Over Skinnskattberget

Det er tidlig en lørdag ettermiddag i slutten av juli, dagen er varm, og den er ennå frisk etter nattens regn, og jeg ser på skyene på himmelen at været i kveld og i morgen vil bli fint. Jeg står på brua i nordenden av Strykenvatnet og vil vandre skauleis tilbake til Maridalen over Skinnskattberget, øst om Storhaugen og over Gørjehøgda mot Øyungen.

Det har vært en fin sommer med nok av regn og væte til skog og andre vekster. Skogen står grønn og frodig og venter på meg, gras og blomstervekster duver i sommervinden, og skogens dyr og fugler lever et mer dempet liv etter forsommerens lek og strev ... Det er høysommer, det er julikveld, det er liv i skog og snar ... Det er tid for å vandre og ydmykt oppleve skogens storhet og prakt, det er tid for beundring, glede og ettertanke ... Jeg følger veien med raske skritt innover langs Store Skillingen, jeg må komme et stykke på vei før natten tar meg igjen, for jeg må slå leier for natten ... Hovedløypa sydover fra Stryken, og motorveien, har jeg lagt bak meg. Skillingen har fått sitt navn etter solens skinn over vannet, og er navn av typen Blankvann, Blanksjø mv. Jeg passerer veikrysset mot Djupdalen, der mang en syklist har tråkket seg oppover og blitt både andpusten og svett. Lenger oppe ligger Nordre og Søndre Djupdalstjern. Men jeg fortsetter veien mot Nysetra. Før reguleringen av Gjerdingen rant Gjerdingselva i brusende kast nedover lia til Store Skillingen ..., også bekken fra Store Daltjuven rant denne veien før i tiden ... Snart er jeg framme ved Nysetra. Dette stedet tilhørte gårdene Ballangrud, Gromstad, Ulven og Virstad i Lunner. P. Blix skriver at seteren fremdeles var i bruk i 1952. Så sent som i 1948 ble det utvist tømmer i skogen til nytt fjøs. Stedet ble registrert og beskrevet av Thora Margrethe Holmen i 1973 som seter med seterhus. Det er stille her nå, ikke noe liv å se, men en kan ennå ane at det har vært en vakker setervoll her ..., selv om skogen ubønnhørlig tar sitt tilbake ... Jeg tar av fra veien og følger stien oppover mot Handkledputten, det høye graset slår meg om leggene, og geitrams, vendelrot, brennesle og bringebærris bøyer sin nakke ved min side ... Solen kaster sine lange stråler over høysommerens frodige marker, unggraner skyter i været gjennom gras og kratt, og jeg går der i stille beundring over alt som vokser og gror. Snart slutter skogen seg mjukt og stille omkring meg, daldråget jeg går i, blir trangere ..., men på min høyre side reiser Daltjuvmana seg mørk og mektig ... Jeg bryter grener til side og går nærmere selve Handkledputten, det lille tjernet ligger der stille og mystisk og døser i julikvelden, omkranset av skog på alle kanter. Jeg vandrer videre oppover og følger den lille stien, det er skyggefullt og friskt der jeg går ..., og min hund følger lett ved min side. Snart er jeg oppe ved veien, jeg følger denne litt sydover, men tar så ned det lille bekkedråget til Lille Daltjuven ..., der vil jeg slå meg til for natten ... Jeg går langs vannet mot øst og finner den lille tangen der jeg slår meg til ro ... Jeg får meg litt mat, lager meg et leie av granbar og venter så bare på nattens komme ... Det lille vannet ligger der stille, mens skumringen senker seg over skog og vang ..., av og til høres et fiskevak ... og lyden av en hakkespett mot en tørrstamme ... Jeg er helt alene, bare min hund er ved min side ..., men jeg vet jeg er trygg her i skogens favn ... Det siste skjær av lys over himmelen mot vest slukner, og snart går skogen, vannet, myrene og himmelen nesten i ett. Jeg følger meg trett ..., og drøm og virkelighet smelter sammen ...

