Myrreservater i Orkdal kommune

Orkdal kommune har følgende fire myrreservater:

• Jakopsmyra naturreservat
• Midtskogvatnet naturreservat
• Kjølen naturreservat
• Svorkmyran naturreservat

Denne artikkelen bygger på:
Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975. (Under databearbeiding.)

Artikkelen er et utdrag fra oppgaven "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Av Tor Øystein Olsen. 1975". Feltarbeidet ble utført i 1974.

Se også:
Mire investigations in the rural district of Orkdal, Sør-Trøndelag county, central Norway. By Tor Øystein Olsen. English Summary 1975

Innledende kapitler. Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975

Artsoversikt, floristiske elementer, analyser. Artslister fra de undersøkte myrene i Orkdal kommune, 1975

Bekrivelser av myrer som ikke er vernet som naturreservater

Definisjon av myrbegreper

Anvendt myrlitteratur

Dessuten henviser jeg til:
Moen, A. 1969. Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordmøre. Foreløpig rapport fra sommeren 1969. Kgl. Norske Vid. Selsk. Mus., Trondheim (stensil)

Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Asbjørn Moen. Botanisk serie 1983–4.

Etterundersøkelser i Sør-Trøndelag i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Stein Singsaas. 1984.

Myr: forskning, forvaltning og overvåking

Arbeid i forbindelse med den norske myrreservatplanen, utarbeidet ved NTNU Vitenskapsmuseet

Navnsettingen av arter fra originaloppgaven i 1975 er beholdt. Der artene har fått et nytt navn etter 1975, eller har fått et norsk navn, står dagens navn etter et =. Nye navn følger artsdatabankens lister fra 2015.

---

Jakopsmyra naturresevat

Se Naturbase: Jakopsmyra

Utdrag fra: "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975.":

Beliggenhet

Jakopsmyra ligger ca. 3,5 km øst for Hostovatnet, ca. 160 moh. NR 32,05–06

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

På vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 18.07.1974. (Se også A. Moen 1983­, lokalitet 38, side 63. Jeg deltok sammen med Asbjørn Moen også 23.08.78.)

Utnytting og inngrep

Tvers over myra går det ei kraftlinje i nord–sør retning. Dessuten fins det ei tilfeldig, nesten gjengrodd grøft og rester etter et gjerde i sørøst. Det er drevet hogst i sørenden av myra.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette er et minerotroft myrkompleks med svak hellig mot sør. Myrkomplekset består av to store minerotrofe elementer (i nord og i sørøst). Mellom disse dominerer ombrotrof myr. I den nordlige minerotrofe delen er store områder løsbunn og mjukmatter (flarker). Her er det store forekomster av blystarr (Carex livida), brunmyrak (Rhynchospora fusca), kvitmyrak (Rhynchospora alba), gytjeblærerot (Utricularia intermedia), smalsoldogg (Drosera anglica) og takrør (Phragmites communis = P. australis) i feltsjiktet. Dessuten fins det mye dystarr (Carex limosa), flaskestarr (Carex rostrata), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), trådstarr (Carex lasiocarpa), bukkeblad (Menyantes trifoliata) og kantnøkkerose (Nymphaea candida).

Helt i nord blir myra skogbevokst av furu (Pinus). I feltsjiktet dominerer trådstarr (Carex lasiocarpa). I botn er bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.) vanligst, men det fins også mye beitetorvmose (Sphagnum teres) og rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii) på intermediærmyr og stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) i rikmyr.

I fastmattene lenger sør dominerer flaskestarr (Carex rostrata), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og blåtopp (Molinia coerulea) i feltsjiktet. På rikere grunn blir sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum) vanlig. I botn er vortetorvmose (Sphagnum papillosum) vanligst i fattig vegetasjon, mens beitetorvmose (Sphagnum teres), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), blanktorvmose (Sphagnum subnitens) dekker mest på litt rikere partier. I de rikeste delene er stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) vanligst.

I sør dominerer ombrotrof tue-høljevegetasjon (minerotroft langs bekken). På tuene er begerlav/kvitkrull (Cladonia spp.), furumose (Pleurozium schreberi) og rusttorvmose (Sphagnum fuscum) vanligst i botnsjiktet,  mens røsslyng (Calluna vulgaris) og molte (Rubus chamaemorus) er vanligst i feltsjiktet.

