Rett opp skuta!

Av Svenn Arne Lie

De fleste spådommene om Høyre/Frp-regjeringen har gått i oppfyllelse denne høsten, og Arbeiderpartiet er nær 40 prosent på meningsmålingene. Alt ligger til rette for at regjeringa kastes i 2017. Eller?

Måten problemer beskrives på, har nemlig avgjørende betydning for hvilke løsninger som utmeisles. Utgangspunktet må være en felles virkelighetsforståelse. Man må vite hvor man står og hvorfor man står der man står, før man sier noe om hvor man vil. Så, til slutt, kan man begynne å gå.

For eksempel: Hvis nedgangen i antall norske håndverkere forklares med manglende status, kan løsninga være holdningskampanjer og rekrutteringstiltak. Hvis problemet beskrives i sammenheng med EØS-prosessen, og det lønnspresset den åpne konkurransen mellom arbeidstakere med ulikt lønnsnivå innebærer, og hvordan dette begrenser mulighetene for politisk styring med, og organisering av, arbeidslivet, da må andre løsninger komme.

Altså, måten problemene beskrives på, er avgjørende for hvilke løsninger som kan foreslås.

Lenge før opptakten til fjorårets valgkamp fikk de rødgrønne lederne for vane å imøtegå tilløp til reell debatt om den politiske kursen de førte, med påstanden om at «alternativet er verre».

Bekymringer for fragmenteringen av det organiserte arbeidslivet, målstyringsvanvidd og markedsgjøring av offentlig forvaltning, og en betydelig svekkelse av norsk næringsliv, ble avvist. Sammenhenger mellom situasjonen vi befinner oss i og politikken som føres, ble ikke diskutert. Ei heller forstått. Påpekninger av realitetene og velmenende innspill ble tolka som svartmaling og syting. Og syting er ikke sexy.

Jo, da. Det er lett å se at de som sa at «alternativet er verre», fikk rett. Men påstanden hadde likevel ingen annen funksjon enn å avlive debatten om den rødgrønne kursen. Når valgtapet i ettertid skal forklares, peker de rødgrønne på at folk flest var fornøyd med politikken deres, men valgkampen starta for seint og folk ville se nye fjes i media. Hvis problembeskrivelsen ikke stikker djupere enn dette, vil forslag til løsninger naturlig nok handle om alt annet enn den politiske kursen. Står vi da i en situasjon der de rødgrønne skal vinne valget i 2017 med den samme kursen de hadde da de forlot regjeringskontorene i 2013?

Det kan i så fall bli krevende, for eksempel for landbruket. Åtte år med rødgrønn landbrukspolitikk ga en historisk lav sjølforsyningsgrad, en jordbruksøkonomi i sammenbrudd, rekordreduksjon i kornarealet og rekordstor avstand mellom bondeinntekt og gjennomsnittslønn. Norsk jordbruk står ovenfor problemer av krisedimensjoner. Løsningene ligger ikke i å ta opp igjen tråden fra 2013.

Regjeringens utsalg av en rekke statlig eide selskaper synliggjør svakhetene ved ikke å diskutere egen politikk. Når Høyres næringsminister Monica Mæland nå trykker på knappen, er det på ei maskin Aps Trond Giske var arkitekten bak.

De rødgrønne lederne ser fortsatt ikke sammenhengen mellom den politikken de førte og «baronene» som vokser fram innen helse, barnevern og barnehager. Når politikk som gjør offentlig forvaltning til markeder for kommersielle aktører ikke skal diskuteres eller synliggjøres, kan Civitas Kristin Clemet presist fastslå at «det er små forskjeller mellom høyresida og venstresida i synet på staten», som hun gjorde i Klassekampen 4. november.

Debatter om politiske sammenhenger fører ikke til valgnederlag. Uten debatt fjernes derimot grunnlaget for en felles virkelighetsforståelse. Når det er sagt, Høyre og Frp kan fortsatt tape valget i 2017, fordi «alternativet er ikke like ille».