Pershusfjellet

Har du gått der over Pershusfjellet
en tidlig morgen i april ...
Mens skaren ennå bærer,
og sola renner i vårlig smil ...?
Da kjenner du dufter av sevje og bar.
Storfuglen speller ved myr og snar.
Livet våkner av dvale.

Opp ... må du klyve ..., den bratte li ...
der ... vokser storskogens trær.
Der må du følge din egen sti ...
til topps ..., hvor himmelen er nær.
Der er trollskog ..., ryggen lang.
Om våren ... du hører fuglenes sang.
Og evighetens stille sus.

Pershusfjellet kneiser stolt mot sky,
den er halve milen lang ...
Når sommeren kommer ..., lys og varm ...,
det blinker i vann etter vann ...
I nord ..., fra Tverrsjøens stille strender ...,
vannveien ... langt sydover renner ...
Som perler på en snor.

I september når luften er stille og klar,
og skogen er kledd i sin prakt ...
Jeg vandrer der inne ennå en gang ...,
før vinteren viser sin makt.
Kollern hviler ..., alt er tyst.
Vemodet ..., det fyller mitt bryst.
Nok en sommer er omme.

Vinteren kommer med stormfulle kast
og dekker alt med sitt teppe.
Bare elgen tråkker i bratte li ...,
sommerens fugler er vekke.
Pershusfjellet glitrer av is og krystaller.
Snøen ... stille ... over skogene faller.
Alt liv er gått til hvile.

Men livet ... vil nok en gang våkne ...,
med vårvind over vann og fjell.
Pershusfjellet vil jeg atter vandre ...,
helt til livsdagen går mot kveld.
Her vil Nordmarksskogen alltid suse.
Og Spålselva ..., den vil stille bruse.
Jeg takker min Gud ... for det.

Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 1999