Over Karlshaugen

Det er en tidlig morgen sent i oktober. Jeg går av bussen i veikrysset ved Hakadal Verk og vil gå over Karlshaugen, Ørfiske og Sinober tilbake til Groruddalen. Bjørketrærne i Bomstualléen står der stille og mørke, det er ingen vind i luften, og ennå er lauvtrærne fulle av høstens gulgrønne blader. Det er som om de ennå en stund vil holde fast ved livet som var ...

Jeg ser meg tilbake ..., over dalen ligger en tynn tåkedis, slik at jorder, skog og bygninger går i ett ..., fra en pipe stiger det røyk til værs. Hakadalsbygden ligger der i sin drømmende stillhet, og lukker jeg øynene og lytter, er det som jeg hører klaprende hestehover oppover Greveveien mot Marka. Jeg er på historisk grunn. De gamle verksbygningene kunne fortelle historier lange om sagbruks- og jernverksdrift, om kullbrenning og plankekjøring og om svette, slit og tårer ...

Grev Herman Wedel Jarlsberg fikk bygd Greveveien fra Hammeren i Maridalen til Hakadal Verk på begynnelsen av 1800-tallet. Arbeidet ble bekostet av Peder Anker som var svigerfar til greven. Ankerveien og Greveveien knyttet sammen Peder Ankers industrivirksomhet ved Bærums og Fossum Verk, Stangjernshammeren i Maridalen og Hakadal Verk.

I første halvdel av 1800-tallet var Greveveien en fraktvei for malm- og rujernskjørerne. Masovnene ved Hakadal Verk måtte mates med malm fra Bærum. Malmforekomstene i Hellerudåsen lenger nord i dalen var utilstrekkelige og ulønnsomme. Masovnene trengte mye brensel, og skogene omkring Hakadal Verk ble sterkt utnyttet til trekullbrenning. Lasse Kopperud, lektor i kulturhistorie, skriver at «[...] Da masovnene stilna for godt – i Hakadal i 1869 og i Bærum i 1872 – overtok plankekjørerne veien. Lasta ble kjørt fra sagene i Hakadal og Nittedal til Brekkesaga ved Frysja, frakta videre til kaia ved Vækerø, og skipa til England. Hver dag, vinteren gjennom, gikk den tunge transporten over åsen. Ti til tolv kjørere i følge. Et grusomt slit. De samme karene, de samme bratte kneikene. [...]»

Den rike historien her ved Hakadal Verk forlater for en stund mine tanker, og jeg følger veien rundt den store driftsbygningen og passerer snart jernbanelinja og Bomstua. Jeg ser bortover jernbanelinja en stakket stund, og i det disige morgengryet er det som jeg ser min bestefar, Ole Olaisen, på dresinen der han tråkker mellom Hakadal og Stryken for å kontrollere linjen. Jeg ser han slik han er på de gamle bildene ..., med skyggelue og i jernbaneverkets mørke uniform. Ja ..., her har også min slekt hatt sitt arbeid ..., langt tilbake i tiden hadde sikkert noen av mine sitt arbeid her, i tilknytning til Hakadal Verk.

Jeg lar minnene fare og går med raske skritt oppover veien mot skogen ... Det er friskt i luften slik på morgenkvisten, og det er godt å gå og kjenne varmen som brer seg i kroppen, og hjertet som slår med jevne, trygge slag ... Da føler jeg dyp takknemlighet og at livet er godt å leve ... Min følgesvenn ..., min hund Tiko, løper med lette steg foran meg ...

