Over Haklomana

Jeg går av toget på Elnes stasjon i Hakadal. Det er en tidlig morgen først i juni. Jeg vil gå gjennom skogen tilbake til Maridalen. Hakadalsbygden ligger og hviler rolig i den lette brisen, det lukter av jord som er pløyd, og vårens første blomstertepper kranser veien der jeg går. Her er forsommeren alt kommet langt, men inne på de store skoger vet jeg at våren ennå er i emning. Det er kort vei bort til Bekkedal, der mor er født og oppvokst. Jeg husker dagene der borte i barndommens tid ..., jeg husker min bestemor Dina ..., hennes furete ansikt og hvite hår ... Men jeg vil følge gamleveien oppover lia til Mago ..., jeg vil møte våren ennå en gang dypt der inne i Nordmarkas skoger ..., jeg vil vandre på mosegrodde stier og møte skogens skjønnhet og vare stillhet og ennå en gang undres over livet og det store skaperverket ... De milevide Nordmarksskogene er på sitt vakreste nå, det dufter av bar og kvae og myr, og livet våkner igjen etter vinterens lange dvale. Det er første langturen i år på barmark, men lengselen i meg har vært der lenge ..., lengselen i mitt bryst etter vårskog, fugler og dyr på søk ... og etter Markas brusende, vårkåte elver ..., lengselen etter å oppsøke naturen, bruke min kropp og føle at jeg lever ... Jeg passerer bommen og følger gamleveien oppover. Min hund Tiko går lett ved min side og er festet i bånd til min midje. Det går greit slik, vi kjenner hverandre så godt ... Jeg føler meg ennå tung i kropp og sinn etter dager med arbeid, forpliktelser og press. Jeg kjenner en smerte i mitt bryst ..., det kan av og til være vanskelig å følge med når våren setter inn for fullt ..., gleden trenger næring for å folde seg ut i full blomst ... Men jeg vet at snart vil min tanke være fri som fuglen, mitt hjerte vil snart banke av forventning, og så vil båndende til hverdagslivet brytes, og gleden over livet og naturen vil bre seg utover i kroppen ...

Jeg går med lettere steg oppover bakkene, passerer etter hvert høyspenten, elva fra Elvannet og kommer opp på nyveien. Den følger jeg et stykke oppover forbi Bakken og veikrysset til Bråtan og Kroksund og nærmer meg snart Mago. Alle disse fire plassene; Bakken, Bråtan, Kroksund og Mago, har beliggenhet ved Nordvannet, nordvest for Elvann. Jeg tar av på den gamle kjerreveien og er snart fremme på den åpne Magovollen. Morgenens varme solstråler lyser opp de gamle husene, og alt er tyst og stille ... Jeg er helt alene her med mine tanker ..., jeg setter meg i husveggen og lar solen tørke min panne ...

Her bodde min slekt ..., her brøt de jord og dyrket jorden ..., her arbeidet de i skogen og fisket i vannene ... Min bestemor på morsiden, Dina Andreasdatter Mago, ble født og vokste opp på Mago. De var syv barn etter mine oldeforeldre, Andreas Halvorsen og Dorthea Olsdatter Storskogen. Andreas Halvorsen ble født i 1842 og vokste opp på Østbråtan, ved Katnosa. Han bodde en tid på Finstad, men flyttet så til Mago. Da Andreas døde i 1890, overtok sønnen Johan. I 1929 overtok Arnt Mago forpaktningen av stedet, han var da bare 19 år gammel. Arnt var bror til Juel Mago på Hakloa, som var Løvenskiold-Vækerøs jaktoppsynsmann. Arnt Mago var gift med Minda ..., søster til min mor Ragna Haakenstad (Bekkedal). Arnt Mago og hans familie flyttet til Aurskog i 1972. Nå er Mago bortleid til en speidergruppe fra Nordberg.

Ingvald Olsen som forpaktet Bråtan, giftet seg med Dagny Johansdatter, eldste datter på Mago. Bråtan lå i sin tid under Øvre Elnes gård og er kalt både Elnesbråtan, Nordvannsbråtan og Magobråtan. I 1972 flyttet folkene på Bråtan til Stryken. Familien Holen på Kroksund flyttet ned til Hakadal i 1971. Bakken var fraflyttet tidligere. Dermed var det slutt på fast bosetting på alle disse fire plassene ved Nordvannet.

Mago ble trolig ryddet allerede i middelalderen, men plassen ble nyryddet av finner på midten av 1600-tallet. Navnet Mago er av finsk opprinnelse. P. Blix sier i sitt bidrag til Skog- og friluftsetatens historie at man lettest kan kjenne de finske navnene på at de har enstavelses tonelag, slik som Mago, Panka, Mutta og Molek. Den første kjente bruker på Mago var finnen Mattis Mago, født i 1634.

Mago må være en av de vakreste plassene i Marka, den ligger solvendt til og har ennå åpne og vide voller omkring husene, og rundt omkring er det rike lauvskoghager som på denne tiden står i lysegrønt flor ... På det meste var det ryddet i alt 300 dekar jordbruksareal her i denne grenda ved Nordvannet, men mye er nå plantet til og forvillet av lauvskog ... Ved Bråtan stikker nå plantet gran opp av graset på jordene ved huset.

Egil Collett Aabel skriver at Johannes Dahl (1872–1960) ofte var på Mago som gutt, og som voksen besøkte han sine venner, Dorthea og Andras, i 1897. Johannes Dahl var sønn av Eivind Dahl, forvalter på Hakadal Verk i tidsrommet 1873–1909.

Mine tanker vender tilbake fra sin historiens vandring. Jeg ser for meg bildet som henger hjemme i gangen, av to gamle mennesker på trappa ved Mago ..., Andreas og Dorthea. Jeg fyller min hånd med jord og siler den mellom fingrene og føler slektens sterke bånd ... Minner og bilder passerer for mitt indre ..., jeg kjenner glede og vemod og vet at jeg på en måte, dypt inne i min sjel, eier en del av dette stedet ... Jeg minnes de lange skiturene hit fra Maridalen i unge år, jeg var svett og varm og fikk komme inn på kjøkkenet for å styrke meg før hjemturen ... Vi snakket ..., og jeg forstod at det nok også kunne være ensomt og stritt her inne, særlig om vinteren når vinden hylte langs veggene.

