Mordet på Turter i Maridalen 28. september 1885

Av Jahn Børe Jahnsen, fra årsskrift Maridalens Venner 1974.

En gang i begynnelsen av 1880-årene kom skredder Anders Christensen tilbake til Kristiania etter 15 strevsomme år i Amerika. Han var en ensom mann på omkring 60 år, liten og pukkelrygget. Av slektninger hadde han visstnok bare en søster, som bodde på Grünerløkka, og det var hos henne han bodde den første tiden etter hjemkomsten.

Årene i Amerika hadde gitt ham lønn for strevet, og Christensen var en holden mann da han kom hjem. I mange år hadde han båret på en drøm: Egen gård i Maridalen. Nå kunne han endelig ved hjelp av sin formue gjøre alvor av drømmen. Sommeren 1884 kjøpte han gården Turter for kr. 12 200 kontant. Gården var den gang ganske stor, og Christensen brukte en god del penger på reparasjoner både på våningshus og uthusbygninger, bl.a. fikk han ny innredning i fjøset.

Men fremdeles var han en ensom mann. Han bodde alene på gården og hadde ikke tjenestefolk. Ofte spiste han sine måltider på nabogårdene. En avis skriver at han «levede meget tarveligt og indskrænket». På tross av sin formue synes han å ha levet spartansk. Endel penger hadde han visstnok satt i verdipapirer, bl.a. i firma Thv. Joh. Heftye & Sønn. Men ryktet om hans formue og det faktum at han bodde alene på gården, synes å ha vært årsaken til hans kortvarige lykke.

At Turter var et egnet sted for en forbrytelse, synes avisene å ha merket seg. En av dem skriver om gården at den «ligger ved den øvre Ende af Maridalsvandet nede i en Dal, med løvkledte Aaser paa begge Sider. Stedet er ensomt, det er et godt Stykke Vei til den nærmeste Gaard, og forsaavidt egnede det sig særdeles til en Morddaad».

Tirsdag 29. september 1885 fikk politiet i Kristiania melding om at en mann skulle være myrdet på gården Turter i Maridalen kvelden i forveien. Oppdagelsessjef Ove Mossin reiste straks dit opp sammen med 7 politibetjenter. Da hadde lensmann Nandrup i Østre Aker allerede vært på stedet og låst huset. Foran kjøkkendøren kunne man ennå se to store blodpøler. Politifolkene banet seg vei inn på kjøkkenet og fant eieren av gården, Anders Christensen, liggende død på gulvet. Han så ut til å være drept ved flere slag mot hodet av et vedtre i bjerk. Vedtreet var visstnok tatt fra en arbeidsvogn som sto ute på gårdsplassen. Utenfor kjøkkendøren lå Christensens hatt, blodig og med tydelige merker etter slag.

I stuen innenfor var alt i et eneste rot. Kofferter var brutt opp, en pidestall, en symaskin, et konsollbord og endel klær lå utover gulvet. Men verdisaker så ikke ut til å være rørt, bl.a. fant man sølvskjeer, et gullur, og et nytt dobbeltløpet og uladet haglgevær. Enten måtte gjerningsmannen ha blitt forstyrret eller bare gått etter penger, for slike fantes ikke i huset.

Politibetjentene ble straks sendt ut i nabolaget og de første opplysningene kom snart inn fra skomaker August Leonard Øst, som leiet hus på Turterbekken (en husmannsplass under Turter). Mandag 28. september hadde han arbeidet på Hauger gård, som ligger på den andre siden av en liten dal og ca. 500 meter øst for Turter. Ca. klokken 20.15 om kvelden skulle han gå hjem og var kommet et stykke nedenfor hagen til Hauger da han hørte fem–seks høye skrik og et svakt ynkrop fra Turter. Deretter kom et dumpt slag og et fryktelig skrik. Så var alt blitt stille.

Skomaker Øst løp straks til plassen Haugermosen sør for Turter og fikk derfra med seg Petter Haugermosen og Karl Bakken. Da de kom til Turter fikk de se blodpølene foran kjøkkendøren og turde ikke gå inn. I stedet gikk de til Skar gård lenger nord og fikk derfra med seg agronom Johan Høibraaten og skomaker Peder Adolf Rudh. Høibraaten hadde med seg gevær. Disse fem gikk sammen ned til Turter og inn på kjøkkenet, hvor de fant Christensen liggende på gulvet. Han var bevisstløs, men ennå i live.