Greveveien stiger jamt og trutt her oppover lia til fjerdingsstolpen på høgda vest for Varingskollen. Svartbråtebakken kaller de denne stigningen, og mang en hest har dratt tunge plankelass her, oppover bakkene, før i tida ... Når plankekjørerne hadde levert sitt lass og var på hjemvei nedover lia til Verket igjen ..., ja ..., da kunne alt gå i en fykende fart ..., så snøklumper sprutet, og fråde og damp stod omkring hestene. Når jeg lytter dypt i mitt indre, tror jeg at jeg hører bjeller, hovslag og skranglende seletøy fra sleder og hester i fykende trav nedover lia ..., for Brekkekjørera hadde alltid så liten tid ... Jeg følger den gamle traseen rett opp lia og kommer snart inn på veien igjen lenger oppe. Snart forlater jeg Greveveien som svinger av sydover mot Ørfiske. Jeg følger Nordmarksveien et stykke mot Elvann og Langvann. Jeg går med raske skritt, en svartspett krysser min vei og flyr stille innover de vide skoger, og langsmed veien lyser små myrer av gras i mot meg med farger av gult og brunt og rødt. På denne tiden ..., i skillet mellom sommer og vinter, mellom liv og død ..., er skogen på sitt vakreste ... Ja ..., den kan måle seg med vårens brusende kraft av liv ... Snart passerer jeg kraftlinjen og tar av på den lille stien som snor seg oppover lia mot Karlshaugen. Jeg er omsluttet av skog, og en dyp trygghet brer seg i mitt sinn. Midt oppe i lia tar jeg en liten pause, setter meg og hviler ryggen mot en av de skjeggete granene og bevilger meg en kaffetår. Den gamle granas hengende grener er som beskyttende vinger omkring meg, jeg kjenner duften av mose og bar ... og vet at jeg er ganske alene her nå ... Over meg brytes stillheten bare av et fly som pløyer himmelen på sin vei mot syd ... En kan ikke sitte slik så lenge, da vil kulden smyge seg på ... Jeg aksler sekken og vandrer videre oppover lia. Jeg passerer skogsbilveien høyere oppe og er snart i en eldre granbestand som Løvenskiold-Vækerø nettopp har tynnet ... Det er bra, tenker jeg. Fra et flerbruksfaglig synspunkt er det positivt at det tynnes her i buffersonen til Karlshaugen naturreservat. Kanskje kan en på denne måten unngå større snauflater her en gang i fremtiden. Etter en rask gange er jeg snart oppe ved Store Hyttetjern. Vannet ligger der stille og blinker imot meg i lav oktobersol, småmyrer og lyngmark flammer i høstens farger, og Eriksknatten hvelver seg mot øst. Jeg går over den lille murdammen og setter meg ned ved den lille hytta her ved vannet. En flaggspett sitter i toppen av den gamle furua og banker med nebbet mot stammen, ellers er alt tyst og stille ... Jeg ser bort på den lille hytta som synes vel brukt og noe slitt, og lurer på hvem som er den heldige eier av dette lille fristed på jord ... Jeg tar en matbit her ved hytta, for de neste 2-3 timene vil jeg vandre på kryss og tvers over Karlshaugen ..., gjennom urørt skog, over gulbrune myrer og langsmed stille, mørke tjern. Jeg vil la tankene fare og vil la drøm og virkelighet bli ett ... Jeg vil vandre med åpent og følsomt sinn og la min sorg og glede bli ett ...

Jeg pakker min sekk og følger den lille stien på vestsiden av Store Hyttetjern. Snart åpner Karlshaugen seg og kommer meg i møte med småmyrer, tjern og skogkledde koller. Det er som om oktoberdagen venter på noe ..., noe som skal komme ... etter sommerens liv som forsvant ... Bare langt borte høres sivilisasjonens svake dur, og mitt hjerte det banker med kjente slag ... De gamle furutrærne strekker armene mot himmelen, og granene luter i sin trygge stillhet ... Myrer, lyngmarker og lauvskog flammer i rødt og gult ..., høstens farger ..., og det drypper sakte fra gras og gren etter nattens forsiktige regn ... Jeg ser naturens blod og tårer over livet som svinner og forgår ..., over gleden som var ... og uvissheten for hva som skal komme ... Bladene på bjørketrærne er ennå gule ..., det er som trærne ikke vil gi slipp på sommeren som var ..., slik er det vel med oss alle ..., vi vil holde fast ved livet ... så lenge vi kan ..., helt til høststormene kommer og feier alt til side ... Jeg vandrer gjennom skogen ..., skogbunnen er dekket av visne blader ..., her og der ligger morkne, mosegrodde vindfall, og grupper av tørrtrær peker mot himmelen ..., en hakkespett banker på en tørrfuru ..., og de nakne ospene strekker armene mot lyset ... En svak tåkedis ligger som et beskyttende teppe over skog, myr og tjern ... Skogen går delvis i ett ..., uten klare kontraster ..., det er som et skyggenes land som kaller på fantasi, drømmer og livets evige spørsmål ... Jeg vandrer over myrer, hvor frostnettene har fått tak, og ser bekker hvor det blinker i den første is ... Vannet synger sin sang mot meg under dekke av lyng og iskrystaller ..., og mellom de dunkle graner flyr meiseflokker fra tre til tre ... En sjelden gang flyr en and sydover skogene ..., ellers er skogens liv gått til ro ... Jeg vandrer åsen nedover, ser landskapet åpner seg og stopper opp i en lysning mellom de skjeggete granene ... Granskogen er kledd i en kappe av rim og krystaller som glitrer mot meg i solstreifene mellom trekronene ... Langt der nede ser jeg sola skinner gyllent i det store vannet, og jeg ser for meg de hvite svanene som svømmer stille og andektig i vika ..., fugler av skjønnhet og mystikk knapt skapt for denne vår virkelighet ... Dagene er korte så sent i oktober, jeg merker at skumringen sakte siger på. Ennå en gang retter jeg blikket sydover mot solens skinnende speil i vannet ... Jeg merker skogens vare stillhet og forstår at skogen har sin ventetid ... her og nå ... Jeg har vandret en dag i skillet mellom lys og mørke ..., i skillet mellom sommer og vinter ..., mellom liv og død ... Naturen er på sitt vakreste på denne tiden ..., i skillet mellom det som skal forgå og det som skal komme ..., i skumringens time ... Vi er også en del av naturen ... og skal alle en gang forlate denne vår jord ... En oktoberdag som denne ..., flammende rød av høstens farger ..., var turen kommet til en kjær venn og kollega ..., det var Arne denne gangen ...