I høljene fins det en god del småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), kvitmyrak (Rhynchospora alba) og torvmyrull (Eriophorum vaginatum) i feltsjiktet. I botnsjiktet dominerer vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum). = fjellkorkje (Ochrolechia frigida) fins spredt.

Det minerotrofe elementet i sørøst er dominert av intermediær til rikmyr. I feltsjiktet dominerer flaskestarr (Carex rostrata) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum). Andre arter som er vanlige er kornstarr (Carex panicea), bukkeblad (Menyantes trifoliata), blåtopp (Molinia coerulea), soldogg-artene (Drosera), tepperot (Potentilla erecta) og sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum). I botn består vegetasjonen beitetorvmose (Sphagnum teres), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), blanktorvmose (Sphagnum subnitens), stjernemose= myrstjernemose (Campylium stellatum) og makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides). Sistnevnte mose i mjukmattene.

Langs bekken er vegetasjonen også ganske rik, med bl.a. fjelltistel (Saussurea alpina), breimyrull (Eriophorum latifolium) og gulstarr (Carex flava) i feltsjiktet. I botn fins det mye rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), blanktorvmose (Sphagnum subnitens) og bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.). I selve bekken vokser det en del ryllsiv (Juncus articulatus).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myra inneholder flere mer eller mindre sjeldne og interessante myrplanter. Her bør nevnes blystarr (Carex livida), strengstarr (Carex chordorrhiza), brunmyrak (Rhynchospora fusca), gytjeblærerot (Utricularia intermedia) og takrør (Phragmites communis = P. australis). Av disse er blystarr (Carex livida), brunmyrak (Rhynchospora fusca) og til dels takrør (Phragmites communis = P. australis), av størst plantegeografisk interesse.

Lid (1963) skriver om blystarr (Carex livida) at den er nokså sjelden fra Telemark og Østfold til Finnmark. Ifølge Hultén (1971) er arten ikke funnet i Trondheimsfjord-traktene tidligere (se figur 58 og 59). Brunmyrak (Rhynchospora fusca) har lik utbredelse med sin nære slektning kvitmyrak (Rhynchospora alba) (suboseanisk), men er mye sjeldnere. Heller ikke brunmyrak (Rhynchospora fusca) er funnet i Trondheimsfjord-traktene tidligere (Hultén 1971), se figur 38, 55 og 56. Takrør (Phragmites communis = P. australis) ser ut til å være noe østlig i Fennoskandia. Arten er vanligere i Trøndelag enn de to førstnevnte artene. Se kjent utbredelse i Orkdal figur 57.

Fredningsforslag

Myra er "Særlig verneverdig nasjonalt", og er en av de mest verneverdige myrene i Orkdal.

Se vernestatus: Naturbase: Jakopsmyra
Vernet: 21.12.1990

---

Midtskogvatnet naturreservat

Se naturbase: Midtskogvatnet

Utdrag fra: "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975.":

Beliggenhet

Myrkomplekset ligger øst for Solsjøbygda, mellom Elgshøgda og Alvåsen. NR 44–46,06–10. Bare den delen som ligger i Orkdal kommune ble undersøkt. Høyde over havet er rundt 400 moh.

Se flybilder fra 1964 på kart.finn.no.

På østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Myra ble besøkt 14. juli 1974. (Se også A. Moen 1983­, lokalitet 77, side 80 og S. Singsaas 1984, fig. 5)

Utnytting og inngrep

Store deler av komplekset er dessverre grøftet opp i sør. Da jeg besøkte området var det grøftet til ca. 400–500 m sør for Midtskogsvatnet. Alt sør for dette så ut til å være fortapt som myr. Partiene nord for Midtskogsvatnet så ut til å være uten tekniske inngrep.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Hele myrområdet er sammensatt av flere ulike myrkompleks (terrengdekkende myr, bakkemyr, flatmyr etc.).  De ombrotrofe partiene så ut til å dominere,  men svært mye av myra er også minerotroft.