Jeg reiser meg og rusler nedover vollen mot veien. Det grønne graset spirer i hellingene, vårens hvitveis smiler imot meg, og vindens svale bris rasler i lauvskogens kroner ... Nordvannet ligger der stille, badet i blinkende sollys ..., slik det alltid har gjort, og slik det kanskje alltid vil gjøre ..., selv når jeg er blitt til mold og evighetens støv ... Jeg går veien forbi Anderstjernene og finner min sti ned til Trehørningsrumpa. Der er det så godt å sitte, se bølgene som slår mot land og lytte til bekkens glade brus ... Jeg er omsluttet av skog, her er stillhet og tid for ettertanke ... Snart skal jeg gi meg skogen i vold, jeg tar en kaffekopp, og min hund drikker litt vann ... Jeg legger merke til det steinsatte bekkeløpet ... og tenker tilbake ... Før vannreguleringene i Marka rant Nordvannet og Anderstjernene og Trehørningen østover mot Hakadal. Mellom Søndre Andertjernet og Trehørningen er det en ganske lav fjellrygg som skilte disse vannene. Nordre og Søndre Måsjøen hører også til Trehørningens nedslagsfelt. Disse vannene er ikke regulert, men bekken derfra renner ned hit til Trehørningsrumpa.

I Brukseierforeningens beretning står det at Trehørningsanlegget førte til følgende utbygginger:

• Tunnel mellom Anderstjern og Trehørningen, og opprensking av bekkeleiet mot Nordvannet.
• Anlegg av Nordvannsdammen, Trehørningsdammen og en atholdsdam ved Trehørningen.
• Tunnel mellom Trehørningen og Sølvvika i Helgeren.
• Senking av vannstanden i Helgeren ved å føre vannet i tunnel ned til Myrtjernet. Tunnelens bunn ligger 5 m under bunnen av Helgerendammens bunnluker.

Ved disse omfattende utbyggingene ledet man vannet i motsatt retning, sydover mot Maridalsvannet. Gjennomslaget i tunnelen ned til Sølvvika kom i 1906. Foran Sølvvika ble det også anlagt en stendam for å lette fløtningen av tømmer fra vika ut i Helgeren. Denne stendammen kan sees tydelig ved liten vannstand.

Ved arbeidene på Helgerendammen ble det leid husrom på Fortjernsbråtan som da stod ubrukt. Ved Trehørningsdammen ble det oppført en arbeiderbolig med rom til ingeniøren og oppsynsmannen, og stall med låve. Da anlegget var ferdig, ble arbeiderboligen tatt ned og oppført igjen som forpakterbolig på Nordbråtan ..., der jeg selv er oppvokst og har bodd, i Maridalen ... Livet kan være rart og fullt av tilfeldigheter ..., mitt eget barndomshjem var arbeiderbolig ved Trehørningen ... Jeg ser for meg ingeniør Bull på Nordbråtan, der han sitter på skigarden og røyker pipe. Brukseierforeningen hadde lenge hele annet etasje i dette huset til tilfeldig innkvartering og festligheter ..., vi var lenge for husmenn å regne ...

Rett øst for meg, mellom veien og Øvre Øyvann, ligger Stormyra, et nasjonalt verneverdig myrområde på 120 dekar. Det er en nedbørsmyr og fattigmyr omkranset av furumyrskog og blåbærgranskog. Lokaliteten omfatter den største åpne myrflaten i Oslo kommune. Den er helt uberørt og består av et karakteristisk nedbørsmyr-landskap med vekslende tuer og høljer. Floraen er triviell og uten spesielle arter. Stormyra har stor estetisk verdi og utgjør en viktig biotop for elg. Om vinteren går det ofte løype over Stormyra. Lenger mot øst, i nordenden av Elvannet, lå plassen Elvikløkka. Nordvest for meg ligger Måsjømyra på 80 dekar. Også denne er kartlagt og beskrevet i Cees Brongers rapport «Myrer i Oslo kommune». Måsjømyra har fått lokal verneverdi. Lokaliteten omfatter en av de største sammenhengende myrflatene i kommunen. Myra er velutviklet, men floristisk artsfattig. Kun trivielle fattigmyrarter inngår ...

Jeg reiser meg, solen skinner gjennom trekronene, og jeg går litt tilbake og finner stien som jeg følger vestover mot Øst-Hakloa. Jeg passerer et lite hogstfelt og tenker på det sølvglinsende smyleteppet jeg så her sist ... Det som er en pest og plage for noen, kan være vakkert for andre ... Hunden går lett ved min side, vi skremmer opp en orrhane som skjener ut mot høyre, og litt lenger fremme ser jeg spor av elg ... Jeg ser Storhaugen reise seg foran meg, og ser leier i østhellingen, hvor snøen har ligget lenge ... Skogen er tett her, og luften er ennå frisk og kjølig ... Så tar jeg av fra stien og tar meg fram skauleis oppover lia mot Storhaugens topp. Noen steder må jeg ta meg for med hendene, men jeg følger små tråkk på skrå oppover lia og huker meg ned, slik at kvister ikke stikker meg. Snart blir skogen mer glissen, trærne får et mer bustete preg, og ulike lyngarter preger bunnvegetasjonen. Ganske snart er jeg oppe på det åpne åspartiet, klyver opp på en liten bergkolle og får et utrolig flott utsyn mot nord og vest mot Hakloa. Den glisne granskogen her har nærmest et fjellskogpreg, trærne er kledd med lav her og der, og kronene er dype og smale ... Jeg kjenner svetten i pannen og hjertet som banker ..., alt tungsinn har forlatt meg ..., jeg vet jeg er i nærheten av Nordmarkas hjerte ... Jeg tenker på de unge før i tiden som dro innover åsene her for å oppleve skog og villmark ... Storhaugen, Barlinhøgda og Haklomana, det var navn som fikk unge øyne til å skinne og hjerter til å banke ... Men mye er forandret her nå, mye av den gamle skogen er borte, og ungskogfelter dominerer mange steder landskapet ... «Det skulle ha vært et vernet område her mellom Hakloa, Helgeren og Trehørningen,» sier jeg til meg selv, men det ble ikke slik ..., skogsmaskinene kom først ... Men ennå er det mye å gledes over ..., jeg ser nordover og tankene tar flukt ...

