Noen interessante steinøkser fra Maridalen

Av Nils Petter Thuesen, fra årsskrift Maridalens Venner 1977.

Steinalderhandel i Akersdalen

Det var en av norsk arkeologis mest ruvende skikkelser, professor Anton Wilhelm Brøgger, som først avdekket viktige sider ved det forhistoriske handelslivet i Akersdalen. Sine granskninger på dette feltet sammenfattet han i den for sin tid så viktige avhandlingen «Studier i Norges stenalder». Han var blitt klar over at det inntil begynnelsen av dette århundre på forskjellige steder på Østlandet, fra Romerike til Nedenes, var blitt funnet ca. 15 økser av den sjeldne, intenst grønne bergarten Groruditt. Groruditt er i verdensmålestokk en sjelden bergart. Råstoffene til disse steinalderøksene – som de med bestemthet kunne henføres som – fant man ikke hvor som helst. På dette punktet var det at den unge Brøgger må ha fått hjelp av sin far W. C. Brøgger som var en anerkjent professor i geologi. På Østlandet forekommer groruditten i fjellet mellom Grorud og Maridalen og mellom Svarstad og Slemdal i den nedre del av Lågendalens løp. Forøvrig er groruditt funnet i Uralfjellene i Sovjetunionen og enkelte steder i Nord-Amerika.

En nøyaktig opphavsbestemmelse

Forøvrig er det slik at grorudittens konsistens avviker ganske markant fra forekomst til forekomst. De ganger som denne bergarten finnes i er altså forskjellige. Brøgger tok da de ulike øksene for seg for å studere grorudittens sammensetning, og han kom til ganske bestemte resultater. Det viste seg at de aller fleste av de 15 steinøksene kom fra en grorudittgang ved Kattsteinsputten litt øst for Maridalsvannet, eller fra en annen gang som ligger et lite stykke lenger nord, nærmere bestemt ved jernbanelinjen mellom Sandermosen og Svingen. På bakgrunn av dette bestemmelsesarbeidet kom Brøgger til en urokkelig konklusjon: I Maridalen må det ha vært et fabrikasjonssentrum av disse fine øksene. Denne oppfatningen finner ytterligere feste i den kjensgjerning at tre av de femten øksene nettopp er funnet i Maridalen, eller i Maridalens umiddelbare nærhet. Dessuten har man funnet et eksemplar på Sinsen i Østre Aker. Videre gjenfinner man enkeltfunn i Spydeberg og Rakkestad, i Vestre Moland og Drangedal, i Eidsvoll og Nes på Romerike.

En handelsgjenstands spredning

På bakgrunn av denne funnfordelingen virker det ikke urimelig å trekke den slutning at steinøksenes fabrikasjonsområde har ligget i Maridalen, og at det må ha vært en vesentlig etterspørsel på dem. Hvordan skal man ellers forstå spredningen til f.eks. Romerike, der det er helt på det rene at groruditt ikke forekommer? Og er det noen grunn til å tro at folk i steinalderen var så primitive at de ikke hadde noen form for spesialisering, og at et av uttrykkene for denne spesialiseringen nettopp var å drive handelsvirksomhet med gjenstander av grorudittstein? Vi må altså i steinalderen kunne tale om en «Maridalsfabrikk» av vakre, grønne steinøkser.

Spissnakkete økser

Vi skal gå litt nærmere inn på disse interessante øksefunn, for å se om vi kan lære litt kulturhistorie av dem, – med andre ord å sette Maridalsproduksjonen inn i en videre sammenheng. Først og fremst er det det å si at disse steinøksene må henføres til den såkalte spissnakkete type. En tegning av en av øksene som er funnet i Maridalen gjør det klart hvorfor denne øksetypen betegnes slik. De er vakkert slipte slike spissnakkete økser, og vi forstår godt hvorfor man helst ville ha dem av en særlig tettkornet bergart. De ble ikke bare vakrere av utseende når man slipte dem (men det også), de var også langt mer solide enn økser av en mer grov bergart. De ble nok hovedsakelig brukt til å hogge trær med, og kunne lett sprekke. At de ganske snart måtte bli temmelig slitt i eggen var en teknologisk barriere som steinaldermenneskene bare hadde ett svar på, men i prinsippet et svar som vi ennå holder fast ved. Den svekkede eggen kunne slipes til en gang til, og slik kunne man fortsette inntil øksen ikke lenger eide noen verdi som et arbeidsredskap. Men de måtte ha en viss tyngde for at hugget skulle bli effektivt. Det var derfor en ganske markant grense for hvor langt man kunne slipe dem til. For hver gang man gjorde dette tapte de vekt, og altså også i effektivitet.

