Nes Teglverk

Av Av Sheldon Reinholdt, Maridalens Venners årsskrift 1986

I boken "Teglindustriens historie" av Hans Zakariassen, utgitt av Dreyer 1980, står det på s. 125:

"[...] Et av de første stedene i Oslo og omegn hvor det ble laget teglstein, var sannsynligvis Maridalen. Tegl- og kalkovnene der er nevnt i brev fra 1335. [...]". Brevet det refereres til, er et dokument i kong Magnus Erikssons navn, hvor han stadfester de gaver hans morfar, Kong Håkon Magnusson, hadde gitt til sitt kapell Mariakirken i Oslo. Særskilt nevnes syslene i Maridalen, Vestre Bærum og Lommedalen. Maridalen sies å omfatte hele allmenningen mellom Grefsenmarka og Sognsmarka, mot nord til Sandungsvannene "og vannene med", mot sør til Dynjande, som sannsynligvis er fossen ved Brekke eller en av de andre øverste fossene i Akerselva, "og alle de andre vann som ligger i førnevnte allmenning og der er både kalkovner og teglovner". Men kunne det være mulig at det her nord for Maridalsvannet var behov for et teglverk på den tid? Tegl var jo et ganske nytt materiale her nord og ble vel bare benyttet til bygninger av offentlig karakter på mer sentrale og bymessige steder. Selv om det var i alt 13 gårder i Maridalen før svartedauden i 1349–50, og dermed en bosetning på ca. 200 mennesker, var dette en jordbruksbygd. Eksport til sentrale deler av Oslo kunne ikke være aktuelt. Det var for langt og tungvint. Det var nok leire nede i Oslo-dalen. Behovet for et teglverk i Maridalen lå i dalens nye kirke som ble oppført muligens omkring 1250. Den vitenskapelige forskning har klart påvist et det har vært brukt en del tegl i bygningen, og på samme vis som det har vært lite fornuft i å frakte tegl fra Maridalen til byen på den tid, var det enda mer tungvint å frakte tegl opp fra byen og til byggingen av kirken. Derfor har en brukt bygdas egen leire og laget teglsteinene på et passende sted. Hvor var så det passende stedet? Det er ikke godt å si, men her ved vannet og bekken kunne det ha vært et passende sted. Leiren fantes oppover langs bekken på nordsiden av veien. Her var stor nok slette til å sette opp bygninger. Leiren skulle eltes med vann, formes og tørkes før brenning. Transport bort til kirken kunne lett skje på flåte. Det var passe grunt både for opplasting på flåten og lett å laste av og bære den korte bakken til kirken.

I alle fall er haugen her på sletta restene av den siste brennovnen for teglstein og takstein. Går vi ut til vannkanten ser vi at strandbunnen består av røde teglbiter. Det gjør vel også mye av sletta ved stranden som nå er dekket av vegetasjon.

Hvor gammelt teglverket på dette stedet er, vet vi altså ikke, men det har hittil ikke kommet fram opplysninger om teglverk andre steder i dalen. Litt vet vi likevel om dette Nes teglverk. På Brauns kart fra september og oktober 1769, kalt Continuations Carte over Frue Justitz Raadinee Anchers og Sr Jens Hiortes eiendomme, finner vi to små kvadrater på dette sted på kartet og med teksten Verket. Bortsett fra noen sagbruk er det ikke avmerket noe som kunne være andre teglverk i dalen. Også på Norges geografiske oppmålings kartblad VI fra 1887 står teglverket avmerket.

Da Busch, som tidligere nevnt, solgte Nes gård i 1839, står det nevnt at teglverket, g. nr. 70, bnr. 6, fulgte med i handelen. Ellers oppgir Kvande at to mann arbeidet der sommeren 1879, og at det ble nedlagt i 1880. En annen kilde oppgir nedleggelsen til 1873.

Men sporene er ellers mange etter produksjonen. Flere fjøs i Neskroken og det på Sanderberget er bygd av murstein, ganske sikkert fra Nes. Og verkets firmamerke, en N, finnes på det meste av gammel takstein i bygda. Det sies også at mursteinen i de store hovedbygningen på Brekke gård ble bygd av murstein herfra. Steinen ble fraktet over Maridalsvannet. Restene av en solid brygge finner vi som granittsteiner som en forlengelse ut fra en fjellodde et par hundre meter lenger sørvest. Tore Brodin på Ødegården og andre kan fortelle at i forrige århundre gikk to båter i livlig trafikk mellom her og Brekkestranda. "MARI I" og "MARI II" het båtene.

Vi rusler tilbake til bilveien og opp Verkensbakken til venstre i veidelet. Både det navnet og en havnehage like ved som heter Verkenshagen, er navn fra teglverkets tid. Vi er fortsatt på Greveveien.