Der mellom Måsjøen og Hakloa ligger Smalvann, et lite vann der løypa fra Stryken går over ... Jeg tenker på alle de tusener av mennesker som har satt utfor bakken ned fra veien og staket i vei over Smalvann. Det er så fint der i snørike vintre, fordi lauvskogen langs land bøyer seg snøtung og lager en ramme omkring hele vannet. Før svingte løypa av sydover og gikk over tunet på Øst-Hakloa, men slik er det ikke lenger ..., ingen er lenger velkommen over tunet på plassene i Marka ...

Smalvanndemningen er oppført i tilhogget stein og har en lengde på 17 m. Over fløtningsløpet som i dag er helt åpent, ligger tømmerstokker. Skåttbruene er fine eksempler på hvordan man før, i mindre målestokk, løste problemet med å frakte tømmer over en steinete elvebunn. Nå er hovedløypa lagt fra Smalvann og den korteste veien ned til Magovika. Fra gammelt av gikk den gamle ferdselsveien fra Hadeland og Hakadal over Hakloa. Her i Magovika har mang en hestekjører med lass kommet ut på det lange vannet. Navnet Hakloa mener man stammer fra det gamle navnet på hadelendinger ..., hadar ... Mellom Smalvann og Hakloa ligger Magovikmyra som også er klassifisert som nasjonalt verneverdig. Lokaliteten omfatter flere store myrflater omkring elva fra Smalvann og er et nærmest uberørt område som det er interessant å se nærmere på. Myra er på hele 110 dekar og består av både nedbørsmyr, fattigmyr og intermediærmyr.

Det er også en fin tur å gå over hengebrua nord i Hakloa og derfra følge stien ned til Vest-Hakloa som har vært et sentralt sted i Nordmarka i uminnelige tider. Jeg minnes Bjarne Larsbråten og Arne Ødegaard som begge bodde der i mange år ..., og jeg minnes festene på forsamlingslokalet før i tiden ... Det var der Nordmarkskarene spilte opp til dans, og jeg husker parene feide forbi meg i både reinlender, masurka og vals ... De fyrte så svartovnen glødet, det dampet og rant fra kalde vinduer ..., men humøret og innsatsen var på topp ... Dansen stilnet når godseier Løvenskiold kom innom, kledd i sin pels, for å hilse på sitt folk ... Det ble hilst i all ærbødighet, men snart var han borte, og da gikk dansen videre til den lyse dag ...

Denne bygningen på Hakloa stammer fra anleggsarbeidene ved Daltjuven og Gjerdingen. Der ble den satt opp for å fungere som bolig for ingeniører og oppsynsmenn. Da anlegget var ferdig, ble den tatt ned og satt opp på nytt, i en noe annen form, som administrasjonsbygning ved Hakloa.

Øst-Hakloa ble ryddet så sent som i 1919 og er en av de yngste nordmarksplassene. Mang en gang har jeg satt meg i solveggen og skuet utover vannet, det er så stille der ... Det var tungvint å bo der, folk måtte bruke båt over vannet eller gå nordom Hakloa, over hengebrua ... Jeg ser for meg et bilde av Anne og Julius Løkken som bodde der fra 1948 til plassen ble fraflyttet i 1963. De fikk i alt åtte barn, og datteren Aud ble gift med min fetter, Kåre Bonna, sønn av Margit Bonna ..., min tante ..., som drev Kikutstua i mange år. Jeg husker dem alle ..., guttene ... som hjalp til på Kikut når besøket var som størst ..., Kristoffer, Hans, Ola og Jan Erik ... Jeg husker også hvor ivrige vi var etter røya ute på varpene ved øya i Hakloa. Det var om å gjøre å komme dit ut over isen så tidlig som mulig senhøstes ... Og bra med røye fikk vi alltid ..., bare vi var tidligere ute enn Knut A. Nilsen som kom syklende innover tidlig på morgenen ... Det hendte vi også dro opp i Sandungsvannene og snøt godseieren for noen fisker ...

Jeg reiser meg fra knausen jeg sitter på ved Storhaugen, aksler sekken og lar minnene fare ... Jeg går bortom den andre høyden på 520 m over havet, der masten står, men vandrer så videre sydover åsene ... Jeg styrer fri av et nylig hogd felt rett syd for Storhaugen og beveger meg utover Lønlihøgda. Snart kommer jeg inn i gammel granskog i lisiden vest for Lønlihøgda, jeg følger hellingen nedover med lette steg, helt til min hund lukter noe og gir lyd fra seg ..., grov i målet ... Jeg hører det knaker i kvist etter elg som trekker seg unna ... Han har respekt for elgen, for han fikk bank en gang, slik at han husker det ... Jeg er snart nede ved det lille tjernet mellom høydene. Her er det stille og vakkert, vannet døser i junidagens glans, og myrene strekker seg gulbrune nordover. Jeg krysser myra litt lenger nord, fordi den er så bløt, og klyver så lien opp til Barlindhøgda ..., helt til mastemerket på det høyeste punktet av åsen. Jeg ser ingen barlind, men legger merke til plantefeltene av contortafuru. Forsøk tyder på at denne furuarten har større sjanser til å overleve soppangrep i klimatisk utsatte områder, og også beiting av elg ... Slike steder som her er det vel vanskelig, eller umulig, å få til ny skog med vår stedegne furu.