Neste dag står jeg tidlig opp, jeg går tilbake til veien og finner min sti oppover lia til Skinnskattberget. Jeg går skauleis oppover den slake stigningen fra veien i nord. Det er lett å gå her, og snart er jeg oppe på selve høydeplatået. Her er det god utsikt i alle retninger. Her finner en eldgamle, krokete furuer og grove tørrtrær med sprikende grener, her ser jeg beitetrær og bustegraner og bølgende lyngtepper bortover åspartiet ..., ja ..., her ser jeg trollskog som lenge har vært urørt av menneskehånd. Har du vært her oppe en gang ..., så lengter du alltid tilbake ... På Skinnskattberget kan du oppleve den store friheten ..., en frihet du ellers bare kan oppleve på fjellets vidder ... På Skinnskattberget kan du oppleve den dype stillheten en sen oktoberdag når luften er klar og oppbruddets time er nær ... Ja ..., her på Skinnskattberget kan du ane evigheten mellom de urgamle furukroner, tørrtrær og læger ..., der vokser det evighetsskog ...

I Løvenskiold-Vækerøs tidligere flerbruksplan var hele 3500 dekar her inne vernet som bevaringsskog C. I dag er et området på 750 dekar administrativt vernet mellom Skinnskatt i vest og Huldretjernet i øst. Områdene her inne er egenartede og varierte. Det veksler mellom myrområder, små vann og tjern, furufrøstillinger og ungskog, og gammel og trolsk malmfuru og gammel granskog i smådrag og lier. Av småvann som kaller på fantasi og drømmer, vil jeg nevne Svarttjernet, Lomtjernet, Huldretjernet, Veslesjøen og flere putter på Stålmyra. Stålmyra er et viktig knutepunkt for løypene i denne delen av Marka. Hovedløypa fra Stryken passerer over Fiskeløysåsen, som tidligere var avsatt til bevaringsskog C, og den fortsetter rett sydover til Stålmyra. Når du først har kommet til Stålmyra, kan du nesten bare stake deg videre sydover mot Nordre Måsjøen og Hakloa.

Den gamle ferdselsveien gjennom Marka, «Bygata», gikk fra Olum over Vestenden, Roensetra, Elgstøa og Båhussetra og videre ned på Store Daltjuven. Fra Daltjuven gikk ferdselsveien over Manntjernet og ned dalen til Bjørnputten og Haklokalven. Men det gikk også en østlig rute fra Manntjernet og langs østsiden av Skinnskattberget, til Nordre og Søndre Måsjøen. Derfra fulgte ruta bekken ned til Trehørningsrumpa og gikk videre på isen over Trehørningen til Sølvvika, Helgeren, Myrtjernet, Øyungen og Maridalen. Høgda mellom Trehørningen og Sølvvika fikk navnet «Hesteplaga». En ferdselsvei fra øst gikk fra Strykenvatnet, over vannene ved Mago, Søndre Måsjøen, Smalvann og ned i Magovika i Hakloa. Noen tok nok også den østlige ruta over Anderstjernene og ned i Trehørningsrumpa.

Skinnskattberget rager 550 m over havet, og toppen er et grensepunkt mellom fylkene Oslo, Akershus og Oppland. Den østlige skrenten av berget er ganske bratt.

Jeg forlater Skinnskattberget for denne gangen, vandrer sydover på åsen, men svinger så ned til Svarttjernet som ligger der stille og drømmende, med riktig gammel granskog som omkranser vannet. Jeg smyger meg fram langs vannkanten, Svarttjernet er en liten naturidyll som jeg håper får ligge i fred ..., det må være ved slike Svarttjern at de så nøkken før i tiden ...

Jeg krysser over ungskogfelter og følger veien på sydsiden av Nordre Måsjøen. Det er kort vei vestover til Haklokalven. Der holdt motstandsfolk til i ei hytte under krigen. Det var «Gullfax» som sendte meldinger fra Kalven. Jeg er også blitt fortalt at et fly en gang falt ned her inne. Et Dakotafly falt ned i Leirvika ved Hakloa i 1958. Måsjømyra strekker seg nord- og sydover på begge sider av veien, den er både interessant og vakker ... Når sommeren er på hell, og høsten er nær ..., lyser myrflatene imot deg i farger av gult og brunt og rødt ..., og starrgras, bjønnskjegg og torvull på de fattige partiene bølger deg i møte ... Nå er det som om Måsjømyra og den lille putten hviler ut etter den ville forsommer for å møte høstens komme, på sydsiden av Måsjøen står de trauste graner og speiler seg ..., og Måsjøens vannflate glitrer imot meg som om den var dekket av tusener skjell av sølv ...

