Nes gård

Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Nes gård Tegning: Tom Stensaker

Nes gård, en av de største, vakreste og samtidig eldste gårdene i Maridalen, ligger ved Greveveien øst for Maridalen kapell. Gårdsnavnet er et naturnavn, etter neset ut i Maridalsvannet, og naturnavn er som kjent den aller eldste stedsnavngruppen vi har. Når vi så på begge sider av Nes gård har vin-navn, Skjerven mot vest og Sander mot øst, og vi samtidig vet at vin-gårdene er fra før år 800 e. Kr., så blir Nes en svært gammel gård. Den gamle beretning om kongegraven på Nes, med den firestammede ek som fremdeles ruver i bakken ned mot vannet, tyder også på en svært gammel bosetning. Gården nevnes allerede i middelalderen. Ifølge biskop Eysteins Jordebok fra år 1400 eide Domkapitlet i Oslo (Sikelands præbende) 2 hæfsældesbol i Nes. Gården ble lagt øde av Svartedauen og på 1400-tallet synes den å ha ligget under Sandaker og ha tilhørt Erkepresten i Oslo.

Allerede på dette tidspunkt synes gården å ha vært delt i to bruk. I jordeboken over geistlig jordegods i 1574 er Akers prestebol oppført som eier av en liten del av Nes; denne del benevnes i 1617 som «Nes Ødegaard». Gårdens største del synes imidlertid å ha vært i privat eie – sannsynligvis helt fra middelalderen.

Den første navngitte private eier er Amund Sinsen som i 1615 eier 15 lpd. malt – odelsgods. Hans fire sønner, som delte hans part i Nes etter ham, har tydeligvis ikke vært noen småkarer. De har iallfall navn etter fire gode gårder i Akerbygda: Oluf Østre Grefsen, Jon Sinsen, Christopher Aasen og Anders Lindern. De overtok Nes i 1624. Vi vet videre nokså nøyaktig hvem som har eiet de forskjellige deler i Nes, men det ville ta for mye plass å ramse opp alle de parstransaksjoner som fant sted etter som årene gikk. Blant eierne finner vi flere med kjente gårdsnavn fra Aker-bygda, f. eks. Anders Diesen, Halvor Grefsen, Lauritz Stubberud, Even O, osv.

Den kjente byskriver og trelastmagnat Mogens Lauritzøn eide også en del av Nes en kort stund. Den storkaren eide en mengde jord og skog over store deler av Østlandet på slutten av 1600-tallet og hans eiendommer, dengang med midtpunkt i Linderud hovedgård i Østre Aker, er begynnelsen til det nåværende trelast- og jordbruksgods Mathiesen - Eidsvold Værk. Mogens Lauritzøn kjøpte 6 lpd. i Nes i 1692 og ytterligere 3 lpd. i 1693. Da gårdens samlede skyld var på 15 lpd. kan det se ut som om han tenkte på å bli eier av hele Nes. Men allerede i 1694 og med bare én dags mellomrom selger han først de 6 lpd. og deretter makeskifter han de 3 lpd. mot tilsvarende i Hauger gård i Nittedal. Vi vet ikke om han tjente noe på disse transaksjonene, men hans mål var vel ved hjelp av Nes å erverve så meget som mulig av Hauger i Nittedal, som på grunn av sin størrelse og mer sentrale beliggenhet var adskillig mer attraktiv i en trelastmagnats øyne. Men Nes var altså en kort stund en brikke i tidens eiendomsspill.