Jeg vandrer nedover vestsiden av Barlindhøgda, krysser et gammelt hogstfelt, hvor topp og kvist ennå gjør det vanskelig å ta seg fram, og runder noen småmyrer, før jeg klyver opp på den lille kollen der det er så fin utsikt over Hakloa. Der tar jeg en rast og en liten matbit ... Hakloa kruser med små bølger, en kano er på vei sydover, og de gamle, kjente husene på Vest-Hakloa lyser imot meg ... Jeg hviler ryggen mot flaberget og lukker øynene en stund, mens min hund hviler hodet på mitt ben ... Det er godt å leve, det er godt å være sterk og frisk, slik at en kan oppleve dette. Det er så mange steder du kan gå i Marka, nye steder og nye stier, der du hele tiden kan oppleve noe nytt ..., bare ditt sinn er åpent og mottagelig ...

Det er alt langt på dag, små godværsskyer driver over himmelen, og solens varme kjennes godt i min kropp. Jeg må videre ..., jeg forlater mitt fine utsiktssted og finner den lille stien som klyver opp bergkanten mot Fjelaleiken. Den er blitt tydeligere de senere år, så det er klart at det går noen mennesker her over åsen fra tid til annen ... Skogen her er opplevelsesrik og sjelden. Jeg fylles av ydmykhet og vandrer i stillhet så forsiktig jeg kan på kryss og tvers over åsen, mens jeg våkent betrakter naturen rundt meg.

Jeg er på historisk grunn, for her vandret også Bernhard Herre en oktoberdag en gang omkring 1840, og han har levende skildret sine opplevelser i stykket «I Nordmarken» i boka «En jegers erindringer». Området her på Haklomana er administrativt fredet av Løvenskiold-Vækerø ..., det er på 240 dekar ..., og godt er det ... Jeg vandrer litt mot øst på åsen og finner den fine myra ... Ja, her kan skogsfuglen spille ... Så legger jeg min ferd sydover på Haklomana ..., trolig er dette et av de fineste stedene i Marka. På åsen vokser det gammel, glissen furuskog med imponerende grener og kroner, og innimellom kommer det opp nye trær. Nede i lia er det mer gammel, skjeggete granskog, og her og der er det grupper av døde trær, vindfall og mosegrodde læger ..., et eldorado for en naturinteressert ... Her er det trollskog, skjørtegraner og kjempetrær, her er det sted for liv og spell, her er skog for drømmer, undring og fantasier ...

Ja ..., furua på Mana, den har sett det, alt ..., elgen som tråkker sin sti, skogsfuglens spell når vårmorr'an gryr, spetter og andre fugler som finner sitt bo, fuglen på brede vinger over vann og li ..., og den ensomme vandrer på skogens sti ...
Furua på Mana den har kjent vinterens isende sno, den har sett maidagen gry over myrer og mo ..., den har følt sommerens fylde og sødme og sett høstens vekster i sprakende rødme ...
Furua på Mana ..., den husker det, alt ..., stormen som for her ..., trærne som falt ..., jegeren her som søkte sitt ly ..., styrtregn og torden fra den mørke sky ..., fuglens unger under den brede vinge ..., Bernhard Herre som gikk her med Feiom og Klinge.

Jeg går lenger syd på Haklomana, eller Falkenberget, som også er blitt brukt som navn på denne åsen. Jeg stopper litt opp på berget ..., det kjente sted ..., der utsikten er så fin mot Hakloelva, Bjørnsjøen og Kikuttoppen. Jeg hører fossen i Hakloelva bruser, ser utover tepper av skog og kjenner vinden som svaler min panne ... Du kan komme hit til Haklomana rett opp fra Fortjernsbråtan, eller du kan følge stien til Sølvvika et stykke nordover og så ta brått opp til venstre mot åsen ... Jeg vil nå gå rett ned den bratte li til Hakloelva ... Bernhard Herre gikk den motsatte vei oktoberdagen rundt 1840 og beskriver i «I Nordmarken» et virvar av vindfall og brekk etter stormen i 1832.
«[...] åsen, der truende og vilt hevet seg over meg med sine steile styrtninger, sine masser av vindfald, mektige, knekkede og fortørrede stammer og opprevne røtter, hvis blotte grene bredte seg ut som hodene av et knippe sammenviklede kjempeslanger. [...]» Jeg minnes også hans ord da han står nede ved Hakloelven ...
«[...] Over skogen ruget tåken, og et fint gjennomtrengende støvregn la sin matte emalje over trær og blader. Gjertrudsfuglen banket på de tørre grener og skrek efter mere væte; fossen bruste dødt og matt i sitt innelukke, og pustet fra dens fall formådde neppe av og til for et øyeblikk å løfte det tunge tåkedekke opp til de nærmeste grantopper. Den høye ås, der strekker seg fra Fortjernbråten nord over forbi innsjøen Helgern opp mot Hakkloen, var i sin oktoberdrakt og under den gikk elven mellom løvtrær, der stille drysset sine gule og rødlige blader ut over dens strømmer. [...]»

Jeg er tilbake i dagens verden, junidagen er på sitt varmeste ..., jeg forlater Haklomana for denne gang og begynner på nedstigningen. Jeg følger den lille forsenkningen i åsen sydover og går sakte i sving nedover den bratte li, mens jeg holder fast i trær her og der ... Jeg passer på så jeg ikke glir og ser opp fra tid til annen, så jeg ikke tar tak i tørrtre som kan knekke ... Snart er jeg nede, tar varsomme steg over skråningen med steinblokker og vasser gjennom gras og vier rett ned til elven. Fossen og elva bruser meg i møte, og jeg følger elvekanten nedover forbi den storsteinete bredd, til jeg kommer til Storløken ... Elva fosser stri og livlig, det er ennå nok vann i Marka etter vinteren og vårens snøsmelting ..., og mitt bryst, det bruser også av våryr glede ... Nede ved Storløken vil jeg hvile lenge. Jeg setter meg under storgranas brede vinger, lar øynene følge elvekanten og ser fossekallen som hopper fra sten til sten. Jeg slipper min hund, slik at den får et avkjølende bad. «Nærmere paradiset kommer du ikke ...,» sier jeg til meg selv. Storløken hviler i sakte bris, våryr ørret vaker ute i elven, og et andepar svømmer fortrolig inne ved sivet. Hvitveis og bekkeblom vokser ved min fot, det lukter bar som gror og skyter, og lauvskogen i liene lyser mot meg i lysgrønt og brunt ... Ja, slik må det være i paradis ... Det er vår i Marka og vårløsning i mitt sinn ...