Jeg vandrer videre på veien og finner snart min sti ned til Trehørningsrumpa. På det ganske nye ungskogfeltet bak meg bølger matter av rødlig smyle i den svake brisen. Etter hogst på slike blåbærmarker blir det lett oppslag av tett smylegras som kan være en plage for gjenveksten av gran ... Men også de tette matter av smyle kan ha sin sjarm ..., det som er en plage for noen, kan gi fine opplevelser for andre.

Her ... nord i Trehørningsrumpa er det skyggefullt og stille, den trange vika er kledd med siv og lauvskog i kantene, og bekken bak meg synger sin kjente sang ... Jeg tar en pause her hvor jeg er skjermet fra solens varme stråler, får meg litt å spise ..., og min hund, den setter pris på et bad ... Snart vandrer jeg videre, jeg forlater den lille stien og vil vandre skauleis sydover mellom Trehørningen og Storhaugen/Lønlihøgda mot Sølvvika. Snart er jeg omsluttet av skog på alle kanter, men av og til ser jeg vannet og høgdene mot vest, slik at jeg finner retningen sydover. Det er et variert og fint skogområde jeg går i, det skifter mellom gammel og yngre skog, småmyrer, åspartier og bekkedråg ... Jeg får en følelse av å være alene i storskogens favn ..., men av og til ser jeg spor etter fugler og dyr ..., så alene er jeg ikke ...

En svartspett flakser mellom de store grantrærne, og noe senere ser jeg den har hakket hull i roten av et stort grantre. Den er spesialist i å hakke ut stokkmaur fra stubber og hogstavfall og fra rota på gamle grantrær. Den kan grave seg ned i 1 m snø og finne stokkmaur i stubber. Den er også den eneste hakkespetten som kan hakke ut reirhull i friske furugrantrær. Den foretrekker å hakke ut reirhull i frittstående trær i åpne biotoper ..., gjerne trær større enn 40 cm i brysthøyde. Reirhullene etter svartspetten kan i annen omgang brukes av for eksempel kvinand, perleugle, skogdue og kaie. Flaggspetten er den vanligste hakkespetten i sentrale barskogområder på Østlandet. Det er den eneste hakkespetten som lever av konglefrø om vinteren. Den setter konglene i en sprekk på treet ..., «spettsmie» ..., hvor frøene hakkes ut. De mindre reirhullene til flaggspetten kan sekundært brukes av fugler som for eksempel spurveugle, vendehals, stær, fluesnapper og kjøttmeis.

Tretåspetten kan på ettervinteren og våren hakke karakteristiske ringer av hull i barken på levende trær ..., det antas at den drikker sevjen ...

Jeg vandrer forsiktig videre, betrakter skogen omkring meg og senker også blikket mot marken ... En god del av skogen her er hva vi kaller blåbærgranskog, jeg ser arter som maiblom, skogstjerne, nikkevintergrønn, hårfrytle og blanksigdmose ..., og vet at under dekket av blåbærlyng finnes en råhumusmatte og gjerne jernpodsolprofil i jorden ... Det er gjerne på slike marker smylen får overtak etter flatehogst. I dag kan vi finne ut mye om voksestedet ved å gå ut fra vegetasjonstypen. Blåbærgranskogen har gjerne middels næringstilgang og middels fuktighet, friske partier får innslag av lauvtrær. Blåbærlyngen er basis for en rekke næringskjeder og viktig beite for mange viltarter. Åpen, eldre skog er viktig for storfuglkyllingene.

Det er godt å gå slik alene i storskogen, med sine sanser skjerpet og på vakt ..., du kommer så nær innpå naturen ..., du blir på en måte ett med den ... Flere ganger på min ferd støkker jeg skogsfugl som flykter med baksende vingeslag mellom granene ..., plutselig braser en tiur opp et stykke foran meg, vingene slår mot grener ..., og den flyr ut mellom trærne nedover lia. Min hund våkner og strammer i båndet ..., men snart går vi rolig videre.

