hun var sju år gammel da familien flyttet til Hakloa, og at hun gikk på Gamleskolen der de sju årene barneskolen varte. De siste elevene der var Marit og Odd, sønnen til Alf Holter.

Etter barneskolen i Marka var det å ta skolebussen til Sandaker realskole. Bussen gikk kl. 7.00 fra Sandungen, og var på Hakloa kl. 7.15. Kl. 14.30 startet bussen på sin ferd tilbake til Nordmarka. Det ble ofte en både lang og slitsom dag. Fra 1968 gikk Marit på Grefsen gymnas. Hun husker at hun måtte gå i all slags vær, gatelangs, fra Maridalsveien og over Nydalsbrua til Grefsen skole. Hun bodde hjemme til hun var 27 år, og hun ble sterkt knyttet til Marka og Hakloa.

"Jeg blir aldri ferdig med Hakloa," sier hun. "Jeg spurte en gang Arne Fossneset om jeg kunne få begynne i skogen og hogge tømmer, men han svarte nei til det ... Han ville ikke ha kvinnfolk i skogen ..." Marit var nok forut for sin tid ... Det er først nå de senere år at jenter har fått slippe til i skogen ...

Vest-Hakloa har i alle år vært et sentralt sted i Nordmarka. Det fortelles at finnen Brynolf Hakloa var den første som slo seg ned der; han er første gang nevnt i 1671. Det har bodd finner på Hakloa i flere generasjoner. Blant annet forteller Sverre Grimstad i boken sin, "Nordmarka – merker og mysterier", at det har vært to finneplasser der. Den ene ble kalt Tomten og lå på en høyde. Den andre finneplassen, Kasbenhus, skal ha ligget ved en tange som ble omtalt som fergestøtangen. Sverre Grimstad har gått dette nærmere etter i sømmene og har funnet tufter etter bebyggelse ved den sydvestlige delen av Fløtmyrodden, på vestsiden av Sandungselva. Plassen Kasbenhus mener han imidlertid har ligget på Løvenskioldtangen, øst for utløpet av Sandungselva i Hakloa. Den omtalte fergestøtangen skal ha ligget her. Plassen Tomten mener Grimstad har ligget på en høyde øst for Haklogrenda, med vid utsikt utover det meste av Haklovannet.

Det har imidlertid bodd folk her allerede i steinalderen. Ved den lille øya mellom veien og Sandungselva har arkeologer fra Byantikvaren funnet kvartsitt, flintavslag og en pilspiss. Disse funnene ble gjort i 2000, og fagfolkene mener at det var en steinalderboplass her ca. 3400–2800 f.Kr.

Fra 1841 drev Børjer, sønn av Jord Haldorsen, og kona Dorthe plassen Hakloen. Det fortelles at Dorthe var sterk som en kar; hun bar 50 kilo på ryggen på tur til Christiania. Folket på Hakloa er malerisk omtalt av Johannes Dahl i boken "Nordmarka: Eventyr og Eldorado".

Bebyggelsen på Vest-Hakloa utgjør ei lita grend, og både Løvenskiold-Vækerø og Akerselvens Brugseierforening har satt sitt preg på stedet. Hakloa gård var en av storgårdene i Nordmarka før i tiden. I 1879 hadde gården 182 dekar innmark og beiteland. Johan Hverven var bruker på Hakloa fra 1909 til 1921. Etter han var det Adolf Ødegård som forpaktet gården fram til 1947. Da overtok hans sønn, Arne Ødegård, forpaktningen. Jordveien på Hakloa ble drevet fram til 1970, og Arne Ødegård ble den siste med forpaktningskontrakt i Marka. Etter hans død i 1997 søkte sønnen, Jo Arne Ødegård, om å få overta gården, men det endte med konflikt med Løvenskiold-Vækerø. I 2005 ble Hakloa gård ekspropriert av Landbruksdepartementet ved statsråd Lars Sponheim, men Løvenskiold- Vækerø har anket denne avgjørelsen.

Borte ved hovedveien ligger skolen, eller Hakloa skole, som var i bruk fra 1916 til 1966. Området der hvor veiene deler seg, kalles Torvet. Mellom Nordmarksveien og vannet ligger det to hytter som opprinnelig hadde med skogsdriften å gjøre.