Her har mange vandret med sin fiskestang opp gjennom årene. Her vandret Elias Fisker fra Brua ved Hammeren, her vandret P.Chr. Asbjørnsen med sin fiskestang, slik han forteller i «En natt i Nordmarken», og her vandret Theodor Caspari ... Selv gikk jeg her ofte i yngre år med min fluestang, og som regel ble det godt med ørret også. Etter fløyta fisket vi i elvene, og i kulpene under Haklodammen stod det røye som var lett å ta.

H.O. Christophersen skriver at den gamle vinterveien mellom Hakloa og Fortjernsbråtan skal ha gått her mellom åsen og elva et sted. Jeg har vanskelig for å tro det, så ulendt og urete det er her alle steder. Det er vanskelig nok å ta seg frem her til fots eller på ski.

Demningen syd i Hakloa ble oppført i 1888, og vannet ble demmet opp 8 m. Demningen er oppført i tilhogget stein og er fuget med betong. Selve demningen er 65 m lang. Nedenfor demningen er skåttbruer og skåvegger av stein og tømmer. På østsiden av muren er det galge og kran. På vestsiden av vannet er det attholdsdammer av stein. Før denne tid var det syd i Hakloa to steinfylte tredammer bygd i 1869–1870.

Junidagen har passert middagshøyden, jeg pakker min sekk og tar farvel med storgrana for denne gang. Jeg finner min sti over høyden mot Fortjernsbråtan, snur meg en siste gang og ser elva som flommer våryr og hvit nedover ... «Farvel,» sier jeg ..., «men vi møtes igjen en annen gang.» Når lengselen kaller på meg, lengselen etter dunkle skoger og den brusende elv, vil jeg søke innover på ny ..., så lenge mitt hjerte slår og min fot er villig og lett ..., det lover jeg meg selv ... Jeg går gjennom gras og ungskog som slår meg om leggene og kommer inn på stien til Fortjernsbråtan ..., snart er jeg oppe ved den lille plassen.

Her forteller historiene at Lukas Finne levde, her brøt han sin jord og fanget sin fisk ... Han hadde slike evner at han kunne frelse sin jord for alle slags udyr, heter det. Hans Maarud, senere bestyrer på Tryvannsstua, ble forpakter på Fortjernsbråtan i 1913. Nå har skogen vokst slik til her at en ikke lenger ser husene fra veien i syd, men stedet er satt noe i stand, og det er trivelig å rusle forbi her nok en gang. I Hakloa finner vi navnet Lukasvik som stammer fra Lukas Finne. Fortjernet er et stille og vakkert, lite vann, omkranset av lauvskog og eldre granskog, der Fortjernsbråtan ligger. Det er frodige lier der, med lauv, gras og soppsteder. Vannet renner inn og ut ved Smalstrømmen alt ettersom vannstanden er i Bjørnsjøen. Jeg har selv dratt båt under brua og hatt hele Fortjernet for meg selv som fiskeplass. Veien her inne var beryktet før i tiden ... Smalstrømbakken kunne være vanskelig å komme opp med bil i løs snø ..., og veien over Bonnamyra var i oppløsning hver vår ...

Jeg vandrer videre og er snart ved Helgerendemningen som er oppført i tilhogget stein. Demningen er 45 m lang, og nedover elva er det en rekke skåttbruer av tømmer i flere trinn. Skåttbruene er av en sjeldent stor dimensjon som fortjener å bli tatt vare på for kommende generasjoner. Helgeren er et av de største bassengene i Marka, på hele 14 065 mill m³ ved høyeste vannstand, bare Gjerdingen og Sandungen er noe større.

Jeg går litt tilbake og tar av fra stien som jeg går på, og slår inn på stien som fører ned til Myrtjernet. Jeg blir lettere til sinns, synes jeg hører suset fra byen langt der syd og får en følelse av å være på hjemlige trakter ... Dette er mine stier ..., dette er min skog ... Jeg følger stien over de små myrpartiene og langsmed land nedover på vestsiden. Myrtjernet er et stille og vakkert vann, her er ingen vei som trenger seg fram langs land og forstyrrer naturfølelsen, her er ingen hytter eller store inngrep av noe slag ..., stillheten råder alene ... Nå har beveren kommet hit og felt trær både oppe ved elven og nedover langs land på østsiden. Det har aldri vært bever her tidligere ..., det jeg kan huske ... Nå vokser bestanden, og beveren finner stadig nye områder for sin aktivitet ..., og greit er vel det ..., ennå er beverstammen forholdsvis liten her i Marka. Jeg tar en hvil lenger syd ved vannet, der solens stråler ennå kaster sitt skjær utover vannflaten og lauvskogen i øst ... Jeg rusler litt rundt og sparker borti en kjetting fra fløtningstiden, som ligger gjemt i graset ... Jeg lar blikket hvile ved skogranden i syd og tenker tilbake ... Vi dro hit ofte i unge år for å fiske, da lå det fløtningsbåt her som vi også kunne bruke ..., og jeg husker det ofte ble bra fangster av både ørret og abbor. Det hendte vi lå over her den lyse sommernatt ..., fisket ..., pratet ... og slappet av ved bålets skjær, mens natten seg på, og røken la seg som et teppe over vannets speil ... Da var det mer gammelskog her inne som kranset vannet og løypa over myrene i vest, og da kunne en unggutt oppleve følelsen av villmark og storskog ..., og vi var fulle av opplevelseslyst og nysgjerrighet ... Det er lenge siden nå ..., men ennå følger jeg de samme stier innover til skog og stille tjern ..., for naturen, den er god ... Du kan gå dit med din glede og oppleve dens storhet ..., du kan gå dit med din sorg og smerte og oppleve lindring og befrielse ... Naturen svikter deg ikke ..., den sårer deg ikke ..., for naturen, den er god ..., og den er der alltid ..., som en god venn ... Derfor må vi ta vare på Nordmarka og vår store natur ..., det må gjøres mer for Markas sak ... Oljen, den flommer fra havet, det er ikke grenser for vår rikdom og makt ... Motorveiene trenger seg fram og spiser jord og grus på sin vei mot Gardermoen, mot Svinesund og mot vest ... Byene vokser, fortrenger skog og dyrkbar mark og glitrer av luksus og mammons makt ... Men her ..., langt her inne råtner Myrtjerndammen opp ... skåvegger og -gulv i Myrtjernhelvete tæres bort av tidens tann ..., og Liggersvollene, de gror til med skog ... Det er så lite som skal til ..., og jo visst ..., jo visst har vi råd ..., bare vi vil ...