Bernhard Herre vandret også her på sin ferd over Haklomana og trolig nord om Helgeren på leting etter sine hunder Feiom og Klinge ... Han så stokker og snarer i skogen, men lot disse være ..., for ...
«I samme øyeblikk suste en ungtiur imot meg og slo seg ned i en av de nærmeste grantopper. Å felle den var kun et simpelt skudd, og fuglen lå flaksende på bakken, men fjernt og lenge kunne jeg høre knallets ekko rulle hen mellom åsene.»

Ja ..., her var det nok godt skogsfuglterreng før i tiden ..., men nå er det jo hogd ganske mye her mellom Hakloa, Helgeren og Trehørningen ..., så nå er det ganske sikkert lenger mellom tiurene.

I dag har vi tilegnet oss noe ny kunnskap om skjøtselen og forvaltningen av skogsfuglbestanden og dens spillplasser og dagområder ... Leiken og omkringliggende dagområder må skjøttes varsomt og planmessig, beitetrær må bevares i viktige vinterbeiteområder, myrer med torvull er viktig for røya før eggleggingen, og insektrike fuktskogområder med blåbærlyng er viktige for kyllingene.

Snart treffer jeg veien nord for Sølvvika, jeg runder hytta i nordenden av vika, som alltid ligger der så stille og forlatt, og legger min ferd sydover på østsiden av Helgeren. Jeg krysser ungskogfeltene et stykke nordøst for vannet, for det er lettere å gå der, men så svinger jeg ned mot myrene og småputtene nord for Gørjafløyta. Åsen sydover kalles Fuglemyrhøgda ..., så skogsfuglterreng er nok dette også. Det er ikke så mange som går her, det er litt avsides ..., borte fra stier, løyper og veier ... Men det er et variert og fint skogsterreng her med skiftninger mellom myr, sumpskog, småputter og ung og eldre skog. Jeg vandrer over matter av torv med fattig furuskog og krysser så søkket syd for den østlige putten. Myra gynger, men jeg trår der det er lyng og fastere mark, så klyver jeg opp den lille lia der jeg følger et tydelig elgtråkk, og etter noe gange nærmer jeg meg demningen på Lille Gørja.

Slike skogområder som er godt varierte fra naturens side, skulle en tro hadde et rikt biologisk mangfold. Også på dette området vet vi mye mer i dag enn bare for få år siden. Skogeierne skal nå registrere nøkkelbiotoper på sin eiendom, som for eksempel bekkemiljøer, bergskrenter, sumpskoger/fuktskogområder, løvbrenner, rasmark, kontinuitetsskoger mv. Nøkkelbiotopene skal bindes sammen med spredningskorridorer, og alt dette skal innarbeides og tas hensyn til i skogplanleggingen.

Evighetstrær, et nettverk av nøkkelbiotoper og bruk av lukkede hogster i større grad er bærebjelkene i bevaringen av det biologiske mangfoldet.

I markaforskriftene står det blant annet følgende om det biologiske mangfoldet ...
«Det er et mål at skogens økologiske mangfold og funksjoner bevares. Dette innebærer at skogbehandlingen skal tilpasses forholdene på voksestedet og at variasjon skal tilstrebes med hensyn til treslag. Av hensyn til artsmangfold og variasjon bør undervegetasjon samt døende og døde trær inngå som elementer i skogen. Der det er mulig skal det tilstrebes et fleretasjet skogbilde med en betydelig andel lauvtrær og buskvegetasjon.»

Der jeg har gått, har jeg sett skog på alle kanter ..., gammel skog, frodige ungskoglier, flater og skog med stor variasjon. Skog er godt for både kropp og sjel, det er en fornybar ressurs av stor betydning. Produksjon av 1 m³ tømmer med greiner og lignende tilsvarer CO₂-utslippet ved bruk av 640 liter bensin. Hvis 1 m³ trevirke erstatter kull, reduseres CO₂-utslippene med 710 kg CO₂. Hvis 1 m³ trevirke erstatter lett fyringsolje, reduseres CO₂-utslippene med 560 kg CO₂.