Den delen som tidligere hadde tilhørt Akers prestebol ble overtatt av Kronen ved reformasjonen. I 1723 kjøpte fire bønder fra Akerbygda, Johannes Skøien, Even Holmen, Even Sogn og Jon Blindern, Akers kirke med tilhørende gods (deriblant også Nes) av Kronen. Denne tidligere geistlige del av Nes var på 8 lpd. og de fire eierne solgte denne delen til Torsten Andersson i 1728. Bare tre dager tidligere hadde han overtatt de resterende 7 lpd. etter sin far og Torsten Andersson er således den første som eier gården alene. Frem til 1768 forblir Nes stort sett samlet. Da overtar den kjente Halvor Blindern en tredjedel og seks år senere nok en tredjedel. Torsten Hauger overtar den siste tredjedelen i 1779. Slik er eier- forholdet delt helt frem til 1923. Vi skal bare nevne at til de to tredjedeler blir i et skjøte i 1816 også regnet «skogstykket Trehørningen». I 1839 kjøper stattholder grev J.C.W. Wedel Jarlsberg de to tredjedeler og disse tilhører deretter Nordmarken gods. I 1923 kjøper Oslo (Christiania) kommune hele gården på grunn av drikkevannet og senere har forpaktere drevet Nes.

Nes synes fra langt tilbake å ha vært drevet som to bruk, men drives idag samlet. Gården har to hovedbygninger og den minste, mot øst, er visstnok også den eldste, fra slutten av 1700-tallet. Den største hovedbygningen er imidlertid rent bygningshistorisk den mest interessante. Den har en vakker have mot syd, med utsikt over Maridalsvannet. Nordsiden vender mot tunet. De eldste detaljer i bygningen finner vi som dører med bukkehornsbeslag i annen etasje. Selv om disse detaljer kan tyde på en enda høyere alder vil ikke bygningshistorikeren Arno Berg datere bygningen lenger tilbake enn til ca. 1850. Det vil si at den sannsynligvis ble bygget av Christen Olssøn, som overtok gården efter sin far i 1835. Arno Berg mener at bygningen var den mest interessante i sveitserstil i Aker inntil den i begynnelsen av 1950-årene ble ribbet for en del av sitt fasadeutstyr, vindusomramninger, osv. Noe er fremdeles bevart, som den åpne, elegante sval utenfor hovedinngangen og de kraftige bukker under det utskytende tak på gavlene. Bygningen har morsomt utstyrte frontespicer både mot tunet og haven. Det er liggende panel på forvandring og stående i gavlene. Det er svært synd at det gamle utstyr og det gamle enkupete tegltak ikke er blitt beholdt. Da Nes hørte til Nordmarkens gods i forrige århundre, var det lønningskontor i denne bygningen. Mange mener videre at det var her på Nes Henrik Wergeland skrev verslinjen «Kom til den fagre Mandal». Visstnok satt han da i kvistværelset i annen etasje ut mot Maridalsvannet. Hvis dette er riktig, må bygningen være adskillig eldre enn fra 1850. Stabburet på Nes er gammelt, men låven med fjøs er forholdsvis nytt.

I matrikkelen fra 1723 er det ikke oppført noen husmannsplasser under Nes, men i husmannsregisteret i 1771 er det oppført 4 plasser: Ludvigstuen, Kornløken, Ødegaarden og Sitpaa. Ødegaarden er sannsynligvis det samme som nabogården Ødegården, som på den tid kanskje var husmannsplass under Nes. De tre andre plassene skal vi komme tilbake til.

Det lille lysthuset i haven på Nes var tidligere badehus nede ved Maridalsvannet. To gamle steinbrygger kan ennå sees i strandkanten. En oppsitter på Nes i forrige århundre drev visstnok dampbåtfart på vannet, men det må ha vært før drikkevannets tid.

Fram til midten av 1960-tallet snodde Greveveien seg gjennom tunet på Nes, men nå går den foran haven. Nede på jordet mot øst står de fire Kongeeikene, hvor sagnet sier at det ligger en konge begravet.

Tillegg av Manfred Rode, fra årsskrift Maridalens Venner 1988:

Nes gård – historie og restaurering

Nes gård hørte tidligere til Nordmarksgodset. I 1923 kjøpte Kristiania kommune eiendommen av Harald Løvenskiold.

