Over avgrunn

Jeg går over islagte vanne
i stillhet, med varsomme steg.
Tåken driver, det er høst ...,
og dypet er langt der ned ...
Isen, den er tynn og blank,
ut på grunna vil jeg gå ...
Helt dit ut hvor røya gyter,
fine fangster vil jeg få ...

Jeg går over hvite vidder
dekket av is og sne ...
Vinden blåser imot meg,
jeg må komme til dalen ned ...
Veien, den er lang og hard,
om uværet kommer på ...
Utstyr ..., erfaring har jeg,
men det er ennå langt å gå ...

Jeg går gjennom dype skoger,
alene og stille ..., hjertet slår ...
Skogens sti jeg alltid finner,
mot kveld jeg målet når ...
I ur og ulende varsomt jeg trår,
jeg vil ikke miste min fot ...
Naturens storhet jeg møter,
skogens skjønnhet jeg tar imot ...

Jeg søker til fjell og flyer,
friheten finner jeg der ...
Avgrunnen er ved min side,
selv om stien er kjent og kjær ...
Mitt ly jeg søker for stormen,
til sola, den skinner fra sky ...
Snart lys og varme brer seg,
og min sjel blir klar og ny ...

Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2001