Snart er jeg nede ved den østre Karlshaugputten. Jeg vandrer rundt tjernet og krysser over til den vestre Karlshaugputten, jeg ser grensemerker i myrkanten og finner også trær som er merket på Søndre Karishaugen. Skogen blir meg atter nær og trygg, og tunge tanker forlater mitt sinn. Jeg forstår at jeg er innenfor Karlshaugen naturreservat, jeg setter meg i skogkanten, der solen ennå varmer, og tar opp av min sekk en bok med et gammelt kart: «Karlshaugen. Et fredet skogområde i Nittedal.», skrevet av Peder Braathe i 1980.

I Rapport nr. 12/92 fra Skogforsk finnes en mindre artikkel om det samme området. Karlshaugen i Nittedal ble gitt som gave av godseier Harald Løvenskiold til Østlandske krets av Landsforeningen for naturfredning i Norge, og ble fredet ved kongelig resolusjon i 1922. Etter kartet er skogområdet på 150 dekar, og hensikten med fredningen var å fremskaffe et urskogpreget område uten inngrep av mennesker. Området ble kartlagt og taksert av Det norske Skogforsøksvesen (NISK) i 1930 og er senere taksert på nytt i 1978. Dette er dermed den eldste og mest omfattende dokumentasjon som finnes om et skogreservat her i landet. Karlshaugen er således det første skogreservat som ble opprettet i Marka.

Takstene viser at området har noe av fjellskogens preg med meget lav tilvekst. Karlshaugen ligger ca. 450 m over havet og har en ganske værutsatt beliggenhet på toppen av åsen. Jordlaget er temmelig tynt, næringsfattig og surt. I beskrivelsen i forbindelse med fredningen, heter det at skogen ikke var gjennomhogd i manns minne, og at stubber etter hogst nesten ikke fantes innen det avgrensede området. Derimot fantes det en del gamle tyristubber som til dels var forkullet ..., antagelig etter skogbrann. Rapportene fra NISK er en forstlig beskrivelse av skogens utvikling over tid. Karlshaugen er i dag vernet som naturreservat, etter naturvernloven. Vegetasjonen, herunder døde busker og trær, er fredet mot skade og ødeleggelse, unntatt det som følger av fri ferdsel. Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet, bortsett fra sanking av bær og matsopp. Nye plantearter skal ikke innføres. I dag har Løvenskiold-Vækerø vernet administrativt et større område på i alt 970 dekar omkring Hyttetjern og Karlshaugen.

Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA) har nå foreslått et landskapsvernområde på i alt ca. 2,2 km² omkring Gruvåsen–Hyttetjern. Furukoller og skrinn granskog gjør området svært velegnet for naturopplevelser og friluftsliv, og her kan en komme igjen og igjen for å oppleve naturens gang.

Jeg blar forsiktig i boken fra NISK, mine øyne streifer nok en gang forfatterens navn, jeg uttaler navnet, professor Peder Braathe, lavt for meg selv og lar tankene gå tilbake i tiden, mens mitt blikk hviler ved Karlshaugens teppe av skjeggete graner ... Alt som har hendt, alle mennesker jeg møtte, står ennå så klart for meg ...

Det er snart 25 år siden nå, jeg ser meg selv sitte foran Braathes skrivebord i ærbødighet og spenning ..., jeg venter på hans svar ...

Jeg ble bedt av skogdirektør Hans Kr. Seip om å besøke Peder Braathe for å høre hans mening om det nye forslaget til forskrifter etter skogloven for skogbehandling og skogsdriften i Oslomarka. Det var midt i 70-årene, det var hard strid om Oslomarka mellom miljø- og naturvernsiden og skogbrukets folk, og jeg var ansatt i Landbruksdepartementet og arbeidet med forskriftene. Miljøverndepartementet, med en ung, fremadstormende og energisk statsråd Gro Harlem Brundtland, arbeidet hardt for en egen flerbruksplan og særlov for Marka, underlagt miljøvernmyndighetene. Landbruksdepartementet, ved statsråd Oskar Øksnes, arbeidet med utførlige forskrifter etter skogloven.

Gro Harlem Brundtland, som gjorde en stor innsats når Dagali og Veigvassdragene ble vernet på Hardangervidda, ville nok også ha seier i oslomarka-saken ... Jeg minnes hun feide inn som en frisk vind i Landbruksdepartementet og spurte kjekt om noen der hadde greie på flerbruk og Oslomarka ...

Peder Braathe var bestandsskogbrukets mann og var og er en høyt respektert fagmann langt utenfor skogbrukets egne rekker. Jeg husker ham fra studiedagene, og jeg leste med stor interesse hans faglige avhandlinger om de grønne ungskogfeltenes produksjon og vekst. Han så fremtiden i de frodige og grønne plantefeltene, og var vel ikke blant de som snakket varmest om bledningsskogens fortreffelighet ... Og der satt jeg, da, og ventet på hans svar når det gjaldt de nye forskriftene etter skogloven for Marka ... Jeg ventet i spenning, jeg så han ble blek og stille, og jeg forstod at det gjorde ham vondt langt inn i sjelen å lese disse ny-gamle retningslinjene for et bærekraftig og naturvennlig skogbruk i Marka. Skulle nå privatskogbruket i Marka plages med disse nymotens faglige retningslinjene? Var det nødvendig, hva galt hadde de gjort?