Hovedbygningens alder er vanskelig å bestemme. Tidligere byantikvar Arno Berg antar at huset er bygget omkring 1850. Byggherren er da sannsynligvis Christen Olssøn.

Huset er preget av sveitserstilen som kom til Norge i 1840-årene. Henrik Wergeland skal ha oppholdt seg i kvistværelset og skrevet sin kjente Dalevise her i 1841. Er det sannsynlig at sveitserstilen så tidlig er kommet til Maridalen?

Siden det finnes en gammel enfyllingsdør med bukkehornshengsler på loftet, er det godt mulig at kjernen i huset er eldre enn det gir inntrykk av. Christen Olssøn kan ha ombygget og ”sveitserisert” en eldre bygning. Men den nevnte døren kan jo komme et annet sted fra.

Den lave høyden i første etasje med et litt høyere rom i den nordre enden av huset kan også tyde på et eldre hus.

En eiendommelighet er den liggende, utvendige panelen som ikke er av nyere dato. Her har vi faktisk muligheten til å føre de historiske linjene tilbake til 1840-årene.

Parkveien 29 bak slottet i Oslo er et tidlig sveitserstilhus (sen-empire) og har også liggende panelkledning. Det finnes få hus av denne type i Oslo, og nå er det nesten ingen mer igjen.

Dessuten minner også den flate takvinkelen på midtrisalitten i Parkveien 29 om hovedbygningen på Nes. Det siste behøver ikke å bety så mye. Den flate takvinkelen var nokså vanlig.

En har mistanke om at Parkveien 29 er tegnet av slottsarkitekt Linstow. Han kan da ha hatt direkte eller indirekte innflytelse over utformingen av denne bygningstypen, altså også av huset på Nes.

I "Den gamle bygningskultur i Aker" fra 1964 skriver Arne Berg at Linstows hus i Wergelandsveien 15 hadde visse likhetspunkter med huset på Nes. Undertegnede har en mistanke om at det kan være en forveksling med Parkveien 29. Huset i Wergelandsveien 15 er av en annen karakter enn det i Parkveien 29 og det på Nes. Eventuelle ombygginger kan i fremtiden avsløre om huset på Nes er eldre hus eller om det er bygget i sin helhet i 1840-50.

Tømmerkjernen med sine eventuelle spor etter forandringer kan vise husets eldre bygningshistorie. Men hvis bygningen er reist som sveitserstilhus eller blitt tidlig “sveitserisert” og H. Wergeland har stått på verandaen eller i et vindu og sett utover Maridalsvannet, er det en liten arkitekturhistorisk sensasjon. Da måtte et av Norges eldste sveitserstilhus stå i Maridalen.

Etter anmodning fra Skogvesenet har Byantikvaren foretatt en vurdering av verneverdien med henblikk på oppussing. P.g.a. gårdens historie, dens betydning i Maridalens kulturlandskap og husets egenverdi, anmodet Byantikvaren om å få huset tilbakeført med utgangspunkt i gamle fotografier.

Krysspostvinduene er derfor i 1987 skiftet ut med en smårutete type. I frontespicen mot tunet finnes et treramsvindu, hvor rammene er delt opp i tre ruter. Det er antagelig den gamle vindustypen som hører til sveitserstilhuset. Men siden en ikke kunne vite det med sikkerhet, valgte en å gjenskape tilstanden fra tiden før omtrent 1950-årene, da krysspostvinduene kom til. De smårutete vinduene passer i hvert fall bedre til huset enn krysspostvinduene. Snekkerne som skiftet ut vinduene, husket at vindusåpningen i veggen (Høyde- og breddemål) ikke har gjennomgått større forandringer. Det passer bra med vindustypen i frontespicen.

De smårutete vinduene, som vi ser på gamle fotografier, må være fra dette århundre. I hvert fall er de ikke stort eldre. Detaljene gjør det tydelig. Utskjæringene over vinduene hører med til sveitserstilutstyret.