De ombrotrofe områdene består som vanlig av tue-høljevegetasjon. På tuene er rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), begerlav/kvitkrull (Cladonia spp.), gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og furumose (Pleurozium schreberi) de vanligste artene i botnsjiktet. I feltsjiktet dominerer røsslyng (Calluna vulgaris), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium), krekling (Empetrum), torvmyrull (Eriophorum vaginatum) og molte (Rubus chamaemorus). Høljevegetasjonen (fastmatte, mjukmatte) består f.o.f. av vortetorvmose (Sphagnum papillosum), stivtorvmose (Sphagnum compactum), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), blåtopp (Molinia coerulea) og matter av rome (Narthecium ossifragum).

Fattigmyr dominerer i de minerotrofe elementene. Men store partier er også rikt. I ei bakkemyr sør for Midtskogsvatnet bør følgende arter i feltsjiktet nevnes: breimyrull (Eriophorum latifolium), blåknapp (Succisa pratensis), fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), gullmyrklegg (Pedicularis oederi), gulstarr x nebbstarr (Carex flava x lepidocarpa), gulstarr (Carex flava), ljåblom (Parnassia palustris), bjønnbrodd (Tofieldia pusilla), dvergjamne (Selaginella selaginoides), fjelltistel (Saussurea alpina), svarttopp (Bartsia alpina) og myrsaulauk (Triglochin palustre). I botnsjiktet fins det en del tjønnmose = stauttjernmose (Calliergon giganteum) (i løsmatte), navermose = navargulmose (Calliergon trifarium = Drepanocladus trifarium), makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), kildemose (Philonotis sp.), fagermoser (Mnium = Plagiomnium sp.), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) og en del "rike" torvmose-arter (Sphagnum sp.).

I fattig minerotrof vegetasjon dominerer flaskestarr (Carex rostrata) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum). I mjukmatte og løsbunn (fattigmyr og høljer) fins dystarr (Carex limosa) og sivblom (Scheuchzeria palustris) ganske vanlig i feltsjiktet. Botnsjiktet er dominert av vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og stivtorvmose (Sphagnum compactum).

Dessverre ble dagen delvis ødelagt av et kraftig regnvær, slik at myrområdet ble dårligere undersøkt enn planlagt.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

På myra fins flere interessante fjellplanter: gullmyrklegg (Pedicularis oederi), fjelltistel (Saussurea alpina), svarttopp (Bartsia alpina) og fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum). Av disse er gullmyrklegg (Pedicularis oederi) mest interessant. Arten er ifølge Hultén (1971) ikke funnet i Trondheimsfjord-distriktet tidligere. Arten er klart sørlig og har hovedutbredelsen i Dovre–Trollheimen-området (sørlig unisentrisk art, fig. 66).

Dessuten ble gulstarr x nebbstarr (Carex flava x lepidocarpa) funnet (andre kjente funn fra Orkdal). Hybriden er ikke angitt fra Trøndelags-fylkene (Lid 1963, Hylander 1966), men er forholdsvis vanlig i begge fylkene på rikmyr (Flatberg 1970, del II: side 13). Se figur 36 og 37.

Fredningsforslag

Tross intens grøfting i sør, bør myrområdet få verdien "Særlig verneverdig lokalt" og "Verneverdig nasjonalt".

Se vernestatus: Naturbase: Midtskogvatnet
Vernet: 21.12.1990

---

Kjølen naturreservat

Se naturbase: Kjølen

Utdrag fra: "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975.":

Beliggenhet

Søvasslikjølen. Hele det store myrkomplekset sør for Omnfjellet, ca. 350–400 moh. NR 24–29,12–14

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

På vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Myrområdet er besøkt 26.06.1969 og 27.06.1969 av Arnfinn Skogen, Asbjørn Moen og Berit Forbord Moen i forbindelse med myrreservatplanen for Norge.

Jeg besøkte myra sammen med Kjell Ivar Flatberg 01.07.1974. (Se også A. Moen 1983­, lokalitet 77, side 61 og S. Singsaas 1984, fig. 3. Jeg bidro med kartlegging i nordre del av vegetasjonskartet, figur 3, sommeren 1979.)

Utnytting og inngrep

I vest, sør og sørøst fins det allerede hytter, særlig gjelder dette i sørvestre del.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Hovedkilder: A. Moen 1969, pers. medd., A. Moen 1974 (notater) og egne observasjoner (sammen med K.I. Flatberg).