Jeg forstod etter hvert at det var et hav av avstand mellom våre synsmåter og idealer, og at jeg ikke kunne vente noen aksept og stor glede over de flerbruksfaglige forslag jeg hadde med meg. Det var bortkastet tid å sitte der for lenge ... Jeg forstod at hans yrkesstolthet ble såret ... Jeg gikk slukøret bort fra Braathes kontor ...

Men skogbruket var i forandring, enten man likte det eller ikke. Det var på vei bort fra bestandsskogbrukets ensretting til et mer mangfoldig og naturnært skogbruk, der også andre hogstmetoder hadde sin naturlige plass. Vi som var unge, brant for de nye tankene, og vi arbeidet for vår overbevisning med kraft og energi ... Vi ble kaldt disipler av rektor Franz Germeten ved Brandbu skogskole og professor Ola Børset ved Norges Landbrukshøgskole ..., og slik var det vel også ... Germeten var den første som jeg hørte snakket med engasjement og glød om det flersidige skogbruk fra landbrukets egen talerstol. Senere fikk jeg lære mer av slike foregangsmenn som Sigmund Huse og Ola Børset ved NLH. Jeg minnes Ola Børset i slike sammenhenger kunne sitere fra Predikerens bok, kap. 1, vers 9–10: «Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen. Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt – så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.»

Men Gro Harlem Brundtland tapte sin store kongstanke om flerbruksplan og særlov for Marka ... Tiden var ikke moden for slike radikalt nye forvaltningsgrep, og konfliktene som var der mellom skogbruket og miljøvernsiden, og mellom by og land, var så altfor store ... Trolig var det godt at alt gikk som det gikk ..., alle forhold tatt i betraktning ...

Men her på Karlshaugen har også den gode mann Peder Braathe vandret og utført sine målinger. Kanskje gikk du her og gledet deg over den gamle, skjeggete granskogen, kanskje så du myrenes gulbrune fargeprakt om høsten og gledet deg over skogens vare stillhet ..., kanskje du også fikk en følelse av evighet og storhet ..., kanskje langt der inne ... var avstanden mellom oss ikke så stor allikevel ...?

Jeg pakker ned mine bøker, aksler sekken og begir meg videre sydover Karlshaugens åskam. Ut mot venstre skimter jeg de vide myrene og vannspeilet til Søndre Karlshaugputten. Det er blitt langt på dag, jeg rasker på og følger det svake stitråkket sydover ... Et stykke lenger fremme forlater jeg stien og vandrer skauleis utover Gruvåsen, helt til utsikten åpner seg utover Gravemyra og Ørfiske ... Der setter jeg meg ned på flaberget og skuer utover et hav av skog.

Et teppe av tretopper strekker seg sydover mot Fredrikstad og vestover mot Hansakollen, Tømte og Mellomkollen. Der aner jeg Mellomkollen naturreservat på hele 3044 dekar, min skog ..., skog av trygghet ..., skog for drømmer og evighetens lengsler ... Men her ser jeg tusener på tusener av trær, skog som strekker seg mil etter mil innover i Nordmarka og som tilhører godseier Løvenskiold ... Jeg tenker på mitt ene plommetre i haven hjemme og forstår at jeg aldri vil bli noen stor skogeier.

Jeg føler et snev av urettferdighet og spør meg selv om det er rettferdig og riktig at en familie skal eie så store deler av Marka ..., vår nasjonale naturhelligdom ... Jeg får ingen svar der jeg sitter, men jeg vet dypt i mitt indre at tingenes tilstand bare vil vare så lenge vi tusenvis av markabrukere er fornøyd med forvaltningen av Nordmarksskogene på i alt 430 000 dekar. Og det er klart for meg at det påhviler Løvenskiold-Vækerø et stort samfunnsansvar når det gjelder det å utvikle Nordmarksskogene slik at de også fremtrer som et enestående og verdifullt natur- og friluftsområde for de tusener av markabrukere. Jeg vet at det gjøres mye ... Det tilstrebes et bærekraftig skogbruk, det biologiske mangfoldet skal sikres, i 1992 ble i alt 6 150 dekar skog administrativt vernet, fordelt på 10 områder, og det offentlige har vernet større sammenhengende områder som Spålen–Katnosa og Oppkuven på i alt 21 000 dekar. Til sammen er nærmere 7 % av arealet sikret ved vern etter Løvenskiold-Vækerøs egne beregninger. Men er det nok ...? Ennå ligger gamle setrer med voller og forfaller, ennå forfaller fløtningsinnretninger og dammer, ennå hogges det store flater, og viktige randsoner mot vann, myrer og lignende blir borte ... Og på plassene i Marka burde det bo folk som hadde sin tilknytning til skogen og friluftslivet, slik at avfolkningen kunne stoppes ... Ja ..., ennå er det mye å gjøre ...