Husets utforming på sydsiden gjør sannsynlig at det tidligere hadde en typisk sveitserstilveranda. Engelhardt Løchen, som vokste opp på gården, husker verandaen. Byantikvaren ble glad da det lyktes for E. Løchen å finne et foto fra 1926 i familiens fotosamling. Bildet viser huset med veranda. Den har opprinnelig tydeligvis vårt åpen mot hagen. En merkelig blanding av vindustyper gjør det sannsynlig. Lukkingen av verandaen har kanskje blitt gjort samtidig med at de smårutete vinduer kom til. Bildet antyder at verandaen i den første tiden hadde sidevinduer i 2.etasje med en ruteinndeling av eldre type, smale og brede ruter vekselvis med antagelig farget glass i de minste rutene. Slike vinduer kjenner vi fra liknende hus og trapperom i leiegårder.

Parkveien 29 har ingen veranda. Kanskje hørte da verandaen på Nes ikke med til det første utstyret til sveitserstilhuset. Om verandaen burde gjenreises i sin åpne eller lukkete utforming eller i det hele tatt, kan diskuteres.

I hovedtrekkene kan hovedbygningen på Nes ha følgende bygningshistorie:

1. Før 1840–50: En eldre bygning som fremdeles eksisterer som kjerne i den nåværende.
2. 1840–50: Bygningen omgjort i sveiserstil, treramsvinduer og ingen veranda.
3. ?: Åpen veranda tilføyet.
4. Foto 1926: Verandaen er nå lukket inn og treramsvinduene skiftet til smårutete type.
5. ?: Verandaen fjernet.
6. 1950-årene: Vinduene skiftet til kryssposttype.
7. 1987: Smårutete vinduer innsatt. Tilbakeført til tilstand 5.

Byantikvaren har foretatt en fargeundersøkelse av fasadene og er kommet til at sveitserstilhuset alltid har vært malt hvitt som hovedfarge. Diverse detaljer var opprinnelig malt grå, bakgrunnen av løvsagarbeidet over vinduene og de to blindvinduene mot tunet sort og hovedinngangsdøren grønn. Fargene hører antagelig til perioden med treramsvinduer. Men Byantikvaren vil likevel anbefale at de nevnte fargene gjenskapes.

Det hadde vært ønskelig om sementsteinen på taket ved en senere anledning ble erstattet med vanlige enkelkrumme teglpanner. Ved samme anledning burde vindskiene igjen forsynes med "snekkergleden" (utskårne mønstre), som en så vidt kan se på det gamle foto, over verandaen og over østre gavl som pynt oppå vindskiene.

Byantikvaren har også foretatt en rask fargeundersøkelse i rommene i første etasje. Det ble funnet som opprinnelige veggfarger rosa, himmelblå og grønn med tilhørende dører i lys grå, oker og grønngrå. Himlingene var malt beige – nokså mørk. Ved en senere anledning burde en tilbakeføre rommene med sine fine, rene og tidsriktige farger.

Som apropos vil en nevne det gamle badehuset tilhørende gården. Det sto tidligere ved Maridalsvannet, men er flyttet opp i hagen. Også det er kulturhistorie. Badehuset med sitt sveitserutstyr burde også settes i stand. Det kunne kanskje flyttes tilbake til strandlinjen.

Tillegg av Sheldon Reinholdt, fra årsskrift Maridalens Venner 1986.

Nes gård

Og så ser vi østover til Nes gård med noen store og vakre løvtrær rundt nærmeste hovedbygning. "NES" står det med hvite, malte bokstaver på granittsteinen der veien inn på tunet går av fra bygdeveien. Inntil omkring 1970 gikk bygdeveien over tunet, men på grunn av trafikkøkningen og fordi det var trangt mellom de to hvite hovedbygningene, ble veien lagt tvers over den sydligste del av hagen, foran hovedhuset. Det hvite stakittgjerdet mot syd er ikke blitt satt opp igjen, og det hvite, spesielle lysthuset, som en gang var badehus nede ved vannet, er borte.