Jeg siterer fra Moen, A. 1969. Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordmøre. Foreløpig rapport fra sommeren 1969. Kgl. Norske Vid. Selsk. Mus., Trondheim (stensil):
"Dette er et stort område som ligger ca. 350–400 moh. Flere for seg morsomme myrtyper inngår, likevel er det helheten – dette store myrlandskapet – en mosaikk av de ulike myrtyper, som gjør området spesielt interessant.

Blanket bog (terrengdekkende myr) og annen ombrotrof myr fins ganske rikelig. Men minerotrof myr dominerer, og både fattige og rike soligene og topogene myrer er godt representert. På mange måter er det likhet med myrområdene i Forradalsområdet, som jeg også har foreslått fredet (se egen rapport om Forradalsområdet). Myrene i Forradalsområdet og på Søvasslikjølen representerer typiske norske myrlandskap – inneholdende en mosaikk av viktige myrtyper.
[…]
Jeg vil likevel her nevne, at ved siden av interessant landskap, med en mosaikk av interessante myrtyper, er også fuglelivet rikt i området, særlig ved de mange små tjern. Av observerte fugler nevnes: Heipiplerke, heilo, rødstilk, småspove, vipe, måser, ender, falk, rype, orrfugl og muligens grønnstilk. Dyrelivet bør utforskes nærmere."

A. Minerotrofe partier
I. Rikmyrer
a) Ekstremrik myr – brunskjene-myr (Schoenus-myr)
Myra ligger nord for Svorksjøan, like nord for gamle Hemnevegen, mellom hyttene (til dels stygt oppkjørt). Myra er ca 200–300 m lang, og brunskjene (Schoenus ferrugineus) dominerer i feltsjiktet. Ellers fins det mye engstarr (Carex hostiana), gulstarr (Carex flava) og breimyrull (Eriophorum latifolium). I botn er navermose = navargulmose (Calliergon trifarium = Drepanocladus trifarium) og makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) vanlige.

b) Breimyrull-myrer (Eriophorum latifolium-myrer)
Små flekker i østenden av myrlandskapet, like vest for Svorka. Ellers er det mye av denne typen i sørhellende bakkemyrer rett øst for Svorkdalssetra. Dessuten fins typen flekkvis andre steder, særlig i lavereliggende områder.

II Intermediærmyrer
a) Flate myrer
Myrer som er preget av trådstarr (Carex lasiocarpa), strengstarr (Carex chordorrhiza) og flaskestarr (Carex rostrata) i feltsjiktet, og hvor sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum) karakteriserer myrene. I botn er det mye = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum).

b) Bakkemyrer i nordre del
Der vokser det spredt breimyrull (Eriophorum latifolium), hvor sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum), flaskestarr (Carex rostrata) og rome (Narthecium ossifragum) inngår i feltsjiktet. I botn er = horntorvmose Sphagnum auriculatum vanlig.

III Fattigmyr
Denne myrtypen dekker mesteparten av området.

a) Flate myrer
I feltsjiktet dominerer duskmyrull (Eriophorum angustifolium), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og flaskestarr (Carex rostrata). I botn fins det bl.a. mye stivtorvmose (Sphagnum compactum), dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum), og noe vassklomose = vassnøkkemose (Drepanocladus fluitans = Warnstorfia fluitans) og dymose = torvdymose (Gymnocolea inflata).

b) Bakkemyrer
Småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), flaskestarr (Carex rostrata), sivblom (Scheuchzeria palustris), rome (Narthecium ossifragum) og blåtopp (Molinia coerulea) er de vanligste artene i feltsjiktet. I botn inngår det mye stivtorvmose (Sphagnum compactum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum). Dessuten er det mye fattigmyr mellom de ombrotrofe partiene.

B. Ombrotrof myr
a) Høyereliggende (toppene og ryggene)
Der er det ofte gråmose-matter = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) med begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) i botnsjiktet, og hvor røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum sp.) inngår i feltsjiktet.

b) Lavereliggende
Furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), furumose (Pleurozium schreberi) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) er vanlige i høye tuer.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

På det store myrområdet fins flere arter som er sjeldne i vår flora. Myra har også et suboseanisk preg, som gråmose-mattene = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum), i tillegg til flere kystbundne arter. En del av artene har også sin hovedutbredelse i fjellet. I parentes nevnes de som har funnet de omtalte artene.