Skogbestyrerboligen, som ligger ved hovedveien, ble bygd i 1914 og er det nordligste huset i Haklogrenda. Rune Larsbråten husker at skogbestyrer Rolf Guldberg-Hansen bodde der før i tiden. Guldberg-Hansen bodde der under krigen og var da en viktig medhjelper for Milorg-gutta i Marka. Rune forteller at de neste som bodde der, var Juel og Eva Mago. Juel var jaktoppsynsmann, hundemann og fast deltaker i elgjakta for Løvenskiold-Vækerø i mange år. De bodde på Hakloa fram til 1985. Juel og Eva fikk fire barn: Gro, John, Ole og Eli. Rune Larsbråten forteller at han vokste opp sammen med disse barna. Etter dette er bestyrerboligen leid ut til skogsarbeider Brennengen, Erling og Unni Holø mfl.

Løvenskiolds villa på Hakloa ble bygd i 1909 og var lenge en administrasjonsbolig for grunneieren. Villaen ligger noen hundre meter fra Hakloa gård og brukes fortsatt av Løvenskioldfamilien.

Forsamlingslokalet på Hakloa er en bygning som Brugseierforeningen flyttet fra anlegget ved Store Daltjuven til Hakloa. Dette skjedde i 1913, og bygningen ble på den tiden kalt Ingeniørboligen. Forsamlingslokalet ble i 1953 overført vederlagsfritt fra Oslo kommune til Løvenskiold-Vækerø. Etter dette er huset ombygd og modernisert, og det er blitt brukt til både møter og arrangementer for Løvenskiold-Vækerø og markafolket. Forsamlingslokalet er også blitt kalt Sør-Hakloa, Brugseiervillaen og Velferdshuset. I annen etasje er det en leilighet for fastboende. Jeg kan huske at Julius og Anne Løkken bodde der en periode før i tiden. Rune Larsbråten forteller at både Eli Mago, Gro Mago, Unni og Erling Holø og Jørgen Pedersen har bodd i denne leiligheten, som i dag bebos av Truls Bjørnar og Ida Olsen.

Brugseierforeningen bygde damvokterboliger på både Bjørnholt, Katnosdammen, Gjerdingsdammen og Hakloa. Rune Larsbråten forteller at vokterboligene på Bjørnholt og Hakloa stod ferdige i 1877. Brugseierforeningen malte husene sine hvite for å skille dem fra Løvenskiolds rødmalte hus. Akerselvens Brugseierforening kjøpte opp et 13 dekar stort område omkring vokterboligen og satte opp fløtningsbrakke, stall, stabbur og uthus. Stallen er revet, men de andre husene står fortsatt. Det gamle stabburet fungerte som landhandel for markafolket helt til 1920-årene.

Den første damvokteren på Hakloa var Gudbrand Halvorsen, sønn av Halvor og Ingeborg på Østbråtan. Halvor Anderssen Østbråten fra Røste på Lunner og Ingeborg fra Bratvold ved Mylla var mine tippoldeforeldre på morssiden.

"Jeg bodde i fløtningsbrakka på Hakloa fra 1977 til 1997," forteller Rune videre. "Det er en tømmerbygning med panel utvendig, og den ligger rett til venstre for vokterboligen når du ser nordover. Brakka ble opprinnelig bygd for fløterkara, og jeg husker godt odølingene som var der før i tiden. Det var arbeidsomme og artige karer. Nå er det Per Lindgren som bor der. Tidligere beboer var Tallak Moland.

Da vi flyttet til Hakloa i 1959, var far fløtningsbas og damvokter med ansvar for dammene fra Hakloa og nordover. På Bjørnholt ble Alfred Baklien fløtningsbas og damvokter. Han hadde ansvaret for Bjørnsjøen og vannene lenger syd og øst. Jeg var med far på jobb i Marka fra jeg var 12–13 år gammel. Etter at jeg i 1975 ble fast ansatt i Oslo skogvesen, arbeidet jeg mye sammen med far og Alfred og Arne Baklien. Vi drev med vedlikehold av dammer og lokalfløtning av tømmer i Spålen, Katnosa og Sandungsvannene. Når vi fløtet tømmer, var det også med andre folk fra Skogvesenet. Fløtningen fra Spålen og til Katnosa var krevende og tok mange dager. Spålselva er lang, og den har mange løker, og vannføringen var heller ikke av de beste. Mens vi holdt på med dette, lå vi i hytta til Vann- og avløpsetaten rett ved Spålsdammen. I Katnosa ble tømmeret lesset på bil i Leveringsvika. Det var stort sett slutt på elvefløtningen på denne tiden. Tømmeret ble lesset på bil også ved Kutangen i Bjørnsjøen, ved Sandungsdammen og ved Myrdammen i Hakloa, nær Nordmarksveien. Som guttunge var jeg med far og så på fløtningen i Katnoselva. Den gang var det med mange odølinger på fløterlaget."