Nes er en av de største, vakreste og samtidig eldste gårdene i Maridalen. Gårdsnavnet er et naturnavn etter neset sydover ut i Maridalsvannet, og naturnavn er den eldste gruppen stedsnavn vi har. Når vi på henholdsvis øst- og vestsiden av vannet har storgårdene Skjerven og Sander, som hører til gruppen vin-navn, og vi vet at vingårdene er fra før 800 e.Kr., må Nes være en svært gammel gård.

Gården nevnes allerede i biskop Eysteins jordebok fra år 1400. Domkapitlet i Oslo (Sikelands præbende) eide da to hæsældesbol i Nes. Gården ble lagt øde under svartedauden og synes på 1400-tallet å ha ligget under gården Sandaker og ha tilhørt Erkebiskopen i Oslo.

I det tidsrom vi har skriftlige kilder fra, synes Nes stort sett å ha vært drevet som to bruk. I jordeboken over geistlig gods i 1574 er Akers prestbol oppført som eier av en liten del av Nes. I 1617 benevnes denne som "Nes Ødegaard". Dette må ha vært en vesentlig del, siden Ødegaard er knyttet til navnet. Den største og østlige delen av Nes har trolig vært i privat eie helt fra Middelalderen.

Den første navngitte private eier er Amund Sinsen som i 1615 eier 15 lpd. malt = odelsgods. Lpd. er en forkortelse for lispund = 7 kg. Dette er igjen en måleenhet for skyld = skatt på gården. Skatten ble antagelig betalt i smør.

Amund Sinsen hadde fire sønner som delte hans part av Nes etter ham. De har tydeligvis ikke vært noen småkarer. I alle fall har fire gode gårder i Akerbygda vært knyttet til deres navn; Oluf Østre Grefsen, Jon Sinsen, Christopher Aasen og Anders Lindern. Det var i 1624 de overtok gården.

Vi vet videre nokså nøyaktig hvem som har eid de forskjellige deler i Nes, men det ville ta mye plass og er vel også av mindre interesse. Men vi finner flere menn knyttet til kjente gårdsnavn i Aker-bygda, f.eks. Anders Diesen, Halvor Grefsen, Lauritz Stubberud, Even O mfl.

Det er ikke bare i våre dager at folk er lite glad i skatter. I et klageskrift som i 1651 ble innsendt til "De kongelige kommissærer" over skatter og tyngsler som var pålagt bøndene i Aker, finner vi daværende bruker på Nes, Rasmus Søfrensen.

Den kjente byskriver og trelastmagnat Mogens Lauritzøn eide også en del av Nes en kort stund. Denne storkaren eide en mengde jord og skog over store deler av Østlandet på slutten av 1600-tallet. Midtpunktet for hans "imperium" var Linderud hovedgård i Østre Aker som ble begynnelsen til det nåværende trelast- og jordbruksgods Mathiesen-Eidsvol Værk. M. Lauritzøn kjøpte 6 lpd i Nes i 1692 og ytterligere 3 lpd i 1693. Da gårdens samlede skyld var på 15 lpd., kan det se ut som om han tenkte på å bli eier av hele Nes. Men allerede i 1694, og med bare én dags mellomrom, selger han først de 6 lpd. og deretter makeskifter han de 3 lpd. mot tilsvarende i Hauger gård i Nittedal. Vi vet ikke om han tjente noe på disse transaksjonene, men hans mål kan ha vært å, ved hjelp av Nes, å erverve så meget som mulig av Hauger, som på grunn av sin størrelse og mer sentrale beliggenhet var mer interessant for en trelastmagnat.

