Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.
Rauløkka er en annen gammel husmannsplass som det nå bare er navnet igjen av. Bare det svære tuntreet ruver fremdeles midt ute på jordet på sørsiden av Sandermosveien, like øst for Gata. Rauløkka ble skilt ut fra Sørbråten gård som eget bruk. De gamle husene her ble revet i 1915 og materialene ble brukt da man bygget Bjørnstad.
Omkring 1920 bygget kommunen et lite sagbruk tett ved Sandermosveien. Det ble kalt Rauløkksaga og var i drift helt til omkring 1960, da det ble revet.
Tillegg av Jahn Børe Jahnsen, fra årsskrift Maridalens Venner 1973.
En gammel "maridøl" forteller litt om Rauløkka ved Vaggestein
I Oslo Bymuseums tidskrift «Byminner» finner vi i nr. 2 for 1972 en eneste artikkel, nemlig utdrag av fru Hedvig Cam. Vassels erindringer. Hun forteller om sin families liv og sin egen oppvekst i Kristiania. Fru Vassel er nå 84 år og har tydeligvis en meget god hukommelse. Maridalens Venner har ikke fått tid til å kontakte henne ennå, men det vil vi gjøre. Foreløbig tillater vi oss å gjengi hva hun skriver om Rauløkka ved Vaggestein, som hennes bestemor kjøpte omkring 1880 og som vi tidligere visste svært lite om:
«Gården (Rødløkken) lå mellom Søndre Vaggestein og Sørbråten, langt fra veien helt opp mot skogkanten. Hovedhuset var en trebygning i to etasjer med ark og malt lyserød. Jorden ble forpaktet bort. Gården kunne fø 7 kuer, hest, gris og høns. Det hørte en husmannsplass til som lå på den andre siden av veien og kaltes «Gata». I dag er her bussholdeplass med samme navn. I den tilhørende skog bygget min far en liten jakthytte og trakk selv hver tømmerstokk opp til tomten på vinterføre. Den lå rett overfor Tømte med utsikt mot Øyungen. Han var en ivrig jeger og her oppe gikk han på elgjakt, harejakt og tiurleik.
Gården lå like ved Skarselven og hørte til de eiendommer kommunen var interessert i å få hånd over på grunn av forurensningen av Maridalsvannet. I 1912 kjøpte den Rødløkken for 26 000 kroner. Bygningene var i en slik forfatning at de ble revet. Tidligere var skogteigen med jakthytten fraskilt og solgt.»
Fra annet hold vet vi at Rauløkka opprinnelig var en husmannsplass under Sørbråten gård, før den ble skilt ut som eget bruk. At Gata var en husmannsplass under Rauløkka er imidlertid nytt og interessant. Materialene fra de nedrevne husene på Rauløkka ble brukt da man bygget Bjørnstad gård litt lenger nord i 1915. Det eneste som i dag er igjen av Rauløkka er det svære tuntreet som ruver midt på jordet sør for Sandermosveien.
Da denne lille artikkel på grunn av plassmangel ikke kom inn i «Maridalen '72», fikk undertegnede tid til å kontakte fru Vassel. Først hadde vi en hyggelig telefonsamtale, og deretter sendte jeg henne Maridals-boken og «Maridalen '72». Svaret kom omgående i form av et langt og utrolig innholdsrikt brev med et vell av opplysninger om Rauløkka og Maridalen.
Jeg gjengir her brevet så og si i sin helhet:
«Jeg ble som toåring overført gården. Det var nok alminnelig at man overførte verdier til barna hvis man satt i risikofylte forretninger. Så langt jeg kan huske tilbake – vi ferierte jo også der – var Rauløkka en middels stor gård. Vi hadde sju kyr, hest, gris og høns. Om bygningene i sin tid har vært en såkalt «plass» av tømmer er meget mulig, men det må ha vært omkring 1860. Min bestemor måtte kjøpe den (da hun hadde inngått ekteskap uten å skifte) til sine tre barn av første ekteskap. Da var min far antagelig omkring seks år. Han var født 2. november 1853. Men da min far – med søskende, som det sto i skjøtet – overtok den som voksen ungdom, nettopp hjemkommet fra Amerika, har min mor fortalt hvordan det var der om sommeren. De fisket ørret i Skarselven like nedenfor Mor Gatas hus for eksempel.
Huset (på Rauløkka) var panelt og i to etasjer pluss en liten ark, og hadde veranda i første etasje.
Men far ville ikke være gårdbruker og forpaktet den bort. Jeg hørte ofte forpakterne be om reparasjoner når de kom med forpaktningspenger. Det som var dårlig der på gården var fjøsgulvet. Ellers reparerte de det og holdt det i hevd for det var jo min fars og hans to søskendes arv. Trevirke hadde de i Rauløkkskauen.