De eldste slipte bergartsøksene

Hvis vi ser bort fra de flotte, elegante og tunge tynnakkede flintøksene, representerer de spissnakkede bergartsøksene noen av de eldste slipte øksene i vårt land. De er med på å markere overgangen fra eldre til yngre steinalder; en overgang som på grunn av de ulike økologiske miljøer og menneskenes forskjellige evner – og ønske om – kulturell nytilpasning, skjedde til forskjellige tider i landet vårt. Men det er ikke galt å si at det enkelte steder i Østfold, Vestfold og omkring Oslofjorden, og på de steder der det var den fineste, mest dyrkingsvennlige og solvendte sandjorden, skjedde omkring 3000 f. Kr. Det er til denne tiden man vanligvis henfører den spissnakkete øksen.

Stor kronologisk usikkerhet

Den oppfatning som det er gitt uttrykk for ovenfor kan meget vel være rett, men man kan ikke av den grunn – dersom man altså fastlegger denne teorien til grunn – hevde at alle de spissnakkede øksene som er funnet i vårt land stammer fra dette det eldste avsnittet av yngre steinalder. Vi skal her ta utgangspunkt i noe som Haakon Shetelig, professor i nordisk arkeologi, og en av Brøggers aller beste venner, skrev i sin bok «Primitive Tider i Norge» (1922): «Den ældste øksen er den spissnakkete med spissovalt eller ovalt tverrsnitt, og en overgangsform den brednakkete som har tykkere rundet nakke, men ellers staar den spissnakkete nærmest; dernæst den tynnakkete med hvælvede brede sider og plane smalsider, nakken bred og tynd [...]»

Slik satte professor Shetelig disse øksene inn i en grei kronologisk ramme, men han ga ikke uttrykk for at det kanskje ikke var en like enkel og korrekt sak å si at «slik var det, og dermed basta». Steinalderforskningen har fått helt andre kronologiske ben å stå på i dag. Det er bare fordi man er blitt klar over de tidligere periodeinndelingers svakheter at de kronologiske føtter i dag vakler noe mer enn de gjorde i steinalderforskningens grønne, umodne ungdom. Sheteligs inndeling hadde meget for seg, men innvendinger av enkleste teoretiske type måtte komme. De representerer samtidig en fremdrift i utforskningen av steinalderen: Er det mulig at to eller flere – og ikke bare en – øksetyper ble brukt innenfor ett og samme tidsrom? Er det realistisk å regne et absolutt tidsmessig skille mellom overgangen fra en øksetype til en annen? Kan en enkelt øksetype ha vært i bruk over flere tidsperioder? Hva er forholdet mellom inndeling av perioder på andre premisser enn øksetypene, og den virkelige kronologiske forskjell mellom disse? Hvordan skal man finne svar på slike spørsmål?

Det siste av disse kritiske spørsmålene er kanskje det mest interessante, og man kunne nesten si: «Der står vi.» Det er i det hele tatt klart at et rigorøst kronologisk system til å skille mellom forskjellige øksetyper i yngre steinalder må mykes betraktelig opp. Helt fordomsfri øyne – men bevisstheter som kjenner de gamle teorier – deres styrke og deres svakhet, må ta det tålmodighetskrevende arbeid opp igjen og gå igjennom yngre steinalders øksetyper nok en gang. Man må der stille spørsmål som: Hvordan er funnopplysningene? Er det funnkombinasjoner som kronologisk sett utelukker enkelte typer av øksene? Er det helt sikkert at den spissnakkete øksen var et jordbruksredskap? Eller ble den brukt til flere aktiviteter? Hvordan kunne f.eks. en jeger ha hatt nytte av å eie en slik øks?

Alle disse spørsmålene viser hvor usikre tidligere tiders konklusjoner er. De gir også klart uttrykk for hvor tolkningsmangfoldige slike øksefunn fra fjerne tider egentlig er. Men noe av det viktigste som skjedde i steinalderforskningen på Østlandet var Brøggers påvisning av en grønnsteinøks-fabrikk i, og i traktene omkring Maridalen.