Den delen som hadde tilhørt Akers prestebol, ble overtatt av kronen ved reformasjonen. I 1723 kjøpte fire bønder i Aker, Johannes Skøien, Sven Holmen, Sven Sogn og Jon Blindern, Akers kirke (Gamle Aker) med tilhørende gods av kronen. Nes hørte med til disse eiendommene, og denne tidligere geistlige delen var på 8 lpd. I 1728 solgte de denne delen til Torsten Andersson. Bare tre dager tidligere hadde han overtatt 7 lpd. etter sin far. Torsten Andersson er den første navngitte på mange hundre år som eier gården i sin helhet.

Men det varer ikke så lenge. I 1768 overtar den kjente Halvor Blindern først en tredjedel, og bare seks år senere nok en tredjedel. Torstein Hauger overtar den siste tredjedelen i 1779. Hvordan gårdens arealer har vært delt mellom to brukere, har jeg ikke funnet opplysninger om, men i et skjøte fra 1816 oppgis "skogstykket Trehørningen" å tilhøre de to tredjedelene. Og enda senere er et areal Nesskogen, g.nr.69, b.nr.5, registrert, men ikke omtalt. Nes har for øvrig vært så omkranset av andre gårder at det ikke har vært noe naturlig, tilstøtende skogområde av betydning som har tilhørt gården.

I 1839 selger eieren av to tredjedeler, kaptein Busch, hoveddelen av Nes med tilhørende teglverk (se lenger ned) til grev J.C. Wedel Jarlsberg for 4500 spesidaler. En spesifikasjon over eiendommen i 1869 gir flere interessante opplysninger. Dyrket areal oppgis å være 200 mål leirmuld på leirgrund, verdsatt til 15 spesidaler pr. mål. Ytterligere 47 mål leirmuld gis en verdi på 12 spesidaler pr. mål. Havnehagen oppgis å være på 295 mål, inngjerdet, og verdt 3 spesidaler pr. mål. Besetningen på gården oppgis til 4 hester, 14 storfe og 8 sauer. Årlig ble det sådd 1 td. hvete, 5 td. bygg, 15 td. havre og 20 td. poteter. Høyavlingen var årlig ca. 210 spesidaler.

Som en del av Nordmarksgodset ble Nes utpekt til bosted for bestyreren av skogene og eiendommene i Maridalen og Hakadal. Administrasjonen var så sentralisert her at post til Hakadal og steder innover i Nordmarka ble samlet på Nes for leilighetsvis å bli videresendt nordover. På Nes ble også lønninger utbetalt. Senere ble administrasjonen delt med et sentrum på Brekke ved sørvestenden av Maridalsvannet og et annet sentrum i Hakadal.

I 1923 kjøpte Oslo (Kristiania) kommune hele gården på grunn av drikkevannet, og siden har forpaktere drevet gården. Den mest kjente er Kåre Telle, f. 1903 og d. 1986. Etter jordbruksutdannelse kom han fra Drøbak til Nes i 1934 og drev gården fram til 1985. Etter hvert deltok sønnen Eirik Telle stadig mer i driften og har nå overtatt forpaktningen.

Kåre Telle var en kjent skikkelse også i villastrøkene syd for Maridalen, der han leverte husdyrgjødsel til hagene. På det meste hadde han opptil 40 kyr og flere hester og leverte i sin tid ca. 400 liter melk daglig til forbrukere i byen.

Da husdyrhold ble forbudt i 1950–60-årene, var han, som mange andre, mektig irritert. Da vi snakket om dette en gang, syntes jeg hans motargumenter virker svært riktige. Hvis det nemlig var slik at husdyrhold var så farlig for folkehelsen, var det underlig at dette ikke for lengst var konstatert på landsbygden. Men siden har utviklingen ført til at det ikke lønner seg å holde kuer på Østlandet.

Ovenfor har vi nevnt at Nes gård gjennom tidene stort sett har vært drevet som to bruk, men antagelig med felles tun. På Brauns kart fra 1769 er Nes, som de fleste gårdene, markert med tre kvadrater på ett tun, hvilket tyder på felles tun.

