Oslo kommunes rivningsplan fra 1970 og stifting av Maridalens Venner

Maridalens Venner ble stiftet i 1970 for å hindre at dalens gårder skulle bli revet. På 80- og 90-tallet var det arbeidet for vern av Maridalen og kampen mot golfbaneanlegg som fikk mest oppmerksomhet. Maridalens Venner var med på å forhindre en kommunal rivningsplan og bidro til at det isteden ble utarbeidet en statlig verneplan. I dag jobber foreningen for å oppnå formålet med vernet av dalen, det å ta vare på et historisk jord- og skogbrukslandskap, og en viktig industrihistorie. Man kan si at Maridalens Venner har utviklet seg fra å bekjempe en rivningsplan på 70-tallet, via å få utarbeidet en verneplan på 90-tallet, til i dag å jobbe for å oppnå formålet med verneplanen gjennom å utarbeide konkrete handlingsplaner.

Maridalen ble vernet som landskapsvernområde i 2001 med tilhørende forskrifter ved kgl.res. 31. august 2001, under navnet Maridalen landskapsvernområde. "Formålet med vernet er å bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle karakter." Bygd på verneforskriftene ble det av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 16. januar 2002 vedtatt en forvaltningsplan som inneholder nærmere retningslinjer for forvaltningen av området. I verneforskriftene punkt 6.2 står det: "Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gi tillatelse til: Oppføring av bygninger og anlegg som er nødvendige for landbruksdriften. Etablering av et begrenset antall boliger i henhold til godkjent plan, inntil et antall boenheter tilsvarende 1. januar 1975." Dette er begrunnet med at vernemotivet er knytta til menneskelig aktivitet, og det er derfor en forutsetning at de som i praksis forvalter dalens natur- og kulturkvaliteter, får mulighet til å bo og leve der.

Markaloven ble vedtatt i 2009, der Stortinget slo fast følgende under behandlingen av loven: "Flertallet vil bemerke at disse reglene vil være av betydning for å opprettholde etablerte lokalsamfunn i Marka, for eksempel i Maridalen og Sørkedalen." I 2025 vedtok Stortinget gjennom endringer i markaloven at det er viktig å opprettholde etablerte lokalsamfunn i Sørkedalen og Maridalen gjennom § 6 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige planer i Marka: "f. begrenset spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse i Sørkedalen og Maridalen når utbyggingen er nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn". (Mine uthevinger.)

---

Fra den vedtatte statlige forvaltningsplanen fra 16. januar 2002

https://www.maridalensvenner.no/forvaltningsplanen-for-maridalen.85429-25783.html

I. BESKRIVELSE AV PLANOMRÅDET

5. DAGENS BRUK

5.4 Jord- og skogbruk

"Det meste av arealet i Maridalen eies av Oslo kommune og forvaltes av Friluftsetaten. En vesentlig del av arealene for øvrig eies av Løvenskiold-Vækerø. De 5 privateide gårdsbrukene omfatter mindre arealer.

Kulturelt og sosialt har kommunens oppkjøp av eiendommer medført at Maridalen har fått et annet preg enn mange andre bygdesamfunn hvor gårdsbrukene tradisjonelt overføres til datter eller sønn på grunnlag av odel. Flertallet av gårder i Maridalen har vært drevet som forpaktningsbruk med Oslo kommune som dominerende grunneier. Flere av brukene er drevet av samme slekt gjennom flere generasjoner, mens det andre steder har vært større utskiftning av forpaktere.

Hensynet til drikkevannet har i perioder truet jordbruket i Maridalen med avvikling og nedbygging. Kommunen nedla forbud mot husdyrhold på sine eiendommer i 1967. Etter 1970-tallet er anslagsvis 1000–1200 daa dyrket mark tilplantet med barskog. I 1970 vedtok formannskapet en rivingsplan for Maridalen, som innebar riving av ca. en tredel av kommunens bebygde eiendommer, deriblant gårdsbrukene Store og Lille Brennenga, Stubberudgårdene, Låkeberget, Kirkebygårdene, Turter og hele Neskroken med plassene Brenners, Sittpå, Vestby, Vårnhus, Nordby og Bakken foruten Berntsberg og Sanderberget. Noe av dette utgjør kjernen i det kulturlandskap som i dag oppfattes som særlig verneverdig.