All melken ble hver dag hentet av min bestemors annen mann og solgt i hennes butikk på Korsvoll. Og all pudretten fra hennes småstuer som hun etterhånden hadde kjøpt på Korsvoll ble sendt til Rauløkka som gjødsel på jordene. Så jeg mener de gjorde hva de kunne for å holde den i hevd. Det var jo det de skulle falle tilbake på i alderdommen.
Veien gikk rett over jordene fra Gata. Noe tre var det ikke. I 1912 kjøpte Oslo Kommune gården Rauløkka for 26 000 kroner med skogen og det hele. Kommunen solgte senere Rauløkkskauen til eiendomsmegler Tschudi og han utparsellerte denne til hyttetomter og området ble kalt Tschudimarka. Jordene var flate og lettbrukte og i god stand. Disse ble av kommunen tilskjøtet henholdsvis Petter Sørbråten og Osvald Vaggesten. Da husene ble stående tomme forfalt disse snart, som rimelig var.»
«Vi kjente alle oppsitterne i Maridalen og Nordmarka. Spesielt husker jeg Mor Tømte. Om hun het Karen eller Maren er jeg ikke sikker på, men vi beundret henne. Hun fortalte oss at hun ble tidlig enke med 10 barn. Hun halvsålte selv barnas sko. Og hun hjalp seg selv ved barnefødsler. Jordmor fantes jo ikke i nærheten. En gang fikk hun tvillinger. Ingen hjemme. Hun måtte hjelpe seg selv og mottok og navlet selv begge barna, og lå og ventet til guttene kom hjem. Da måtte en av disse springe til kona til Johansen på Liggern for at hun skulle ta hånd om spebarna som inntil da hadde ligget inntullet i lakenet, Hun var en av hverdagens heltinner. En blid og koselig type. Når barna var små og ikke orket å bære så meget gikk hun selv til byen og kjøpte kolonialvarer. Og når man tenker på den kleiva fra Vaggesten og oppover med oppakning så kan man tenke seg hva denne stakkars moren hadde å streve med. I Deres bok (Maridals-boken) synes De synd på hesten – og det kan De ha rett i, for den hadde vel også lass – men en kvinne og den lange veien!! Hos oss fikk hun hvile og traktement, og det var hun meget takknemlig for. Vennskapet varte så lenge hun bodde på Tømte. Den gang bodde vi på Folkvang ved Sagene.»
Så langt fru Vassels brev. I telefonsamtalen fortalte hun videre at hennes bestefar kom fra Braunschweig i Tyskland for å arbeide som leder av kullbrenningen i Nordmarka. Av baronen på Bogstad fikk han etter en tid i 1854 en bolig i Maridalen. Huset var en ganske liten og primitiv stue som ble kalt «Bruastua» og lå ved Hammeren. Den var lang og smal, rødmalt med hvite vindskier. Stua var dårlig og familien måtte reparere etter beste evne og håpe på bedre tider. En liten jordflekk hørte til, og der ble det dyrket poteter.
Om plassen Gata kunne fru Vassel huske gamle Mor Gata. Hun husket også at fjøset på Gata lå helt utpå skrenten mot Skarselva og at det derfor forurenset elva.
Husene på Vaggestein var i hennes barndom lave, små og grå. På en av Vaggesteingårdene bodde det visstnok to gamle ungkarer.
Fru Vassel husket også navnet på to av forpakterne på Rauløkka. De het Tobias Tømte og Harald Fredrikstad. Begge ser vi er av kjente Nordmarksslekter.
Tilslutt kunne fru Vassel fortelle noe som trekker opp linjer mellom Maridalens historie og Norges historie. Ved stortingsvalget i 1876 var det stor politisk interesse. De som ikke hadde stemmerett prøvde å få det ad omveier. Og slik dukket «myrmennene» opp. En flokk menn slo seg sammen om å kjøpe et stykke myr eller annen verdiløs jord, og delte den opp i småbiter, som de så lot føre inn i matrikkelen. Dermed var de eiere av matrikulert jord og hadde stemmerett etter Grunnloven. Det var en klar omgåelse av loven, men Stortinget godkjente det. Denne «ordningen» sto ved lag i lang tid, visstnok helt til 1898 da en stemmerettsutvidelse gjorde «myrmennene» overflødige. Også i Maridalen fantes det «myrmenn». Deler av Rauløkka ble solgt i småbiter på en–to kvm til fem kroner stykket. Det eksisterte også en Maridalens Stemmerettsforening som bl.a. kjempet for konsulatsaken og flaggsaken. Her ser vi altså nær sammenheng mellom lokalhistorie og rikshistorie.
Fru Vassel sier til slutt i sitt brev: «De vet vel at man blir regnet som fossil når man er over 80 år. Jeg har tenkt å motbevise den oppfatningen». Etter min mening er det ingen tvil om at hun har greid det. Man må ta av seg hatten for en dame som i så høy alder er så livsfrisk og har en slik glimrende hukommelse, og at hun ved eget initiativ gir oss andre del i alt det hun husker. Vi ønsker fru Hedvig Vassel mange, mange gode år ennå, og takker for alt hun har fortalt oss om Maridalen.