Suboseaniske arter:
Klokkelyng (Erica tetralix), lyssiv (Juncus effusus) (T.Ø. Olsen/K.I. Flatberg), heisiv (Juncus squarrosus) (A. Moen), = fløyelstorvmose (Sphagnum molle), = heitorvmose (Sphagnum strictum) (A. Moen), litorvmose = lyngtorvmose (Sphagnum quinquefarium) (T.Ø. Olsen/K.I. Flatberg), = pyttlav (Siphula ceratites) (T.Ø.Olsen/K.I. Flatberg) og engstarr (Carex hostiana) (A. Moen).

Fjellplanter:
Rypebær (Arctostaphylos alpina = Arctous alpinus) (A. Moen), svarttopp (Bartsia alpina), fjelltistel (Saussurea alpina) (A. Moen), stivstarr (Carex bigelowii) (A. Moen) og = pyttlav (Siphula ceratites).

Følgende registrerte arter er mer eller mindre sjeldne: Engmarihand (Dactylorchis = Dactylorhiza incarnata) (A. Moen), klubbestarr (Carex buxbaumii) (A. Moen), strengstarr (Carex chordorrhiza), engstarr (Carex hostiana), musestarr (Carex scandinavica = Carex viridula pulchella) (A. Moen), nøkkesiv (Juncus stygius) (A. Moen), brunskjene (Schoenus ferrugineus) (A. Moen), = skjetorvmose (Sphagnum platyphyllum) (K.I. Flatberg) og trollav (Tholurna dissimilis) (A. Moen).

---

Lyssiv (Juncus effusus) og heisiv (Juncus squarrosus) er kun funnet på vestsida av Orkla i Orkdal kommune (bortsett fra ett funn av lyssiv på østsida av Orkla 23.12.74, NR 441,207).

Utbredelsen til = fløyelstorvmose (Sphagnum molle) korresponderer godt med loppestarr (Carex pulicaris) (Flatberg, Moen 1972: side 5–6), se figur 78 og 79. Arten er kun funnet på vestsida av Orkla i Orkdal.

= heitorvmose (Sphagnum strictum) har lik utbredelse med klokkelyng (Erica tetralix) i Norge (Sphagnum-kurs, K.I. Flatberg, NLHT, 1974). I Orkdal er arten langt sjeldnere enn klokkelyng (Erica tetralix), se figur 90 og 76.

Litorvmose = lyngtorvmose (Sphagnum quinquefarium) har lik utbredelse og økologi med kråkefotmose = kystkransmose (Rhytidiadelphus loreus) og kystjamnemose (Plagiothecium undulatum) i Norge (Sphagnum-kurs, K.I. Flatberg, NLHT, 1974). I Orkdal er litorvmose = lyngtorvmose (Sphagnum quinquefarium) mer eller mindre vanlig både på øst- og vestsida av Orkla (men sjelden på myr).

Følgende står om = pyttlav (Siphula ceratites) i Dahl og Krogh (1973): " … along the coast and in the coastal mountains from west to north Norway, north Sweden and north Finland, locally common." I Orkdal er den kun observert, men rikelig der, på og ved Omnfjellet (se figur 91).

Engmarihand (Dactylorchis = Dactylorhiza incarnata) fins spredt nord til Troms (Hultén 1971). I Orkdal er den funnet på fem lokaliteter (se figur 47 og 49).

Engstarr (Carex hostiana) fins spredt langs kysten (Hultén 1971), se figur 92 og 93. Jeg har sjøl ikke funnet arten i Orkdal.

Musestarr (Carex scandinavica = Carex viridula pulchella) vokser f.o.f. på havstrand, langs innsjøer etc. Dette er andre funn i Orkdal.

Nøkkesiv (Juncus stygius) fins spredt til sjelden nord til Nordland (Hultén 1971). I Orkdal har A. Moen funnet den på et par lokaliteter. Jeg har sjøl ikke funnet den i Orkdal (se figur 80).

Brunskjene (Schoenus ferrugineus) har lik utbredelse og økologi med nebbstarr (Carex lepidocarpa) (førstnevnte er noe sjeldnere). Begge to har sin hovedutbredelse i Trøndelag, og særlig i Sør-Trøndelag (Flatberg 1970; del II: side 10)

= Skjetorvmose (Sphagnum platyphyllum) er spredd gjennom mesteparten av landet, men aldri helt vanlig (Sphagnum-kurs, Kjell Ivar Flatberg, NLHT, 1974). I Orkdal er den med sikkerhet kun funnet på et par lokaliteter.