Rivingsplanen utløste stor motstand både innenfor og utenfor dalen, og førte bl.a. til etablering av støtteforeningen Maridalens Venner. Først etter at flere gårdsbruk og bygninger var revet ble store deler av planen skrinlagt.

Skogsarbeid om vinteren og markedsorientert februk med melkesalg til hovedstaden var vanlig helt til februk ble forbudt på kommunens bruk i 1967. De andre gårdene la deretter også om til korndrift.

Det er i dag 5 privateide gårdsbruk og 10 kommunale forpakterbruk i Maridalen. Jorda holdes i hevd. Kornland dekker det meste av arealene, men etter hvert har også grasproduksjon kommet inn. Enkelte brukere produserer grønnsaker og bær. Driftsformene er i hovedsak som ellers i jordbruket." (Mine uthevinger.)

---

Fra årsskrift Maridalens Vennner 1972

https://www.maridalensvenner.no/cppage.319613-15237.html

"For medlemmene kan det være av stor interesse å se den planen som i dag, november 1972 bestemmer Maridalens utvikling (skjebne). Den bygger i det vesentlige på en betenkning fra skogsjefen avgitt 1. oktober 1971 til teknisk rådmann. Planen kalles for – Rivingsplan for kommunal bebyggelse i Maridalen, Lillomarka og Østmarkas nedslagsfelter – i et skriv fra teknisk rådmann til Oslo formannskap omfatter følgende enheter:

Om rivingen heter det at 'skogsjefen skal hjelpe til med å påse at fremtidige rivingssaker i henhold til den vedtatte saneringsplan blir forelagt formannskapet etter forutgående behandling i Skogstyret'.

Videre heter det: ... forutsetningen er at rivingsspørsmålet tas opp når naturlig avgang, fraflytting ol. gjør det aktuelt, og hver sak vil da bli bragt inn for formannskapet'."

Art	Samlet antall	Foreslås revet	Foreslås bevart
I. Forpakterbolig	12	Lille Brennenga, Store Brennenga, Nedre Kirkeby, Øvre Kirkeby, Bakken, Sittpå, Brenners, Vårenhus, Nordby, Turter og Sørli	Skjerven, Ødegården, Nes, Sander, Sørbråten, Øvre Vaggestein
II. Skogsarbeiderboliger, skogsstuer, småbruk og husmannsplasser a) Kombinerte småbruk og boliger	3	Ingen	Nordbråten, Kallerud og Nordseter
b) Rene skogsarbeiderboliger	12	Sanderberget, Vestby, Heia, Steinbråten, Skjærsjøen, Sørbråten	Stensrud, Nordbråten, Bergerud, Halset, Skjerven sag og Haugermosen
c) Skogstuer	4	Setertjern, Koia ved Nordseter, Vaggestein	Ramnagrø, Lauvlund, Aurtjern
d) Husmannsstuer	3	Ingen	Lokkeberget, Salmakerstua, Engelsrud
III. Andre boliger	3	Lokkeberget syd, Steinbråten, Dusgård, Myrvold, Berntsberg, Ødegården ved Nøklevannet
IV. Stubberudgårdene	1	(3 boliger med 12 leiligheter)
V. Hytter bortleid	3	Vaggesteinkollen, Koia ved Skar, Hullet ved Nordbråten, AUF’s hytte i Lillomarka, Kalbakken speidertropp i Lillomarka, Norsk Trekkhundklubb i Lillomarka, Norsk Trekkhundklubb ved Ullevålseter.	Kuskeboligen ved Nøklevannet
VI. Hytter på festet kommunal grunn	6	Torbjørn Halvorsrud, Thorleif Johansen, Astrid Ellefsen, Erling Schrøder	Skuldhytta ved Ullevålseter, Martin Tranmæl
VII. Lagerbygninger	2	Skjerven sag	Nordbråten
VIII. Sportsstuer	2	Ingen	Ullevålseter, Lilloseter

---

Fra årsskrift Maridalens Venner 1974

https://www.maridalensvenner.no/cppage.321704-15237.html

"Hva blir bevart i Maridalen?
Samme spørsmål kunne vi stille i årsskriftet '72. Her følger utdrag av den siste kommunale bevarings- og saneringsplan. Tiden som har gått, har så absolutt gått i favør av Maridalens Venner.