Jeg tar en hvil på Lille Gørja-dammen. Den ble bygget av tilhogget stein i 1889 og er 55 m lang, 2 m høy og 2 m bred. Dammen er åpen, slik at vannet renner rett gjennom ..., den har derfor ikke lenger noen praktisk betydning. Nedover elveløpet mot Gørjafløyta og Helgeren er det skåvegger av stein. Syd for veien ligger Nordre og Søndre Lamyr og Sleppmyr, og myrene her er av fagfolk vurdert som regionalt verneverdige. Fra krigens dager kan nevnes at Corona-gruppen tok imot slipp ved Helgeren en stund før juli 1944. Men tyskerne hadde kommet på sporet av gruppen, og Hagness, Eikrem og Nerdrum kom seg så vidt unna da tyskerne inntok slippstedet. Mesteparten av slippet gikk tapt.

Lille Gørja er et idyllisk, lite vann med flere fine rasteplasser og en liten elvestubb opp til Store Gørja, og fisk kan en også få hvis en er heldig ... Nå ligger vannet så rolig og fredfylt, bare et andepar sysler med sitt i sivkanten ..., bare skogen på nordsiden av vannet duver sakte i høysommerens lette bris. På veien farer syklister forbi, de har alltid så dårlig tid og enser ikke Lille Gørjas fredfylte miljø med en eneste tanke.

Etter min lille hvil følger jeg veien et stykke mot Store Gørja ..., men så med ett bryter jeg av mot høyre for å følge stien oppover lia mot Gørjehøgda. Dagen begynner å helle mot kveld, et tynt lag av godværsskyer driver på himmelen inn fra syd ..., og solens stråler har ikke samme kraft som før ... Snart er jeg ved det lille søkket som vi kaller Raudmyrdalen. Her går det fin løype om vinteren for de som vil komme litt utenfor allfarvei ... Jeg tar en liten avstikker ned til Gørjavika hvor det nå er forfriskende skyggefullt, stille og fredelig. Her er også noen fine rasteplasser og gode fiskemuligheter på forsommeren. Jeg minnes netter her ved det glødende bål, med fiskestangen ved min side, et lett tåkeslør over vik og vann ... og svakt orrebulder i det fjerne ... Jeg minnes mennesker som har levd ... mennesker som jeg møtte på livets vei og som jeg lærte å beundre og respektere ...

Om litt finner jeg tilbake til stien, minnene får fare ..., jeg rasker på oppover lia, og snart er jeg oppe på Gørjehøgda, 490 meter over havet ... Et av Nordmarkas fineste utsyn åpner seg foran meg.

Øyungen, Gåslungen og Rottungen ligger speilet i solens siste glans, jeg ser Storøya og Storholmen, på min venstre side reiser kollene seg i Mellomkollen naturreservat ..., og langt der borte ser jeg Tryvannstårnet og disen over den store by ... Jeg fylles av hjemstedsfølelse og dyp glede og rusler sakte nedover lia, mens det høye graset slår meg om livet ... Snart er jeg nede ved Liggeren, jeg følger den blåmerkede stien og passerer husene for å se at de ligger der ..., slik de alltid har gjort i min hukommelse. Det gamle tuntreet har fått seg en knekk, noen tørre grener spriker ut i luften ..., men nede ved den gamle låven vokser brennesle, geitrams og bringebær slik som før ... Her var skole en gang, her var servering, her var gardsdrift ..., liv og røre ... Men nå er alt stille ... Jeg følger hovedstien nedover vollene med tilplantet skog, her har tusener gått i årenes løp ... Jeg krysser bekker, tråkker over steiner og bløte partier ..., jeg føler at jeg kjenner hvert tre og hver stein. Lenger fremme tar jeg av stien ut til Prekestolen og setter meg en stund der oppe og ser ut over vannet ... og lar tankene fly ... Det er så fint her slik i solnedgangen, skumringen senker seg over skog og vann, jeg hører det svake bruset fra Myrtjernelva ..., og der i vest, over skogens tak, svinner dagen i rødlig skjær ... Jeg takker for denne dagen i mitt liv, da jeg nok en gang fikk oppleve Markas høysommerprakt og storhet ... Jeg aksler sekken og følger stien sydover ..., snart er jeg nede ved Skar ...

Kulturminner i Oslomarka 1973