Av de to hvite hovedbygninger på Nes er den østligste temmelig sikkert den eldste og dateres til slutten av 1700-tallet. Den største, som markerer seg som den viktigste, dateres av Arno Berg til ca. 1850. Den ble sannsynligvis bygd av eieren Christen Olsson, som overtok gården etter sin far i 1835. Arno Berg hevder videre at bygningen var den mest interessante i sveitserstil i Aker inntil den ble ribbet for en del av sitt fasadeutstyr i 1950-årene, som f.eks. vindusomramninger. Men som vanlig har man vel ment at det var for kostbart å lage nye utskårne materialer når gamle detaljrike deler gikk i oppløsning, herjet av tidens tann. Men noe er heldigvis bevart: Den åpne, elegante sval utenfor hovedinngangen og de kraftige bukkene under de utskytende tak på gavlene. Bygningen har morsomt utstyrte frontespiser (gavlliknende ornament som skyter fram over taklisten midt på en bygning) både mot tunet og hagen. Det er liggende panel på forvandring og stående i gavlene. Det er svært synd at det gamle utstyr og det enkupete tegltak ikke er beholdt.

Stabburet på Nes er gammelt, men låven med fjøs og stall er forholdsvis nytt.

Mange mener at det var her på Nes Henrik Wergeland hentet inspirasjon eller helt eller delvis skrev Dalevise:

"Det er min sjæl en frydfuld trang
at gjeste Norges dale.
Den gamle fjeldkoll elsker sang,
de glade hjerters tale.
Kom til den fagre Maridal!
Til Kleivens svimlende portal!
Kom hvorsomhelst, og Norge skal
dig i sin favn husvale."

Visstnok skal han ha sittet i kvistværelset i 2. etasje, ut mot Maridalsvannet. Hvis dette er riktig, må bygningen være eldre enn tidligere antatt, siden Wergeland levde mellom 1808 og 1845 og Dalevise ble skrevet i 1841.

På Nes har det fra langt tilbake i tiden og helt opp til våre dager foregått underlige ting. Folk og fe har vært som forgjort til sine tider, og folk i bygda mener at det spøker på Nes. Det mest alminnelige har vært banking i veggene nattetider, men det har også vært tasling og tusling i trapper og tomme rom – helst i mørke høstnetter.

Det fortelles at en forlengst hensoven bruker – la oss kalle ham "Hansen" – var en gnier, kranglefant og jentefut. Han gikk igjen og viste seg da helst for jentene eller kona på gården når de var alene på kjøkkenet eller i uthusene.

En gang nær vår tid bodde en familie fra byen på Nes en sommer og utover høsten. En kveld mannen og kona ikke var kommet tilbake ennå, etter et bybesøk, var ei jente alene i huset og passet familiens to barn. Hun satt på kjøkkenet, og ungene lekte på gulvet. Det var senhøstes og varme på grua. Plutselig går stuedøra opp, og inn på kjøkkenet kommer "Hansen", litt puslete og skjeggete, og setter seg inntil varmen. Jenta blir stiv av skrekk og setter i et skrik. Det samme gjør ungene. Hun griper tak i dem og løper over veien til nabofamilien, hvor de blir til folket hennes kommer hjem fra byen senere på kvelden. Da jenta fortalte historien om "Hansen", mente de det var noe tull og tøys og syntes jenta hadde tapt vettet ved å skremme ungene på det viset.

Kona tok ungene med seg og gikk inn hovedinngangen for å legge dem ovenpå. Da hun var kommet halvveis opp trappa, kjente hun at noe nappet henne i kjolen. Hun gikk fortere et par trinn, men det holdt igjen og fortsatte å nappe. Mørkt var det i gangen, og med historien om "Hansen" friskt i minne, ble hun så livende redd at hun av sine lungers fulle kraft ropte: "Slipp meg da, 'Hansen'!". Mannen hørte ropet og kom løpende, men der var ingen å se. Men nede i gangen sto en fiskestang i halvspenn med snøret og fiskekroken hektet fast i kjolen til kjerringa.