1. Nedre Kirkeby
   Våningshus med uthus leies i dag av Ingeborg Kirkeby. Hun blir 77 år i mai og hun har ingen barn. Låven ble revet i 1972 og jordveien på 122 dekar ble lagt til jordveien på Øvre Kirkeby 1.5. 1972.
2. Skjærsjøen. Vaggesten.
   Damvokterstua ved Skjærsjøen er meget forfallen og egner seg ikke som bolig for O.V.K. Damvokterstua ligger dessuten på Løvenskiolds grunn. Vaggesten er en liten hytte på ca. 20 m² og bør rives snarest. I damvokterstua bor Petra Amundsen, 84 år. Vaggesten står tom.
3. Steinbråten. Berntsberg.
   Steinbråten er på ca. 20 m² og er fraflyttet. Bebyggelsen er dårlig. Berntsberg bebos i dag av fru Berntsberg, 75 år. Våningshuset er godt og det kan stilles til vannverkets disposisjon når nåværende leier ikke lenger ønsker å bo på stedet.
4. Skjerven sag (lagerbygninger)
   Lagerbygningene på Skjerven sag og Nordbråten nyttes i dag av Skogvesenet til lagring av materialer, redskaper og gamle arkiver. I en krisesituasjon er lagrene helt nødvendige som vedlagre.
5. Hyttene på festet kommunal grunn
   ligger på en parsell av 'Halvorsrud' under Øvre Vaggesten. Leietiden er fra 1945 til 1951 og er på åremål med 1 års oppsigelse. Martin Tranmæls hytte har en festetid på 25 år regnet fra 1.8. 1952."

Art	Samlet antall	Foreslås revet	Foreslås bevart
I. Forpakterbolig	12	Nedre Kirkeby. Sum 1	Lille Brennenga, Store Brennenga, Skjerven, Øvre Kirkeby, Ødegården, Nes, Sørbråten, Sittpå, Brenders, Øvre Vaggestein, Sander. Sum 11
II. Skogsarbeiderboliger, skogsstuer, småbruk og husmannsplasser a) Kombinerte småbruk og boliger	3	Ingen. Sum 0	Kallerud, Nordbråten, Nordseter. Sum 3
b) Rene skogsarbeiderboliger	12	Skjærsjøen. Sum 1	Vårenhus, Nordby, Stensrud, Bakken, Bergerud, Halset, Skjerven sag, Haugermosen Sanderberget, Vestby, Steinbråten. Sum 11
c) Skogstuer	4	Vaggestein. Sum 1	Ramnagrø, Lauvlund, Aurtjern. Sum 3
d) Husmannsstuer	3	Ingen. Sum 0	Låkeberget, Salmakerstua, Engelsrud. Sum 3
III. Andre boliger	3	Steinbråten, Berntsberg. Sum 2	Myrvold. Sum 1
IV. Stubberudgårdene	1	3 boliger med 12 leiligheter. Sum 1
V. Hytter bortleid	3	Ingen. Sum 0	Vaggesteinkollen, Kalbakken speidertropp, Norsk Trekkhundklubb i Lillomarka. Sum 3
VI. Hytter på festet kommunal grunn	6	Thorleif Johansen, Astrid Ellefsen, Erling Schrøder. Sum 3	Torbjørn Halvorsrud, Skuldhytta ved Ullevålseter, Martin Tranmæl. Sum 3
VII. Lagerbygninger	2	Ingen. Sum 0	Skjerven sag, Nordbråten. Sum 2
VIII. Sportsstuer	2	Ingen. Sum 0	Ullevålseter, Lilloseter. Sum 2

---

Boligregistrering i Maridalen i 1985 og 1987

Se en oversikt over antall boenheter i Maridalen 1. januar 1975 i dokumentet "Boligregistrering i Maridalen 1985".

Boligregistrering i Maridalen 1985

Boligregistrering i Maridalen 1987

---

Fra "Kom til den fagre Maridal" fra 1972

"'Maridalens Venner' ble stiftet 9. juni 1970. Etter formålsparagrafen skal foreningen arbeide for
'... å bevare Maridalens nåværende bebyggelse og miljø. Den vil bevare dalens særegne karakter og forhindre riving av nåværende bebyggelse. Den vil drive propaganda for å øke interessen for dalen som frilufts- og rekreasjonssted for innbyggerne i Oslo og omegn. Foreningen vil arbeide for å hindre tilsøpling av dalen, og verne om ting av historisk og kulturell verdi.'"