Jeg ser utover de vide skoger nok en gang og minnes Carl August Fleischers utredning om eiendomsforholdene i Oslomarka ..., en utredning som dirret av engasjement og harme ...
«Løvenskiold-familien har ikke gyldig grunnlag i salg eller liknende disposisjoner for sin påståtte eiendomsrett til skogstrekningene i deres såkalte Nordmarksgods. De påståtte salg fra danskekongene og dere stattholdere er ikke holdbare. Det er heller ikke senere skjedd noe – eventuelt hevd eller alderstidsbruk – som kan gjøre at Løvenskiold har fått eiendomsrett til områdene.»

Ja ..., hvem eier det hele ...? Hvem eier vannets glitter og skogens vare stillhet ..., hvem eier sivet som rasler i høstens vind og vinterskogens stjerneglans ..., hvem eier dyrenes spor og lyder og vårmorgenens lys over myr og vang ...? Jo ... det eier jeg ..., det eier vi alle... alle vi som kan møte skogen med et åpent og søkende sinn ...

Jeg reiser meg fra flaberget syd på Gruvåsen og legger min vei gjennom skogen, mot Fredrikstad, og jeg er en glad og fornøyd vandrer ..., fordi jeg vet at sinnets rikdom og glede ikke bestemmes av penger, makt og vår jordiske rikdom ... Jeg ser det sorte hodet til min hund stikker opp der foran meg ..., det er som han sier «kommer du ikke snart?»

Snart er jeg nede ved Fredrikstad, de lave, rødmalte husene hviler i solens skjær, omkranset av skog, og det stiger røyk opp fra pipen ... Jeg rusler ned til elven like ved og går omkring på tomten med de høye pilarene. Det var vel her lokomobilsagen lå før i tiden, den ble nedlagt i 1935, har jeg lest. Egil Collett Aabel skriver at Fredrikstad opprinnelig var seter, senere husmannsplass under Bjertnes gård i Nittedal. Så tidlig som på 1600-tallet var det tvister om skoggrensen på disse kanter, og stedet her ble da bare omtalt som plassen. Jacob Bjertnes solgte Fredrikstad i 1827 til grev Wedel Jarlsberg. Dette var to år etter at Greveveien mellom Maridalen og Hakadal Verk stod ferdig. Av folk som har bodd her, må nevnes Iversen-familien og numedølen og treskjæreren Hans Aasland, gift med Edel Tømte. Senere overtok familien Georg Tømte stedet, men i 1960-årene flyttet de til Hakadal.

Jeg går ned til Greveveien og ser nordover Ørfiskevannet. Småbølger slår mot stranden, en flokk med gjess ploger himmelen sydover, mens de kakler, og den lille elva fra Langedalsvannet renner rolig forbi. I nordenden av Ørfiskevannet ligger stedet Ørfiske. Fra gammelt av var Ørfiske husmannsplass under gården Døli i Hakadal, men ble eget småbruk i 1796. I hoffjegermester Gjerdrums tid vanket kongelige og andre kjente personer som gjester på Ørfiske. Egil Collett Aabel skriver at jakthytten på stedet ble besøkt av bl.a. Kong Oscar 2., prinsene Carl, Eugen og Gustav, Morten Müller og Fridtjof Nansen. Senere er stedet blitt kjøpt av skipsreder A.F. Klaveness. H.O. Christophersen skriver at stedet Ørfiske aldri tilhørte Hakadal Verk. Til gården lå et skogstykke på 1600 dekar og tre plasser; Smittehogget, Tøistua og Fossestua.

I 1910 bygget Akerselvens Brukseierforening en ny, stor dam i Ørfiske for å lede avløpet over til Movannene og Maridalsvannet. Før oppdemmingen rant vannet fra Ørfiske til Nitelva.

Ingeniør Hans Bull skriver i sin historiske beretning 1867–1917 at følgende anlegg ble utført:

• tunnel Ørfiske–Movann
• tunnel mellom de to Ørfiskevannene
• senking av Movann og bekkeutløpet
• Ørfiske dam
• veiomlegging i Almedalen og langs Ørfiskevannene

Vannet fra Ørfiske ble ledet gjennom en tunnel fra vannets syd-vestre vik og over til Almedalen nord for Nordre Movann. Tunnelarbeidet ble utført for hånd av to mann på skift, og det var tre skift i døgnet, dag og natt. Gjennomslaget i tunnelen kom 21. januar 1904. Fra den sydlige kant var det drevet 680,5 m, og fra den nordre side 551 m; til sammen 1231,50 m. Greveveien ble opprinnelig anlagt i bunnen av Almedalen opp til Ørfiske, og veien gikk så på bro over bekken mellom Øvre og Nedre Ørfiskevann og fortsatte så nordover på østsiden av vannet og rundt Ørfiskehagan. I dag er denne delen av Greveveien en frodig og grasbevokst kjerrevei, og den er vel verd et besøk. På grunn av damutbyggingen ble Greveveien lagt noe høyere i lia i Almedalen, og ny vei ble anlagt på vestsiden av Ørfiske.