Dahl og Krogh (1973) skriver bl.a. om trollav (Tholurna dissimilis): "On twigs of spruce, mainly subalpine, Norway and Sweden, scattered and rare." Dette er eneste kjente lokalitet for arten i Orkdal.

Dessuten ble det innsamlet (K.I. Flatberg/T.Ø. Olsen) en antatt hybrid; frynsestarr x snipestarr (Carex magellanica = paupercula x rariflora), se figur 88.

Fredningsforslag

Myrområdet er allerede kommet med i landsplanen for myrreservater i Norge, hvor den av A. Moen har blitt vurdert som "Særlig verneverdig nasjonalt" (jfr. figur 2ab).

A. Moen (1969) skriver også om myrkomplekset: "Ved siden av den rent vitenskapelige verdi, må den rekreative verdi nevnes. Dette er da også tatt hensyn til i: 'Hemnekjølen. Generalplanutkast for Orkdal, vestre del. April 1969. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Utbyggingsavdelingen.' Der er det meste av det området jeg har foreslått fredet, tenkt bevart i sin opprinnelige form. […] Fredningen av dette myrområdet kan være 'lett'. Det må fredes mot grøfting, hyttebygging og lignende. Ellers bør beiting av husdyr og lignende tillates."

Se vernestatus: Naturbase: Kjølen
Vernet: 21.12.1990

---

Svorkmyran naturreservat

Se naturbase: Svorkmyran

Utdrag fra: "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975.":

Beliggenhet

Svorkdalsmyran og Svorkmyran. Myra ligger ved Svorkas utløp, sørvest for Gagnåsvatnet (Gangåsvatnet), ca. 155 moh. NR 30–31,13–15

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

På vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Asbjørn Moen besøkte myra 28. juni 1969 i forbindelse med landsplanen for myrreservater. Han undersøkte for det meste myrene på østsida av elva Svorka, men han tok også en kort tur på vestsida. Jeg viet størst interesse for vestsida, men registrerte litt også på østsida. Jeg besøkte myra 10. juli 1974. (Se også A. Moen 1983, lokaltet 31, side 60.)

Utnytting og inngrep

Jeg fant ingen spor etter moderne tekniske inngrep på myra.

"Skjenaldfossen har et samlet fall på 59 m som blir utnyttet av Skjenaldfoss kraftverk. Gangåsvatnet og Våvatnet er reguleringsmagasiner med reguleringshøyder på henholdsvis 3 m og 5,7 m. Kraftverket ble bygget i 1906–1908 […]" (rapport side 18).

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette er et typisk flatmyrkompleks med fine systemer fra ombrotrof vegetasjon til minerotrof vegetasjon, via sumpområde til elvekantvegetasjon. Hele myrkomplekset er gjennomskåret av elva Svorka, som renner ut i Gagnåsvatnet. Vegetasjonen på øst- og vestsida er svært lik, men vil likevel bli omtalt hver for seg.

Øst for Svorka
Hovedkilde: Pers. medd. A. Moen 1974 (notater)

I den sørligste enden er det ei ombrotrof trebevokst myr. Denne ombrotrofe myra går over til den ombrotrofe kantvegetasjonen (jfr. systemet). Videre nordover får vi et myrsystem som har gradienter fra øst mot vest: Fastmark–fattig lagg–ombrotroft myrparti–stort flatt, minerotroft sumpområde–kratt/skogbevokst elvekantvegetasjon, bestående av vierarter (Salix sp.) og bjørk (Betula pubescens), og med høye gras og halvgras i feltsjiktet. Mellom det ombrotrofe myrparti og det flate sumpområdet er det oftest fattig fastmatte.

De ombrotrofe partiene preges av spredte furutrær (Pinus silvestris = sylvestris) over hele området. Dessuten fins det noe innslag av gran (Picea abies) helt i kanten. Feltsjiktet er dominert av lyngarter, med mest røsslyng (Calluna vulgaris), men også blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium-arter). Ellers fins det mye torvmyrull (Eriophorum vaginatum), molte (Rubus chamaemorus) og dvergbjørk = risbjørk (Betula nana). I botnsjiktet dominerer begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), men furumose (Pleurozium schreberi), rusttorvmose (Sphagnum fuscum) og furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) er også vanlige arter. Tuver av begerlav/kvitkrull–gråmose–røsslyng-typen (Cladonia sp., Racomitrium lanuginosum, Calluna vulgaris) fins også.