Høibraaten og Rudh reiste straks til byen etter lege og lensmann. Legen kom samme kveld, men Christensen var dessverre død like før legen rakk fram. Lensmannen kom ikke før neste formiddag.

Da de fem kom til Turter, sto kjøkkendøren og et vindu i stuen oppe. Det blodige vedtreet fant de ute på gårdsplassen. De hadde ikke rørt noe inne i huset mens de var der.

Politifolkene fra Kristiania fant bare blodspor på kjøkkenet. Det ble ikke funnet noe i hele huset som ikke kunne antas å ha tilhørt avdøde. Seks av politibetjentene ble på nytt sendt ut i nabolaget for å spørre ut folk på gårder og hytter om det de visste om avdøde. Omtrent hele Maridalen ble undersøkt på denne måten. Nå kom det fram en del mulige mistenkte og neste dag gikk med til å avkrefte mange slike mistanker.

En rørlegger på Kjelsås gård hadde vært uvenner med Christensen, men han hadde sitt alibi i orden. En mann ved navn Eilif Hagen hadde stadig villet låne penger av avdøde, men ikke fått noe. Også han kunne forklare seg tilfredsstillende om hvor han hadde oppholdt seg drapskvelden. Skraphandler Thoresen på Rodeløkken hadde vært på Turter drapsdagen, men han hadde reist derfra tidlig på ettermiddagen og kunne ikke gi noen opplysninger.

Politilegen hadde undersøkt liket og funnet tydelige brudd på hjerneskallen under der hvor vedtreet hadde rammet, selv om den tykke filthatten nok hadde dempet slagene.

Det var satt ut vakter ved samtlige jernbane- og dampskipsavganger. Det ble undersøkt i alle banker og i firma Thv. Joh. Heftye & Sønn, pga. ryktet om at avdøde var meget rik og at det derfor kunne være stjålet verdipapirer. Det ble også undersøkt i restauranter og losjihus, hos alle skysskaffere og vognmenn, osv.

Etter at en rekke personer var eliminert som mulige drapsmenn, sto politiet tilslutt igjen med en ukjent svensktalende mann som var sett i Maridalen drapsdagen. Han gikk nordover gjennom Nydalen mandag morgen, bærende på en seildukskoffert og et trekkspill. Han var innom og handlet i Gaarders butikk og flere personer hadde sett ham gå nordover Maridalsveien til Turter, hvor han ved 14-tiden hadde vært nedom og forhørt seg om arbeid. Senere hadde han gått fra Turter til Nes gård, hvor han hadde kjøpt melk. Så hadde han igjen gått sørover og oppholdt seg lenge på landeveien mellom Nes og Øgården. Tjenestegutt Edvard Olsen på Øgården var den siste som hadde sett noe til ham, ved 19-tiden om kvelden, i skogkanten hvor det går en vei fra Øgården gjennom skogen til Turter. Deretter hadde ingen hverken sett eller hørt noe til den ukjente før neste dag kl. 14 da han kom inn på en plass i nærheten av Maridalshammeren og kjøpte melk. Han kom fra skogen og forsvant samme vei tilbake straks han hadde drukket opp melken. Ved 15-tiden ble han sett i Korsvoldbakken like ovenfor Nydalens øvre spinneri. Deretter forsvant han sporløst.

De som hadde sett denne ukjente mannen oppga alle omtrent likt signalement: «Alder antakelig noe over tyve år, mørkkledd, sort, rund, stiv hatt, skjeggløs, mørkt stritt hår. Han bar på en seildukskoffert og et trekkspill. Fortennene i overmunnen sto et stykke fra hverandre. Han snakket svensk.»

De iherdige undersøkelser rundt åstedet brakte snart frukter. I skogbrynet ved Maridalsveien i nærheten av Låkeberget, ca. 5 kilometer sør for Turter, fant man en del små papirlapper, som omhyggelig ble tørket og satt sammen. Det var biter av et «prestbetyg» og et «løsladelsespass» for arbeideren Henrik Jansson, som 24. september var løslatt fra Långholmen hvor han for 4. gangs tyveri og forfalskning hadde sonet 4 år og 5 måneders straffarbeid. Signalementet på løslatelses-passet stemte overens med vitneforklaringene.