Ingeniør Hans Bull opplyser at lengden på kanalen mellom de to Ørfiskevannene var på 209 m, av dette er 69 m tunnel. Denne forbindelsen mellom vannene var ferdig utført i 1909. Ørfiske dam ble bygget av steinblokker utsprengt i nærheten av damtomten. Over dammen ble det lagt en jordfylling, og dette arbeidet ble først avsluttet i 1915. Damkronens lengde er 219 m, og dammens største høyde er 8,5 m. Dammurens krone ligger 0,25 m over høyeste vannstand.

Jeg vandrer den gamle Greveveien nedover. Det er blitt langt på dag, solen kaster sine høstlige stråler gjennom trekronene fra syd, og jeg kaster et siste blikk utover Ørfiske og dammen som strekker seg over til Sameiekollen. Der er det i dag et attraktivt hyttefelt. Jeg lar tankene gå tilbake i tiden og husker festene på Korsvollhytta i ungdommens tid. Det hendte da at vi også var sammen med Tømte-ungdom fra Fredrikstad. Ja ..., det var andre tider ..., ja, det var ungdom som kunne gå på ski ... og som kunne feste ... Nær sørenden av Ørfiskevannet tar jeg en avstikker vestover inn til stedet der plassen Skjerpeløkka lå, der Jens Skjerpet bodde. Stedet er omtalt i bøkene til H.O. Christophersen og Johannes Dahl. Jeg ser rester etter grunnmurer, men skogen trenger seg nå på fra alle kanter. Christophersen skriver at stedet har fått sitt navn etter et kalksteinsbrudd og en kalkbrennerovn som en gang lå der.

Et stykke lenger fremme på veien stikker jeg ned en brattbakke og er snart på gårdsveien inn til Laskerud. Det er skyggefullt her, Laskerudåsen og Lørenskoghøgda stenger for de sparsomme solstrålene, gras og gamle bregner langs veien er kledd i rimfrost, og granskogen på den tidligere slåtte- og beitemarka står vaktsomt i sin taushet. Jeg kjenner at jeg er kald og bestemmer meg for å følge stien nedover til Svingbakken. Skriftlige kilder hevder at den gamle Hadelandsveien over Lilloseter, Sinober og Burås gikk forbi her ved Laskerud. I dag er det stille på Laskerud. Den lave, lange uthusbygningen og våningshuset ligger i oktoberdagens skygge, omkranset av granskog og vissen geitrams og brennesle ... Men jeg er igjen på historisk grunn. Her vokste Matthias Skytter opp, som Peder Chr. Asbjørnsen forteller om i sine historier. Matthias Bjørneskytter var født i 1778, og her på Laskerud forteller historien at han møtte både huldra, nisser og andre underjordiske vesener.

Jeg følger den tydelige kjerreveien nedover og forstår at dette var hovedveien til bygda før i tiden. Snart er jeg nede ved Svingbakken, et herlig sted med delvis åpne enger og fullt av lauvskog med høstens siste blader som rasler og seiler av sted i vinden ... Det ligger flere hytter her som nå restaureres og settes i stand. Jeg tar en kort pause her, setter meg på vollen med gammelt gras og lar øynene følge skogkanten mot syd og vest. Jeg vil finne min sti til Burås. Fra øst hører jeg den svake duren fra bygdens liv og røre ... Jeg følger sykkelstien sydover og treffer snart veien fra Movann. Jeg går over jernbanebroen og finner min vei mot Slåttemyra ... Jeg følger et stitråkk sydover i den østlige delen av myra, deler av myra er grodd helt igjen med lauvskog, gran og vier, og rørkvein og takrør slår meg om leggene der jeg går ... De mer åpne myrpartiene lyser imot meg med gulbrune farger. Også elgen har forstått at den her kan finne skjul og godt beite. Jeg går på en brunstgrop som nylig er sparket opp av en elgokse, myrjord ligger spredt omkring ..., og det lukter stramt ... Jeg ser meg varsomt omkring, men ingen elskovssyk elg er å se ... Min følgesvenn, min hund ..., fatter interesse for brunstgropen og greier å rulle seg i den, før jeg rekker å gå videre. Når jeg roper på ham, ser han lurt på meg, før han motvillig forlater stedet. Jeg krysser bekken og vandrer på kryss og tvers over myra, vestover, og ser at store deler av Slåttemyra nå er ryddet. I myrkantene ligger det reis på reis av ved og mange hauger med kvist som skal fjernes. Jeg setter meg på en av de skogkledde holmene og finner fram en rapport om Slåttemyra, skrevet av Asbjørn Moen og Tor Øystein Olsen. Jeg blar og leser ... Slåttemyra i Nittedal ble nyttet til slått og husdyrbeite fram til for 50 år siden. Folket på Sørli i Nittedal hadde tilegnet seg bruksrettigheter på Slåttemyra. Slåttemyra ble første gang undersøkt botanisk i 1970. I 1981 ble 120 dekar fredet som naturreservat. Reservatet domineres av rik og intermediær myrvegetasjon, og i kantene er det gradvise overganger mellom trebevokst myr og sumpskog. Det er skissert en skjøtselsplan for Slåttemyra for å rydde deler av området og hindre videre gjengroing. Maridalens Venner har her gjort en stor innsats de senere år.

