Av Ingvald Hindbjørgmo
Grensene for Maridalen har vært litt flytende, men en gang ble de fastsatt. Det var i 1336, da kong Magnus skjenket Margaretadalen til Mariakirken. I overdragelsesdokumentet heter det: "Innenfor disse Margaretadalens grenser skal man holde ved lag hele allmenningen mellom Grefsenskogen og Sognskogen og helt nord til Sandungvannene, og også vannene helt sør til Dyniendi (fossefall i Akerselva)." Det bør således være tillatt, ja naturlig, i årsskriftet for Maridalens Venner også å ta med stoff fra Nordmarka. Nå er de fleste eldre der inne som kunne fortelle fra tidligere tider, borte, men én god forteller er fortsatt spill levende. Det er Anna Tømte. Størstedelen av livet har hun bodd i Maridalen, men husker godt fra sin barndom i Nordmarka, og vi tar en samtale med henne.
– Du er født inne på Sandungskalven og vokste opp der?
– Der vokste jeg opp, ja.
– Og du gikk på omgangsskole i Nordmarka?
– Ja, hele tida på omgangsskole.
– Husker du hvor mange plasser som sokna til den skolen?
– Det var vi hjemme, da, og så var det Gjerdingen, Gjerdingsdammen, Elgstøa, Katnosa, Katnosdammen og Østbråtan.
– Men ikke Tømte, Liggeren og Gåslungen?
– Nei, de hørte til Aker.
– Var det skole på alle disse plassene?
– Ja, vi var på alle stedene etter hvert.
– Hvor langt er det å gå fra Sandungskalven til Gjerdingen?
– Det var den lengste veien vi hadde. Vi måtte nesten regne et par timer.
– Gikk dere hjem hver dag?
– Nei, vi var borte ei uke. Vi hadde mat med oss for så lang tid.
– Var det mange som overnatta der?
– Alle unntatt de fra Elgstøa. De hadde så kort vei at de gikk hjem.
– Hvor mange elever var det?
– Det kunne vel være en 14–15 stykker.
– Hvorledes kunne det bli sengeplass til så mange?
– Å du vet, i Nordmarka tok de imot turister, så der var det alltid noen sengeplasser.
– Fikk dere ligge inne, eller måtte dere til uthusene?
– Nei, vi fikk da plass inne. På Gjerdingen var det bryggerhus med kammers. Der ble skolen holdt, og der lå mange av oss jentene.
– Hva slags mat hadde dere med?
– Vi hadde med brød og smør og slik alminnelig mat, men i de senere årene begynte vi med at vi byttet middagsmat. Vi fikk mat der skolen var, og så gjorde vi gjengjeld når skolen var hos oss. På noen steder var det ett eller to skolebarn, hos oss var vi tre, men vi var ikke så nøye på dét. Det ble kokt til alle, og da var det svært til styr.
– Hva slags middagsmat ble brukt?
– Det var kjøtt og flesk og ertersuppe – slik ordentlig nordmarkskost.
– Enn fisk?
– Ja, det fikk vi om sommeren. Men det var jo bare åtte ukers skole i året, så det ble ikke så mye fisk på oss.
– Dere var altså ei uke på hvert sted, og så flytta dere?
– Ja, men først var det opphold i opptil åtte uker, og så bar det til et nytt sted. Det ble ikke alltid åtte ukers opphold. Vi var lagt inn under en annen, større skole, og vi måtte innrette oss etter denne skolen.
– Hadde dere lange dager?
– Vi begynte i halv ni-tida, og vi hadde lite fri. Litt var vi vel ute, men det var lite, og vi holdt på langt ut over dagen.
– Hvem var lærer?
– I de første åra mine var det Skøien. Da var vi lagt inn under Harestua skole, men senere ble vi lagt inn under Nordstrand skole på Mylla. Der var Ruden lærer. Kona til Gulberg Hansen var søster hans.
– Vet du hvor lenge Skøien var lærer i Nordmarka?
– Det vet jeg ikke, men jeg hadde han de første årene, og jeg tror han hadde vært der en tid.