Jeg rusler bort til Myrtjerndammen, den er forfallen nå, og det kan være farlig å gå over ... Dammen er ikke så gammel, den ble bygd omkring 1960 og er en fin representant for kistedammene som det bare er to igjen av i Oslomarka. Den er 18 m lang og har skåttbru i tre trinn nedover. Dammen er et godt eksempel på tidligere tiders byggeskikk og bør restaureres før alt blir borte ...

Myrtjernelva hadde et godt og jevnt fall øverst og nederst, men midtveis nedenfor brua ligger fossen Myrtjernhelvete, hvor tømmeret alltid satte seg fast under fløtningen. I 1910 ble det bygd en løftedam under fossen, og etter det gikk fløtningen fint, skriver Ingeniør Hans Bull.

Jeg forlater Myrtjernet for denne gang, fester min hund til beltet og følger løypa nedover mot Gåslungen. Løypa her er en viktig trasé for å komme innover i Marka, og tusener er de som har passert Myrtjernet i årenes løp. Her gikk nok også den gamle vinterveien nordfra til Kristiania. Bygdefolket for vinterstid over Trehørningen og ned i Sølvvika nord i Helgeren. Så fulgte de vassdraget videre ned til Maridalen. Ferdselstraséen om sommeren gikk over Helgerenhøgda og ned mot Gåslungen og Hammeren.

Jeg kommer ned til Gåslungen ..., det er så stille her nå ..., stedet er blitt et feriested for byfolk. Før i tiden, når en hadde vært på langtur i Marka, var det godt å komme innom Gåslungen og kjøpe seg forfriskninger hos Olea og Thorbjørn Stenseth. De kjente meg, så jeg fikk komme innom og hvile meg litt ..., og vi pratet om løst og fast ... Gåslungen er nevnt som underbruk av Abbedskog i 1739 ..., men det har bodd folk her lenge før den tid. Abbedskog var kirkegods under klosteret på Hovedøya i middelalderen. På andre siden av elva, der stien tar av til Øyungen, lå en gang plassen Nygård. Av tidligere brukere på Gåslungen kan nevnes Iver Pedersen og Edvard Antonsen. I 1944 overtok Thorbjørn Stenseth, men Olea begynte der alt i 1930 som tjenestejente ... De fikk tre døtre, Liv, Aud og Eva.

En dag sitter jeg i stuen til Liv og Jørgen Hagen i Rakkestad. Liv går fram og tilbake mellom kjøkkenet og stuen mens hun prater. Hun husker tiden på Gåslungen som det var i går ..., hun prater engasjert og sikkert og av og til med et glimt i øyet ...
«Jeg ble født på Korsvoll i 1936, der leide vi rom hos Johansen og Danielsen,» sier hun ...
«Jørgen traff jeg i 1952. Han var skogsarbeider og bodde i koia ved Rottungen. På Gåslungen bodde vi i gamlestua. Vi flyttet fra Gåslungen i 1991 og var der således i hele 47 år. Thorbjørn døde 20. mars 1991 og Olea 18. juni 1996.»

Liv forteller at de på Gåslungen før i tiden hadde 5 kuer, 2 griser, 3 hester og høner og kalkuner. Innmarka utgjorde om lag 30–40 dekar. I dag er alt dette tilplantet. For å få nok høy til dyra, slo de graset på Havnajordet på Korsvoll ..., de slo gras og starr på myrene ved Gåslungen, og de måtte også kjøpe fôr som de rodde over Rottungen fra garasjen i syd. I 1965 ble det slutt på husdyrholdet.

Mot nord, mellom veien og Gåslungen, lå «Kølabonnåker'n». I dag går det løype her ned til Gåslungen. På oversiden av veien her lå «Myrtjernåker'n». Mot båthuset ved Rottungen lå «Rottungsåker'n», og bak Gåslungen, nordover mot skogen og Middagsdalen, lå «Storåker'n».

«Under krigen en gang hadde motstandsfolk skutt elg inne på åsen her», forteller Liv. «De gravde ned børsa ved 'Storåker'n', og folk kunne følge blodsporene ned til Gåslungen ... Det var farlig, det ..., han Thorbjørn kunne blitt tatt ..., veit du ...»

Koia oppe ved Rottungen, der skogskara holdt til, kalte de «Spikerløs» ..., og trekkhundklubbhytta syd for Gåslungen bærer navnet «Frydenlund».