Jeg følger bekken som deler myra, videre sydover, og finner min sti langs et tydelig far opp lisiden til Burås. Her må da den gamle ferdselsveien ha gått fra Burås til Laskerud, tenker jeg ... Stien svinger seg opp gjennom frodig, middelaldrende granskog, og den er nå også merket på en forsiktig måte. Jeg krysser hogstflaten med ungskog, drikker meg utørst ved den lille brønnen i skogkanten og står snart oppe på vollene ved Burås. Jeg føler meg alltid så fri og høytidsstemt når jeg kommer til Burås. Det er åpent og lyst her og en sjelden fin utsikt nordover og vestover. Jeg ser utover mot Movann, Lørenskog, Mellomkollen-massivet, Ørfiske og Nittedal, og ser av solens gang at dagen begynner å helle. Burås må ha vært en fin plass med dyp og god jord og med aftensola skinnende midt imot. Jeg vandrer fram og tilbake, ser rester av murer og gammel redskap, og den høye vegetasjonen av bringebær, nesle, geitrams og gras slår meg om livet. Jeg ser den lille hytta og stopper opp ved de store asketrærne som visstnok skal være plantet en gang av Skiforeningen. Skogen tar sakte men sikkert tilbake den dyrkbare jorda ved Burås, alt hviler i historiens skjær, bare noen skjemmende hjulspor av skogsmaskiner forstyrrer idyllen. Her skulle det ennå ha vært en skogsgård, sier jeg til meg selv. H.O. Christophersen skriver at Burås var det sydligste bruk i den såkalte Løren skog, som i det 17. århundre gikk inn i Nordmarksgodset. Husene som ble revet her, står visst ennå nede ved Movann på eidet mellom de to vannene. Lenger nede i lia mot Nittedal ligger plassene Jensrud og Dalen og spor etter gamle kullmiler. Den siste familien på Jensrud flyttet i 1965, siden har plassen vært bortleid som feriested.

Jeg kaller på min hund og tar fatt på bakkene i løypa videre oppover. Jeg minnes godt hvor harde bakkene opp fra Movann kunne være etter en langtur på ski i Marka. Jeg begynner å nærme med hjemlige steder, for løypene innover her blir preparert av Skog- og friluftsetatens folk. Snart er jeg fremme ved Ormetjernet. Jeg tar en liten avstikker ned til vannet, det er bestandig så vakkert her når sola faller bak skogens rand. Trærne som omkranser tjernet, står i stille undring og speiler seg i vannet, jeg hører bare et svakt vinddrag i kronene, ellers er alt tyst og stille ..., jeg er alene her nå ... I gårdsskogene her finnes det flere hytter som bryter opp skogens landskap. Skillet mellom bondeskogene og Nordmarksgodset går like her i nærheten. Jeg går videre, etter noen minutter i stillhet, og er snart fremme ved Sinober sportsstue, eller Fautvangen som stedet het før i tiden. Inntil 1821 var Fautvangen seter under Skøyen gård. Skøyen gård i Nittedal hadde vært fautgard (fogdgård), og Fautvangen var således et naturlig navn på denne seteren. Mot slutten av det forrige århundre ble plassen kalt Sinober. Navnet skal visstnok skrive seg fra en kjent felespiller som i lange tider var oppsitter på stedet og som kom fra Sinoberrud i Nannestad. Borrebæk forteller flere historier om denne karen. Sinober ble kjøpt av Oslo kommune i 1955, og Marit og Johan Myhre fikk ansvaret for den daglige driften. Liv og Ivar Bersås drev stedet fra 1988 og fram til 1999. Nå har Sinober igjen fått nytt vertskap, Ellen Torp fra Sørbråten gård i Maridalen og Bjørg Svedberg.

Jeg legger turen forbi Nydalshytta og minnes skirennene der i guttedagene, da det store var å være med i Nydalens Skiklub. Skoglandskapet her syd for Sinober er noe av det vakreste i Lillomarka. De små vannene ligger spredt omkring og blinker i skoglandskapet ..., Kringla, Åbortjernet, Nordre Langvann, Kroktjern, Vennervann, Søndre Langvann, Norskogvannet, Kjulstjernet og Rudsputtene. Store deler av området ligger utenfor Oslo kommunes skoger, men det er like fullt et variert og attraktivt skoglandskap med muligheter for rike naturopplevelser. Jeg går skauleis sydover fra Åbortjernet og kommer snart til stien ved tuftene etter plassen Kølabonn. Skogen presser seg på, men en ser tydelig at det har ligget en plass her. Mellom Sørskogen og Kølabonn er det tydelige spor etter kullmilebrenning. Jeg fortsetter min ferd sydover gjennom gammel granskog og over myrete områder med furu- og bjørkeskog og står snart ved kanten av Kroktjern. Der kaller jeg på min hund og setter meg med ryggen mot en gammel furu og ser utover vannet ..., jeg er i Pan sitt rike, og vet at jeg her kan oppleve et av naturens store undere på forsommeren ..., da er nesten hele vannet dekket av et teppe med hvite og gule nøkkeroser ... Jeg har aldri sett det så fullkomment noe annet sted ..., det er vakrere enn noen hage eller park skapt av menneskehånd ... Jeg vet det er slik, fordi tjernet er så grunt, nøkkerosene ligger der hele vinteren, skjermet av snø og is, og springer ut i all sin prakt en dag i slutten av juni ...