Ofte fins det strenger mot fallretningen fra det ombrotrofe partiet mot sumpområdet. På de høye tuene i sumpområdet er det mye gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum).

Fastmattene mellom sumpområdet og de ombrotrofe partiene, er dominert av stivtorvmose (Sphagnum compactum), dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum) i botn. I feltsjiktet er det mye småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og slirestarr (Carex vaginata). I busksjiktet inngår en del pors (Myrica gale). Noe rikere fins også, i tilknytning til sig (intermediært). Der er det enorme mengder med = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum) i botnsjiktet, mens bjønnbrodd (Tofieldia pusilla) og sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum) er de vanligste artene i feltsjiktet og pors (Myrica gale) i busksjiktet.

Sumpområdet: Laveste nivå er ved de åpne tjernene hvor bukkeblad (Menyanthes trifoliata) og kvit nøkkerose (Nymphaea sp.) fins. Løsbunn, med åpent botnsjikt, dekker ikke ubetydelige areal nær tjernene. Der inngår bl.a. kvitmyrak (Rhynchospora alba), dystarr (Carex limosa) i feltsjiktet, og = lurvtormose (Sphagnum majus), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) og dymose = torvdymose (Gymnocolea inflata) i botn.

I rikere sig dominerer makkmose-matter = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) i botn, hvor brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), vrangklomose = vrangnøkkemose (Drepanocladus exannulatus = Sarmentypnum exannulatum) og mellomblærerot (Utricularia ochroleuca) også inngår.

I mjukmattene består vegetasjonen f.o.f. av vortetorvmose (Sphagnum papillosum), = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) i botn. Ellers er det trådstarr (Carex lasiocarpa), flaskestarr (Carex rostrata) og dystarr (Carex limosa) som dominerer i feltsjiktet.

Langs elvekanten er det et belte med høgstarr, der det er enorme mengder med sennegras (Carex vesicaria), og innslag av skogrørkvein (Calamagrostis purpurea = C. phragmitoides) og elvesnelle (Equisetum fluviatile). Dessuten fins det noe av den kystbundne kysttjønnaks (Potamogeton polygonifolius). Langs denne elvekanten er det typiske utforminger med fine soneringer: Nær kanten er det fullstendig dominans av sennegras (Carex vesicaria), lenger ut er det et breiere belte med trådstarr (Carex lasiocarpa) og flaskestarr (Carex rostrata), samt noe innslag av duskmyrull (Eriophorum angustifolium).

Vest for Svorka
(Dette er en beskrivelse fra kun egne observasjoner.)

Myra er inndelt i de samme systemene som omtalt øst for Svorka.

Elvekantvegetasjonen–sumpområdet: Lengst i sør, i krattskogen av lappvier (Salix lapponum), sølvvier = myrvier (Salix glauca) og bjørk (Betula pubescens), dominerer sennegras (Carex vesicaria), med en del innslag av flaskestarr (Carex rostrata), trådstarr (Carex lasiocarpa) og duskmyrull (Eriophorum angustifolium) i feltsjiktet. Dessuten fins det en del myrhatt (Comarum palustre), myrmaure (Galium palustre), gråstarr (Carex canescens), gulldusk (Lysimachia thyrsiflora), veikveronika (Veronica scutellata) og åkermynte (Mentha arvensis). Det er svært glissent i botn p.g.a det frodige feltsjiktet og sumppreget, men vrangklomose = vrangnøkkemose (Drepanocladus exannulatus = Sarmentypnum exannulatum) er ganske vanlig. Lenger mot nord dominerer etter hvert trådstarr (Carex lasiocarpa), men det er også mye flaskestarr (Carex rostrata) og sennegras (Carex vesicaria) – nærmest elva. Det er enormt frodig, og stor produksjon av trådstarr (Carex lasiocarpa), flaskestarr (Carex rostrata) og sennegras (Carex vesicaria). Det sammenhengende beltet av starr i sumpområdet er over 1,5 km langt (høgstarrsump). Passer dette økosystemet inn i definisjonen av myr? Flatberg (1970) har definert myr på følgende måte: "Med begrepet en myr vil jeg her forstå et område med torv og en hydrofil vegetasjon som selv kan danne torv."