Thorbjørn Stenseth begynte å kjøre tømmer med hest i skogen da han kom til Gåslungen. Noen ganger lånte han hest av Bakke på Skjerven gård. Jørgen Hagen hogg for Løvenskiold, senere kjørte han tømmer med både hest, tohjulstraktorer og større skogsmaskin. Hesten ble kuttet ut som transportmiddel i 1965. En gang var han utsatt for en ulykke i skogen da han drev og hogg i vindfall-skog ... Det var bratt og ulendt terreng, og en butt tok ham, slik at han måtte sy 19 sting ... De var med på skogsdrift mange steder både nede i Skjærsjøbakkene, innover mot Myrtjernet og Middagsdalen og oppover mot Gørjehøgda.

«Jeg planta for Løvenskiold fra jeg var 14 år,» sier Liv. «Vi begynte med det vi kalte økseplanting ..., senere overtok jiffypottene ... Forstmester Erik Børresen kunne være både grei og streng, vi fikk 10 øre planta av Børresen ... Jeg henta plantebunter på Øyungsdammen og bar dem opp i Gørjehøgda der vi skulle plante ... Det var hardt arbeid, og slitne ble vi ... Jeg planta mye sammen med Inger Jensen på Tømte og Harriet Hansen som holdt til i 'hundehuset' nord for Hammeren ... » Liv forteller at hun også var med i skogbrannvaktholdet, og at hun kontrollerte ved vannene, så ingen gjorde opp ild i den tørre årstiden.

«Vi startet med servering på Gåslungen i 1944», forteller Liv. «Stuene ble brukt til servering, og vi måtte hver helg sette inn langbord og krakker ... Av kjentfolk husker jeg Alfred Maurstad med sin familie, Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl ... Kiosken kom i 1965 ...»

«Fra tid til annen gikk jeg ned til Maridalen for å ta bussen til byen ..., da hadde jeg ryggsekken min på Nordbråten hos mor di ... Når jeg var på tur hjem igjen, fikk jeg alltid kaffe mv. hos hu Ragna ...»

«Vi fisket og satte garn i både Rottungen og Gåslungen,» forteller Liv videre. «Den beste fisken fikk vi i Gåslungen ..., i Rottungen hadde fisken mer myrsmak ... Vi fikk alltid bra med fisk rett etter fløyta ... En gang gikk kuene seg fast i elva borte ved Myrtjernhelvete, da vannet ble sluppet på fra Myrtjernet ..., noen av dyra ødela seg ...»

«Det skal ha vært finnegraver også ved Gåslungen,» sier Liv. «Ved sommerfjøset borte ved Rottungen var det flere fine hauger av jord og stein ... Ved Rypetjernberget skal det også finnes gamle tegn på fjellet ...»

Liv har ikke fått satt seg ned ennå, hun går fram og tilbake og snakker engasjert om livet på Gåslungen før i tiden. Vi forstår at det kunne være stritt til sine tider, men livet var fritt, og de levde alle nær innpå naturen ... Livet der formet og preget dem alle på sitt vis ...

«Jeg gikk på skole på Bjørnholt to ganger i uka og hadde lærer Pedersen som klasseforstander,» forteller Liv. «Han var en streng lærer ... På den tiden var det skole både på Lørenseter, Hakloa og Bjørnholt ..., det var også omgangsskole på Liggern ... Det sosiale livet i Marka var bra, med fester, skirenn mv helt til skolen på Bjørnholt ble lagt ned ... Fra tid til annen hadde vi kontakt med Torbjørn og Berte Ruud på Liggern ... Senere bodde Jakobsen-familien der, og John Magne og Karin Jensen. Vi hadde også god kontakt med Inger og Johan Jensen som bodde på Tømte ...»

Syd for Rottungen ligger Rypetjern som har regionalt verneverdige myrer. Lokaliteten omfatter flere forskjellige, velutviklete vegetasjonstyper ..., både artsfattig nedbørsmyr og artsrik rikmyr inngår. Myrene her er på i alt 60 dekar og har også stor estetisk verdi. Mange vil nok huske Vidarløpet som i mange år gikk over myrene her og videre sydover.

Her inne ved Gåslungen hadde brukerne rike fiskemuligheter i både Gåslungen, Rottungen og Øyungen ..., og et øyeblikk ser jeg for meg restene av den gamle båten som ligger i mudderet der nede ved Gåslungen.

Jeg forlater Gåslungen for denne gang. Graset vaier ennå i vinden på vollene, elva bruser slik som før, og vannene hviler i sin trygghet ... Men det er kommet noe fremmed over stedet ..., det er ikke slik som før ..., noe er tapt, kanskje for alltid ... Jeg følger stien på sydsiden av Gåslungen og tar en avstikker bort til dammen som står åpen nå, slik at folk med kano ganske lett kan komme igjennom. Så følger jeg vestsiden av Øyungen nedover og er snart ved Hølbekkvika. Der tar jeg en pause på den lille tangen, min hund tar et bad ..., og jeg ser for meg nøkkerosene som smykker vika noe senere på sommeren ... Det er stille her nå, junidagens varme sol synker bak tretoppene i vest ..., men ennå ser jeg at Øyungskollen er badet i sol ... Jeg minnes de tidlige vårdager ute ved Storholmen, der orrhanen kunne spille på isen, jeg minnes den isende sno i november ute på røyevarpet syd for øya ... og stille sommerdager med fiskestang i fløterbåt her i vika ... Jeg ser for meg fløterne og tømmerdragene over vannet mot dammen ..., jeg ser for meg rekker av skiløpere på vei over vannet, forbi øya og den gamle, tørre grensefuru som nå har falt til jorden for øksehugg ..., og jeg ser de glade mennesker i fest ved Haloflandet. Ja, Øyungen ..., den er vakker ..., den har historie og sjel ... Jeg går stien videre mot Øyungsdammen og husker veiplanene som en gang forelå for dette området ..., men takk og pris, dem ble ingen ting av ...