Rune tar nok en røyk i døråpningen mens han ser mot Maridalsvannet og Maridalen ... "Det klarner opp, det skal bli bedre vær," sier han ...

Mens jeg sitter der, går tankene mine bakover i tiden til 1950-årene da jeg som unggutt var med far i fløyta inne ved Spålen. Jeg husker vi lå i den lave og lange brakka på sydsiden av Spålsdammen, og jeg kan ennå kjenne lukten av svette, piperøyk og stekt flesk ... Jeg satt bak i den flate fløterbåten da den pløyde vannet nordover Spålen mot Sinnerelva. Der lå det en grime med tømmer, som vi hentet og tauet nedover vannet til Spålsdammen. Senere ble Spålsdammen åpnet, og om kvelden lå jeg og hørte på fosseduren og bulderet fra elva ...

"Jeg hadde et godt forhold til far og trivdes med å arbeide sammen med karene fra Nordmarka," fortsetter Rune. "Men far var av den gamle skolen, som ville at arbeidet skulle utføres på gamlemåten ... Jeg husker en gang inne ved Øljadammen, som er den nordligste dammen vi har ... Steindammen var lekk, og vi skulle fuge, eller spekke den, som vi kalte det ... Vi måtte grave oss ned helt til fjell, og far mente at vi greide det bare med krafsa. Da slapp vi å leie inn en gravemaskin, slik som jeg ville ... Vi greide jobben med krafsa, men vi holdt på hele sommer'n ...

Far var historisk interessert og samlet i årenes løp en rekke gjenstander og redskaper fra tunnelarbeidene, fløtningen og skogsdriften i Marka. Han ville ta vare på dette før det ble borte for godt. Drømmen hans var å få dette katalogisert og samlet i et museum i Marka. Da den gamle bomstua ved Hakadal Verk skulle rives, fikk vi lov av Løvenskiold å overta hele bygningen. Denne bomstua lå på høyre side av veien, oppe i svingen, noen hundre meter innenfor bommen ved Verket. På den venstre siden av veien står det forresten ei lita hytte i dag. Far og jeg tok ned denne bomstua i 1989 og fikk materialene flyttet til Hakloa. To år senere ble huset satt opp igjen bak låven på Hakloa, i skråningen ned mot Sandungselva. Far holdt på med snekring og annet arbeid på museet da han plutselig falt om og døde i 1992. Det var i låven det skjedde. Far ble 72 år gammel.

Vi leide inn en snekker for å få museet ferdig, og Gunnar Løkken har også vært til stor hjelp. Bygget består av et rom på ca. 5 x 6 meter med en hems over. På Hakloa var det før i tiden både mølle og sag. Planen er å få ferdig museet og se dette som en del av de aktivitetene som har vært på Hakloa. Jeg har et sterkt ønske om at fars museumsplaner blir fullført, men da må det gjøres på en god måte, og engasjerte folk må være med på det. Selve museet er nå ferdig innvendig, men ingen redskaper mv. er plassert der ennå. Det som far og jeg har samlet, har vi lagret i låven og flere andre steder. Vi får nok ikke plass til alt i museet, slik at vi må gjøre et utvalg. Vi har fått noe penger til museet av Oslo kommune, og dette er blitt brukt til snekkerarbeider mv. Byantikvaren er også velvillig til planene våre. Det videre ansvaret er nå overlatt til Nordmarken Velforening der Anders Håan fra Blankvannsbråten er leder i dag. I dag brukes museet som forsamlingslokale fordi Gamlelokalet pusses opp. Men jeg håper at vi får gjort mer på museet til sommeren. Da kan vi sikkert også lære noe av Bygdetunet på Øvre Kirkeby i Maridalen.