Mellom sumpområdet og de ombrotrofe partiene er det også der innslag av fastmattevegetasjon, med torvmosematter bestående av mye blanktorvmose (Sphagnum subnitens), vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) i botn. I busk- og feltsjiktet er det mye pors (Myrica gale) og blåtopp (Molinia coerulea).

I de ombrotrofe områdene fins det spredt furu (Pinus silvestris = sylvestris). Botnvegetasjonen på tuene består stort sett av rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.) og furumose (Pleurozium schreberi), mens gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) dominerer på tuene og strengene lenger mot nord. I feltsjiktet dekker røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium-arter) og molte (Rubus chamaemorus) størst flater. Det er mye dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) og pors (Myrica gale) – sistnevnte mot minerotroft – i buskskiktet.

Høljevegetasjonen er dominert av dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum) i botn, og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), kvitmyrak (Rhynchospora alba) og bukkeblad (Menyanthes trifoliata) i feltsjiktet.

Som flekker i det ombrotrofe, fins det også en del minerotrofe flarker, der de vanligste artene er kvitmyrak (Rhynchospora alba), smalsoldogg (Drosera anglica), dystarr (Carex limosa), flaskestarr (Carex rostrata), mellomblærerot (Utricularia ochroleuca) og bukkeblad (Menyanthes trifoliata) i feltsjiktet og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.) og = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum) i botn.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

På myra fins det en del arter som er plantegeografisk interessante, hvor følgende bør nevnes (i parentes nevnes den som har registrert arten):

Vierstarr (Carex x stenolepis) (A. Moen), klubbestarr (Carex buxbaumii) (A. Moen), strengstarr (Carex chordorrhiza), sennegras (Carex vesicaria), blystarr (Carex livida) (T.Ø. Olsen), seterstarr (Carex brunnescens) (A. Moen), takrør (Phragmites communis = P. australis) (A. Moen), åkermynte (Mentha arvensis) (T.Ø. Olsen), gulldusk (Lysimachia thyrsiflora) og kysttjønnaks (Potamogeton polygonifolius) (A. Moen).

Av disse hører vierstarr (Carex x stenolepis), blystarr (Carex livida) og kysttjønnaks (Potamogeton polygonifolius) til de absolutt beste funn.

Lid (1974) skriver bl.a. om vierstarr (Carex x stenolepis): "Fuktige stader i vierbeltet i fjellet. Norge: Frå Hardangervidda til Finnmark." Se figur 97.

Lid (1963) skriver bl.a. om blystarr (Carex livida): "Nokså sj. Frå Telemark og Østfold til Finnmark." Hultén (1971) viser at arten er sjelden i Trøndelag og at den ikke er funnet Trondheimsfjord-distriktet før. I Orkdal er den funnet på to lokaliteter, se figur 58 og 59.

Kysttjønnaks (Potamogeton polygonifolius) har ifølge Hultén (1971) og Fægri (1960) en suboseanisk utbredelse. Arten er ikke vanlig i midtre strøk av Trøndelag (hovedutbredelse fra Stavanger til Stad, ellers spredt).

Fredningsforslag

Moen (1969) skriver bl.a. om myra: "[…] har både regional verdi, og dessuten er dette i ferd med å bli en sjelden vegetasjonstype (særlig pga. vasskraftutbyggingen og grøftingen) med et interessant fugleliv."

Senere ble også fuglelivet undersøkt (Moen 1971) av ornitolog Leren. Han betegner myra som en uhyre interessant lokalitet også fra et ornitologisk synspunkt. Myra er særlig verneverdig, og må komme med i landsplanen for myrresevater.

Se vernestatus: Naturbase: Svorkmyran
Vernet: 23.12.1983 (Verneplan for våtmark)
Se også: Utkast til verneplan for våtmarksområder i Sør-Trøndelag fylke. Svorkmyran side 76.

Arbeid i forbindelse med den norske myrreservatplanen, utarbeidet ved NTNU Vitenskapsmuseet Mire investigations in the rural district of Orkdal, Sør-Trøndelag county, central Norway Myrundersøkelser i Orkdal 1975.xlsx Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975. Bekrivelser av myrer som ikke er vernet som naturreservater