Nordby i Neskroken

Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Nordby i Neskroken Tegning: Tom Stensaker

Nordby og Vårnhus er de to nordligste husmannsplassene i Neskroken og er Maridalens virkelige perle. Maken til idyll skal man lete lenge etter. Vi tar veien nordover fra Sittpå. Veien går noen hundre meter gjennom skog slik at vi føler oss langt utenfor allfarvei når vi kommer til Nordby og Vårnhus, oppe ved Dausjøen. Rundt de to plassene ligger pene grønne jorder.

Avstanden mellom Nordby og Vårnhus er ikke mer enn 40–50 meter, med Nordby mot vest og Vårnhus mot øst. På begge steder finner vi en låvebygning og en stuebygning. Stuebygningene er fra midten av 1800-tallet og vel verd å titte nærmere på. Best bevart er den på Nordby. Det er den vanlige sekslaftede typen med stue, kammers og kjøkken og med stort bislag på vestgavlen utenfor kjøkkenet. Her er synlige takbjelker i rommene. De gamle velplasserte vinduene er bevarte, men med nye rammer. Veggene har vekselpanel utvendig. Det er svært lavt under taket i stua på Nordby. Oppsitteren forklarer det med at Nordby visstnok var den siste plassen som ble bygget av de seks plassene i Neskroken. Man slapp kanskje opp for byggematerialer før stua hadde fått full høyde og dermed måtte det bli lavt under taket.

Tillegg av Sheldon Reinholdt, fra årsskrift Maridalens Venner 1986.

Nordby

Nordby har nok navnet sitt fordi den ligger lengst nord. Men fordi den ligger lavere i terrenget og har mindre takhøyde, virker den litt "nedtrykt" i forhold til Vårnhus. Her er mer av gammel hage, og bygningene er ikke så nylig reparert; særlig uthuset trenger en skikkelig restaurering.

Stua har samme planløsning som de fleste andre småhus på den tiden; pipe i midten, med en vegg på tvers av huset. I den ene enden stue og den andre enden delt i kammers og kjøkken. Det er som vanlig også synlige takbjelker i rommene, men takhøyden er ekstra lav. Oppsitteren fortalte i begynnelsen av 1970-årene at da stua ble oppført som den siste i Neskroken, slapp man muligens opp for tømmer.

På den tid sto det også en utstoppet hønsehauk på buffeen i stua. Da den var på visitt i hønsehuset, klarte oppsitteren å slå den i hjel med et kosteskaft. En haleløs rev var også et trekk i naturbildet en sommer.

For folk på disse to plassene var det oftest slik før at skulle en til byen, var det greiest å gå ca. ¾ km over skogen vestover til bussholdeplassen ved Vellet. Vinterstid kunne det være litt kronglete blant annet på grunn av terrenget. Man tråkket en sti med truger eller ski, og så kunne en gå til fots når tråkket ble fast nok.

Som lovet har jeg tatt leseren med på en liten rusletur i et unikt kulturlandskap, og vi har altså kommet til veis ende. Jeg vet ikke hvor man har spist nistepakken, kanskje var det i skogkanten nord for Sittpå?

Nå har vi to muligheter for hjemturen. Den ene er å gå samme vei tilbake og oppleve alt fra motsatt kant, eller gå over skogen vestover, som folk altså gjorde før i tiden.

Da går det en sti ned over bekken og myrdraget rett vest for Nordby og opp åsen i vest. Litt i nordlig retning er det noen åpnere steder i skogen hvor det er utsikt over Dausjøen og muligheter for en fin rast. Følg så sti vestover til bilveien ved Vellet.