– Jeg husker Finstaden snakket om at lærerne stoppet så kort tid i Nordmarka. De fikk gjerne vestlendinger. Og når de hadde lært språket, drog de til sentrale skoler. Han snakket også om at den læreren han hadde, var så ivrig jeger.
– Det var Skøien, det. Han var mye hjemme og jakta med bestefaren min. Han var en veldig Nordmarks-mann. Han både jakta og fiska.
– Og han hadde harehund, og Finstaden fortalte at når hunden fikk los, så måtte skolen stoppe.
– Ja, det kan ikke jeg huske, men når Finstaden fortalte det, så var det nok sant. Finstaden gikk før meg på skolen. Bror til Skøien ble overlærer på Grefsen. Han holdt også ei tid skole i Hakloa.
– Hadde dere noe utstyr?
– Det var fælt lite. Vi hadde et salmodikon, som Skøien brukte. Han hadde ikke sangstemme.
– Men læreren hadde vel bøker, som han frakta med seg?
– Å ja, men det var vesentlig skriving, lesing, regning og skjønnskrift vi drev med. Norgeshistorie hadde vi ikke, men det hadde mor mi hatt. Hun hadde gått på skole i Aker, tre dager hver uke, og det var vesentlig hun som lærte meg.
– Hadde dere geografi?
– Vi hadde kart, og vi lærte ganske mye ved hjelp av dem. Men det var jo ikke så mye læreren kunne bære med seg. Han brukte ryggsekk – uten meis.
– Så hadde dere vel kristendomskunnskap?
– Å ja, den husker jeg den dag i dag, bibelhistoria, for den kunne jeg. Jeg hadde lett for å lære, men vi hadde for dårlig skole. Jeg har ofte ønska at jeg hadde gått på en bedre skole. De yngre søsknene mine fikk gå på skole i Hakloa, så de fikk det bedre.
– Hva skrev dere – var det avskrift?
– Ja, og så hadde vi litt diktat.
– Hvor satt dere og skrev?
– Det var et stort, langt bord inne i stua, serveringsbordet, og rundt dét satt vi. Det var tre fra oss, og så var det tvillinger fra Finstad, og så var det begge Elgstø-guttene, skiløperne Asbjørn og Kristoffer. De rodde over vannet vår og høst, og da tok det et kvarters tid å gå — når skolen var på Gjerdingen. Men når skolen kom til oss, måtte de også ligge over. Det ble nokså mye arbeid der skolen var, men vi hjalp til. Jeg husker at jeg pleide å ta oppvasken i Elgstøa. Jeg hadde interesse av å vaske opp og syntes det var moro.
– Kunne de ta imot skolen alle steder – hadde de nok rom?
– Ja, det var nok rom overalt.
– Husker du da du begynte på skolen?
– Jeg husker godt første dagen jeg gikk til skolen. Jeg var sju år, og det var om vinteren. Vi skulle til Katnosa. Vi gikk rett over fra oss, og der er det ganske bratt. Faren min drog meg opp med et tau. Men da vi kom på Branntjernhøgda, gikk det av seg sjøl. Vi lærte tidlig å gå på ski.
– Gikk dere samtidig på skolen, alle skolepliktige barn her inne?
– Ja, vi var ei klasse – i samme rom. Når vi ble litt eldre, måtte vi hjelpe dem som var yngre.
Lørenseter skole ble bygd omkring 1890 og Bjørnholt omkring 1900. Så søkte de om å få skole i Hakloa. Der var bare fire unger, men de regna med at det skulle bli sju. De var bare ikke født ennå. Vi hadde mye moro om ettermiddagene på skolen, især på Gjerdingen. Mannen der var så flink til å leke med oss. Ellers greide vi oss sjøl. Læreren var ofte ute på jakt. En gang var vi med og jaga hare. Vi fikk den ikke, men det var moro, især for guttene.
– Finstaden fortalte om en gang haren gikk i berg, og læreren måtte hjem etter spett og hjelp.
– Ja, det var Skøien, det. Han var friluftsmann, og han gav seg ikke. Men det var en flink lærer.
Tips en venn
Skriv ut