Jeg klyver opp på dammen og setter meg og skuer utover vannet. Her er kjent og kjært ..., og mine tanker går tilbake i tiden ... Øyungsdammen er blant de største dammene i Marka med en lengde på 195 m, en bredde på 4 m og en høyde på opptil 6 m. Den ujevne høyden forteller at det var planer om en enda større oppdemming, men dette ble det ingen ting av, fordi grunneier Løvenskiold-Vækerø satte seg mot det. Dammen er av tilhogget stein fuget med betong. I Skarselva er det flere steder skåvegger og -gulv som vitner om tidligere tiders fløtning. Dammen er et landemerke og har stor betydning for friluftsliv og -opplevelser, selv om kran, skinner, galge og lenser mangler. Her var det også dam fra gammelt av, for blant annet å gi driftsvann til kruttverket på Skar. I 1875 ble det bygd en ny steinkistedam, men gamle bilder viser at den lå noe lenger nord, ute ved steinene som kan sees ved lavvann. Når Øyungen er blitt tappet ned, har jeg selv sett rester av denne dammen syd for plassen Damstokk. I 1908 ble det påbegynt arbeider med å oppføre ny Øyungsdam i hugget stein, men først i 1915–16 ble damarbeidene avsluttet, og det er disse arbeidene vi ser resultatet av i dag. Øyungsdammen står der som et minnesmerke fra en svunnen tid ..., majestetisk ..., men ufullendt ...

Ingeniør Bull skriver at det var vanskelig å fløte tømmer i Øyungselva ..., elva hadde seks stygge fosser hvor tømmeret ofte satte seg fast. Under fløtningen fra Øyungen måtte ofte hele fløtermannskapet på i alt 30 mann settes inn, og det måtte slippes på bakvann helt fra Helgeren, fordi Øyungen hadde for lite vann selv. Hvis tømmeret satte seg fast i en av fossene, måtte dammene settes, og da måtte det gå bud til dampasserne helt til Helgeren. Gikk alt bra, var fløyta gjort unna på et døgn ..., men det hendte at det også kunne ta en uke før alt var ferdig og fløterne fikk sin hvile. Bull skriver at mange av fløterne kom fra Setskog, Eidskog og der omkring, men det var også nordmarkinger med. Far var med ..., og han var også damvokter på Øyungen. For å lette arbeidet, ble det omkring 1910 strukket telefonledning fra Nordbråten til Helgerendammen. I mange år husker jeg det var telefonsentral hjemme på Nordbråten ..., og mor måtte mang en gang formidle samtaler til plassene innover i Marka ... Det var litt av en prosess, og ble det misforståelser ..., var det lett å skylde på mor ... Telefonlinjen var i bruk helt fram til 1960.

Mange av oss minnes godt hvordan fløyta var ... Det var dunder og brak i natten og skumsprøyt over skog og li ..., det var fest og folkeliv i dalen, og mennesker vandret sene kvelden på veiene og skogens sti ... Det var arbeid og slit som ga lønn til hver en mann, men det var også samhold ..., for tømmerets elvedans gikk helt til Brekkesaga ved Maridalsvannet ...

Jeg lar historiens sus stilne og tenker på dagens krav og utfordringer ... Vi kan utvikle Marka videre ..., vi er ennå bare underveis ... Naturvernforbundet i Oslo og Akershus har fremmet forslag om å verne et område kalt Øyungen landskapsvernområde, på i alt ca. 7,7 km². Begrunnelsen er følgende: «Øyungen er et intakt landskapsrom uten veier, kraftledninger og nyere flatehogster. Friluftsorganisasjonene ønsker området som et levende skogens kulturlandskap, der plassene bebos og drives av fastboende og skogen drives på gamlemåten.» Det er nødvendig å ha inspirasjon, tro og ... en visjon for Markas framtid. Dette gjelder oss alle, enten vi er friluftsfolk, naturvernere, skogsarbeidere eller skogeiere ... Oslo og Omegn Turistforening og Naturvernforbundet i Oslo og Akershus har lagt fram en slik felles visjon for Oslomarka, «Marka i det 21. århundre». For å bevare kulturarven i Marka, heter det i denne visjonen blant annet følgende:
«I år 2000 er Markas fornminner, kulturminner og -landskap registrert. Forfallet av disse er stanset, og en omfattende restaureringsplan igangsatt.»
For å bevare naturarven i Marka, heter det i visjonen blant annet følgende: «I det 21. århundre er alle nøkkelbiotoper og gjenværende områder med naturskog registrert og gitt beskyttelse mot inngrep. Det er opprettet et nettverk av skoger langs vassdragene som skal få utvikle seg fritt, og som kan fungere som framtidige spredningskorridorer for artsmangfoldet.»
Utfordringene og mulighetene er mange ..., det dreier seg om Markas framtid og vår livskvalitet ...

Jeg reiser meg. Det er blitt kveld, og den mjuke skumringen smyger seg på ... Jeg bestemmer meg for å vandre gamlestien nedover på vestsiden av Øyungselva. Den ble brukt mye før i tiden av både gående og skiløpere. Den ligger der ennå så innbydende ... Der kan du lytte til Skarselvas brus.

Jeg går raskt nedover, passerer etter hvert fossene Hekla, Øvre og Nedre Kjeldsfossen og Sakrisfossen ... Litt lenger nede ved elven ligger en grå og dyster ruin etter Skar Kruttverk. Verket var i drift helt fram til 1898 og produserte svartkrutt mv. Lenger nede i elven ligger ruinene etter sagen ved Sagløkka og Christiania Ullspinneri.

Jeg nærmer meg Skar. Jeg føler meg hjemme ... og ser over til den andre siden av elven, der Nordbråten ligger skjult bak trær og kratt ... Her er mine barndoms stier ... «Jeg eier en del av denne jord dypt i mitt sinn,» sier jeg til meg selv ... Men alt har sin tid her på jord ... Jeg føler takknemlighet, fordi jeg fikk vokse opp her, slik at jeg ble ett med skog og dal ... Etter meg skal mine barn og andre mennesker vandre her på de samme stier og oppleve naturens storhet ..., slik jeg har gjort i dag ... Min vandring gjennom skog og natur og historie denne fine junidagen er omme ...