Mye teori – men lite fakta

Av Svenn Arne Lie, Nationen 23. oktober 2010

Klaus Mittenzwei, forsker i NILF, konkluderer med at «strukturutvikling kan være en forutsetning, men ingen garanti, for økt inntekt» i Nationen 30.09. Det sier mer om hans økonomisyn og de teoretiske modellforutsetningene han anvender, enn om sammenhengen mellom størrelser og inntekt i jordbruket. Selv om Mittenzwei mener at «sammenhengen mellom inntekt og struktur er for relevant til å bli behandlet på en omtrentlig måte», så behandler han sammenhengen mellom inntekt og struktur på en for omtrentlig måte til å kunne bli relevant.

Mittenzwei gjør den samme feilen som landbruksmyndighetene: Han forveksler teoretiske muligheter for kostnadssparing med reelle muligheter for gevinst. Resultatet er konklusjoner som er frakoblet de faktiske forholdene i næ­ringa, der innebygde modellforutsetninger og teoretiske antakelser utelukker at strukturrasjonalisering, færre bruk – høyere volum og større gjeldsbyrde per bruk, kan være årsak til svekket lønnsomhet i jordbruket.

Antall årsverk i jordbruket er halvert på 30 år, norske bønder har ikke hatt realinntektsvekst siden 1978, samtidig har gardsbrukene blitt nesten tre ganger så store. I 1979 var gjennomsnittsbruket 76 dekar, bonden tjente ca. 50 000 kr per årsverk, ei inntekt som tilsvarte 60 prosent av gjennomsnittsinntekten i Norge. I 2009 var gjennomsnittsbruket 211 dekar, bonden tjente ca. 178 000 kr per årsverk, ei inntekt som tilsvarte 40 prosent av gjennomsnittsinntekten i Norge (Totalkalkylen, SSB). De totale realinntektene i jordbruket var mer enn dobbelt så høye i 1979 (21, 5 milliarder kroner) sammenlignet med 2009 (10,3 milliarder kroner) på tross av, som Mittenzwei kanskje vil på­stå, at arbeidsinnsatsen, i form av antallet årsverk, var dobbelt så høy. Bøndene har strukturrasjonalisert, altså blitt større og færre slik Mittenzweis teorier forutsetter, men realinntekten har falt med 60 prosent, tilskuddene utgjør en stadig økende andel av inntekten (over 100 prosent), og avstanden opp til andre lønnsmottakere øker. Allikevel lanserer Mittenzwei forklaringsmodeller med råd om mer strukturrasjonalisering. Spørsmå­let er om slike analyser bidrar nevneverdig med kunnskap om struktur og inntekt i jordbruket.

Mittenzwei har et uklart forhold til begrepet stordriftsulemper. Han forveksler det med både strukturrasjonalisering (at brukene vokser) og bruksstørrelser (store og små). I sin argumentasjon viser han til et eksempel på lønnsomheten hos bruk med to og 20 kyr, og mener med dette å motbevise stordriftsulempediskusjonen. Et bruk med 20 kyr vil (trolig) ha lavere enhetskostnader enn et bruk med to kyr. Men hva med 15 sammenlignet med 30 kyr? Og hvordan utvikler kostnadene til driftsbygninger, maskiner, vedlikehold, arealbruk, jordsmonnet og inntektsmulighetene seg hos gardsbruk som oppskalerer fra 15 til 30 mjølkekyr? Tall fra Driftsgranskingene viser at de store mjølkebrukene er mer tilskuddsavhengige enn de mindre.

Det er viktig å understreke at antakelsen om stordriftsulemper ikke betyr at man kan konkludere med at små gardsbruk er «bedre» enn store gardsbruk. Men det begynner etter hvert å bli godt dokumentert at strukturrasjonalisering som politisk konsept, det at bruk skal vokse gjennom diverse politiske tilrettelegginger for stordrift (mjølkebørs, konsesjonsøkninger, beitefritak osv.), tilskudds- og investeringspolitikken, ikke har vært en vellykka strategi for å sikre inntektsutviklingen i jordbruket. Heller tvert imot vil noen si. Realitetene tilsier at den teoretiske forutsetningen om at strukturrasjonalisering gir inntektsvekst i jordbruket, ikke stemmer.

Mittenzwei vil at den enkelte bonde sjøl bør finne ut hvor stordriftsfordelene går over til å bli kostbare ulemper. Hvordan er dette mulig når Mittenzwei avviser at fenomenet stordriftsulemper eksisterer, når bøndene må utvide driften for å få innvilget lån fra Innovasjon Norge, når landbruksrådgivere konsekvent rådgir bøndene til større traktorer, store driftsbygninger og høyere produksjon, og ikke minst når landbrukspolitikken gjennom politiske tilrettelegginger (mjølkebørs, konsesjonsøkninger, lovendringer m.m.), tilskuddssystem og investeringsordninger forutsetter og subsidierer stordriftsfordeler som kanskje ikke er til stede?

Landbrukspolitikkens rolle er i denne sammenhengen spesielt interessant, fordi landbruksmyndighetene, Mittenzwei m.fl. er opptatt av å skille effekten av politiske rammebetingelser fra effekten av produksjonsteknologien. En slik framstilling av strukturrasjonalisering som en «naturlig utvikling», blir ufullstendig fordi den unngår et vesentlig poeng: At det i mange tilfeller er politikken som legger opp til og finansierer etableringen og drift av produksjonssystemer basert på stordrift som private banker og mange bønder ikke ser lønnsomheten i. Å løsrive utviklingen med ny teknologi og strukturrasjonalisering fra hvordan landbrukspolitikken fø­res, gir liten mening.