Etter at mor døde i 1997, flyttet jeg fra fløtningsbrakka og opp i damvokterboligen. Mor arbeidet på Kikutstua i nesten 40 år, og hun opplevde at bestyrere kom og gikk ... I flere år jobbet hun sammen med Gunvor Jensen fra Sandungskalven; Gunvor og Helge var omgangsvenner med mor og far. En periode arbeidet mor på ei kantine ved Carl Berners plass nede i byen. På 1980-tallet, da mor var kommet godt opp i årene, trodde hun at hun var for gammel til å arbeide på Kikutstua. Men bestyrerne på Kikutstua tok kontakt med henne og ville at hun skulle komme tilbake."

"Hvordan trives du med arbeidet ditt i dag, da," spør jeg. "Det blir vel mye kontorarbeid?" "Jeg har vært driftsleder her på stasjonen nå i seks år, og det er en blanding av kontorarbeid og utearbeid," forteller Rune. "Når jeg må utrette noe i Marka, kan jeg reise ut rett hjemmefra. I 1985 ble alle ansatte og bygninger innen vannforsyningen overført fra Skog- og fløtningsvesenet til Vann- og avløpsetaten. Per Finstad ble da sjef der og fikk med seg fløtningen over til Vann- og avløpsetaten. Men Per Finstad var sjef her bare i ett–to år, for også han døde brått en dag ... Etter ca. to år begynte ombyggingen av låven her til verksted og driftsstasjon. I dag er vi seks mann i alt, og Oset er oppmøtested for alle. Før meg var Adolf Bergseteren driftsleder her, og før han igjen var det Klaus Ellingsrud.

Vi har ansvaret for alle dammene innen vannforsyningen i både Nordmarka og Østmarka. Det er rundt 40 dammer i alt. De dammene som ikke har noen funksjon knyttet til byens vannforsyning, ønsker vi at Friluftsetaten forvalter. Vi bruker ikke tittelen damvokter lenger i dag. De ansatte har hvert sitt ansvarsområde, og det er noen som har oppsyn med dammer, elver mv. innen sitt geografiske område.

Arne Baklien er blitt pensjonist nå, men Ove Halstein Johannessen, som bor i fløterbrakka på Bjørnholt, jobber ennå 60 prosent. Jørgen Pedersen bor i huset ved Engelsrud, ved innfarten til Maridalen, og han har oppsynet med dammene innover i Nordmarka.

De senere årene er flere av dammene i Marka blitt restaurert. I 2008 ble Pershusdammen rehabilitert, og nå i 2009 vil vi sette i stand dammen på Store Sandungen og gjøre ferdig arbeidene på Alunsjødammen."

"Du som har bodd så lenge i Nordmarka, har vel fisket mye der og tatt stor ørret?" sier jeg. "Har du en fiskehistorie å fortelle?" "Vi fisket en del med garn før i tiden," forteller Rune. "Jeg har vært med på å jage sik i oset der Sandungselva kommer ut. Det var vanlig å gjøre det før i tiden, men det er vel ikke tillatt nå lenger. Den største ørreten jeg har tatt på garn i Hakloa, var på 6,5 kilo; det var en skikkelig rugg ... Den største ørreten som er tatt i Nordmarka, var på 11,8 kilo. Sven Dag Johnsrud, som arbeidet i skogen for Løvenskiold, tok en slik rugg i Store Sandungen et år."

Det er blitt sent på ettermiddagen, og det har begynt å mørkne utenfor. Men været har klarnet opp, og det lette snøfallet over skog og dal har gitt seg ... Det er på tide å gå ... Jeg vet at samboeren til Rune, Sissel Buskum, døde av kreft 4. oktober i fjor, så jeg spør han litt om Hakloa og fremtiden ... "Jeg har grodd fast på Hakloa," svarer Rune. "Det er der slekten min har levd, og der vil jeg fortsatt bo, selv om jeg nå har blitt alene ... Jeg trives på Hakloa. Jeg har en gutt på 28 år, som heter Morten, og som bor på Ammerud. Han arbeider med data mv. Han ønsket en gang å få seg arbeid i Marka, men det var ikke så lett å få til det ..."

Så forlater jeg Oset for denne gangen ...