[...]

I Maridalen har kulturlandskapet museal verdi, produksjonsverdi og rekreasjonsverdi for hele Oslos befolkning. Men nettopp dette kulturlandskapet, som skulle være byens viktigste rekreasjonslunge, trues av en kommunal saneringsplan. Denne tar overhodet ikke hensyn til den kulturhistoriske bakgrunn dette dalføret har."

Rolf Rasch-Eng
Formann i Maridalens Venner

---

Les Rolf Rasch-Enghs artikkel fra årsskrift 1972:
Hvorfor vi verner om Maridalen

Og fra årsskrift 1973:

"Blir eksisterende bebyggelse i Maridalen bevart? Kan man si at verneverdige bygningsmiljøer vil få lov til å glede oss også i kommende år?

Dette er spørsmål vi i høst virkelig kan driste oss å stille. Lar vi den innstilling som Helserådet enstemmig vedtok i møte 26/6 d.å. ligge til grunn, kan det synes som kampen om de gjenværende bygninger er vunnet!! Innstillingen det her er tale om er Stadsfysikus’ innstilling – «Oslo Vannverk – saneringstiltak i nedslagsfeltet for Maridalsvannet» – avgitt 22/6 1973. Med denne innstillingen har vi kommet et langt skritt på vei mot en lovmessig hjemmel for miljøfredning i dalen. Foreningens oppgaver kan da forfleres og nye sider kan trekkes fram, sider som vi tidligere har latt komme mer i skyggen på grunn av den store oppgaven med å bevare Maridalens nåværende bebyggelse og miljø – med andre ord – hindre rivning av eksisterende bebyggelse."

---

Fra årsskrift 1997: Kulturminner i Maridalen. Av Per Nilsen

Basert på: En bynær bygd; Kulturminner og kulturlandskap i Maridalen. 1992.

"Drikkevannsrestriksjoner – en avgjørende faktor
En avgjørende faktor i utviklinga av Maridalens kulturlandskap siden 1850-tallet, og særlig siden rundt århundreskiftet, er hovedstadens behov for drikkevann. Dette har i høy grad påvirket dalens utseende både direkte og indirekte.
Byens behov for drikkevann ble stadig større med industrialiseringa og befolkningsveksten fra ca. 1850.
En langvarig strid mellom Nordmarkas eier (fløtingsinteressene), industrien ved Akerselva (brukseierne) og byen om kontroll over vannressursene i Maridalsvassdragene, førte til avtaler om dette i 1876–1899.
Som ledd i dette kjøpte byen opp store arealer nær Maridalsvannet, særlig i perioden 1889–1923.
Gradvis ble helsemyndighetenes krav noe strengere. Utover på 1900-tallet ble flere bygninger revet i Maridalen. Det var usikkert om bebyggelsen skulle saneres av hensyn til drikkevannet. En rivningsplan for deler av bebyggelsen i 1971 møtte imidlertid mye motbør. En ny plan fra 1975 medførte minimal riving. Det har imidlertid de siste åra vært endel debatt om rivingsplaner på Skar Leir.
Som tidligere nevnt medførte drikkevannsinteressene til slutt at husdyrhold ble forbudt på kommunens gardsbruk i 1967. Dette fikk avgjørende betydning for gardene, siden forholdene i dalen klart er best for februk og fôrproduksjon. Mange hus har som nevnt også blitt revet i bygda, med henvisning til drikkevannsinteressene."

[...]

Eiendomshistorie i hovedtrekk:
Det har vært fire viktige grunneiere i Maridalens historie:

1. Kirka i middelalderen
2. Kongen på 15–1600-tallet
3. Borgerskapet/Nordmarksgodset på 17–1800-tallet
4. Oslo kommune fra slutten av 1800-tallet til i dag.

---

Les årsskrift 2023:
BØNDER I BY’N. En beretning om Maridalen. Av Stein Erik Kirkebøen

---

Les artikkelen:
Bevar Maridalen som ei levende og livskraftig kulturbygd!

---

Les artikkel av Jørn Inge Grøttum, Sørkedalens vel og Knut Halvor Hansen, leder av fremtidsutvalget i Sørkedalen (7. juli 2026 i Dagsavisen):

Stortinget har talt. Oslo lytter ikke