Ja ..., jeg har sett vårmorra'n gry ved Orremyr, jeg har sett de blå turtengene i Svartådalen og sola blinke i Geitvannet på Vidda ... Jeg har sett teppene av hvitveis i Iungsdalen og nøkkerosene i Hølbekkvika ..., men Kroktjerns blomsterprakt, her, det tror jeg tar prisen ...

Det er hogd her inne de senere år, men det er satt igjen gode randsoner med skog som skjermer vannet godt.

Jeg lukker øynene, kjenner den gode tilfredsheten i kroppen og lar tankene fare ... Jeg tenker på de vide og vakre Nordskogvangene som ligger lenger mot nordøst, rett nord for Nordskogvannet. Rydningsrøyser her vitner om tidligere tiders arbeid og slit ... Husmannsplassen Nordskogen lå under Skøyen gård i Nittedal. Jeg tenker på historiene fra Røverkula, Svenskedalen og Sørskogen under krigen. Milorg opererte i stor stil fra Sørskogen og hadde våpenlager i Stengunberget eller Sørskogberget rett nord for gården. I Trygve Christensens bok «Marka og Krigen» er disse tingene utførlig behandlet. Sørskogen er en fin plass. Det er trivelig å handle litt av Atle Sørskogen, som trofast betjener sin disk, og sette seg ned litt på benken i sydveggen og skue ut over skog og dal ...

Jeg forlater Kroktjern og begir meg sydover mot Vennervann og Søndre Langvann. Med årene er det blitt noen hytter i Marka. Idet jeg passerer Vennervann, tenker jeg på lagmann Christensens hytte, «Jaktslottet», på den andre siden av vannet, og de to andre gamle hyttene i Lillomarka ..., dvs. Nydalshytta og Borrebæk-hytta ved Aurvannsputten. Snart passerer jeg den nye brua vi har lagt over bekken i nordenden av Søndre Langvann. Da passerer jeg også grensen for byskogene og føler nærmest at jeg går i min egen hage ... Det er så fint og stille her i nordenden av vannet ..., sola pleier blinke så klart i vannet ... Jeg ser sydover skogene og tenker på Revlikollen–Slengfehøgda-området som i vår flerbruksplan er lagt ut som bevaringsskog på i alt 714 dekar. Dette området er det største sammenhengende gammelskogområdet i Oslo kommunes skoger i Lillomarka og skal få ligge urørt inntil videre. Også dette åspartiet mellom Lilloseter og Søndre Langvann skal bare kunne behandles med forsiktig plukkhogst.

Snart er jeg nede ved Lilloseter, hvor Skog- og friluftsetaten nå har ryddet de gamle vollene. Tanken er å hindre at vollene gror helt til, gjerde inn området og kanskje bruke beitedyr for å holde det oppe. Lilloseter var inntil 1789 seter for Kjul i Nittedal. Av eiere i nyere tid kan nevnes lærer Olaus Gillebo, Th. Kristoffersen og Oslo Gullsmedarbeideres Forening. Oslo kommune kjøpte Lilloseter i 1949. Gudbjørg og Bjørn Rode har drevet stedet siden 1968. Jeg går raskt videre og følger den gamle seterveien nedover til Breisjøen. Skogen langs Aurvannsbekken i Angstkleiva og platået vest for Store Aurvann er vernet som bevaringsskog. Her vokser blandingsskog av gran og furu, og innimellom fins vakre, små myrer. Jeg tar en stopp ved kastesteinen nede i bakken der Skog- og friluftsetaten har satt opp et skilt. Vi har som kjent to slike kastesteiner, eller verperøyser i Lillomarka ..., én ved Hadelandsveien nord for Isdammen, og så denne her ved den gamle seterveien. Når farende folk kastet en stein på røysa, kunne det bety hell og lykke på ferden, mens andre steder vet folk å fortelle at det slike steder har skjedd noe uhyggelig. Disse røysene finner vi i hele landet, i dalførene og de store skogene, på høyfjellet, i fjordbygdene og ute ved kysten. «Verpa fylgjer vegen på same måte som skuggen fylgjer mannen,» skriver Svale Solheim i 1973.

Breisjøen ligger der i stille kveldsdis. Vannet er regulert til drikkevann, og det ble i 1930 bygd fire demninger ved vannet. Jeg følger gamleveien og den nyanlagte naturstien nedover til Ammerud. Min gode mann Torgeir Pelsholen ..., Finnskogens store sønn ..., har stått for mye av arbeidet på denne naturstien ...

Lyset fra den store by kommer meg i møte, Groruddalen åpner seg foran meg, og jeg hører dur og støy fra de store veier ... Jeg kjenner den gode tretthet og er fornøyd, min følgesvenn finner veien alene ... En dags vandring i oktober gjennom Markas historie og vakre natur er omme ...