Henrik Janssons fotografi ble skaffet fra kriminalpolitiet i Stockholm og forevist sammen med fotografier av 15 andre unge straffede forbrytere. Samtlige vitner plukket ut Jansson som den person de hadde sett. Deretter ble en etterlysing med fotografi og beskrivelse av ham sendt ut til forskjellige politimyndigheter og til jernbanestasjoner og dampskipsekspedisjoner. Han ble også etterlyst i Sverige.

Henrik Jansson

Nye opplysninger kom inn fremdeles, selv fra personer som allerede var avhørt flere ganger. En pike hadde sett «svensken» gå inn i det huset der han kjøpte melk tirsdag ettermiddag. Hun hadde sett noen papirlapper i skogkanten like ved. Disse ble også plukket opp, omhyggelig tørket og satt sammen. Det var to kvitteringer fra Thv. Joh. Heftye & Sønn utstedt til avdøde for at han til forskjellige tider hadde satt inn pengebeløp. Gårdsgutt Jakob Johannessen på Furuseth leverte senere inn til politiet en liten seildukskoffert som han hadde funnet i Akerselva like nedenfor Meinichs eiendom. Kofferten var nøyaktig lik den vitnene hadde sett «svensken» bære på drapsdagen.

Etter etterlysningen løp det inn meldinger fra store deler av landet om at morderen skulle være sett. Dette førte til mange og forgjeves reiser over nesten hele Østlandet for politibetjentene. Ca. 45 politidistrikter på Østlandet ble gjennomreist, tildels flere ganger. Tre län i Sverige ble også undersøkt. Men det ene sporet etter det andre måtte oppgis som feilaktig.

Men et spor fra Løiten på Hedmarken viste seg senere å være riktig. En person hadde om kvelden 2. oktober vært inne på Hørsand jernbanestasjon og noen gårder omkring. Dette var Henrik Jansson. To politibetjenter fulgte sporet hans videre:

5. oktober hadde Jansson gått fra Hørsand til Elverum, Ulvåberg i Trysil, Ørebakkdalens skysstasjon, og til Ørebakken.
6. oktober gikk han til Nybergsund skysstasjon og så til Karlslund.
7. oktober gikk han til Østby og senere til Berg i Trysil.
8. oktober gikk han over riksgrensen til Härnsundså i Transand sogn.
9. oktober ble han rodd til Sortnæs i Elfdalen og deretter til Ernæsset.
10. oktober reiste han over Ersjän, Rudsjön og Varnsjön til Löfnäset.
11. oktober gikk han gjennom skogen til Olastugan i Elfdalen, så til Asen kirkestasjon og så til Gåshvarf.
12. oktober gikk han til Lisby i Mora.
13. oktober skulle han, etter eget sigende, reise med dampskipet over Siljan og videre med jernbane til en rødfargefabrikk i Jerfsö. Der har han imidlertid ikke vært.

Sporet var tapt. Noen dager senere fikk man beskjed om at Jansson hadde overnattet i Falun 16. til 17. oktober. Men så forsvant sporet igjen.

Det ble nå undersøkt på Janssons hjemsted Grundsjöhyttan i Nordmark sogn i Värmland, hos hans bror i Säfsns i Dalarna, hos tidligere fangekamerater i Stockholm, og hos en enke som han sto i forhold til i Äppelbo i Dalarna. Alt forgjeves. En arrestant i Karlstad viste seg omsider ikke å være Jansson, men bakersvenn Karl August Olsen fra Kristiansand i Norge.

Så kom melding om at Henrik Jansson hadde skrevet fra Nås i Hedemora til slektninger i Grundsjöhyttan. Men 4. november ble han arrestert i Särs ved Morastrand i Mora, og transportert til Falun.

Politiet i Sverige og spesielt i Dalarna ble sterkt kritisert for at det ikke hadde foretatt seg noe for at Jansson skulle pågripes. Derfor hadde han i så lang tid gått fri. En norsk politibetjent opplyste på Särs ved Morastrand at det var utlovet belønning for hans pågripelse. Sannsynligvis var det derfor Jansson ble arrestert nettopp her.

Henrik Jansson ble utlevert til Norge og kom til Oslo 23. november, i jern og med solid eskorte. Ved forhørene fortalte han villig, men tilsto ikke. 25. november ble han kjørt til åstedet med jernene skjult under klærne. Befolkningen skjønte likevel hvem han var og stimlet sammen rundt vognen. Jansson var synlig beveget da han ble vist blodflekken på kjøkkenet på Turter, men tilsto fremdeles ikke. Under nytt forhør 28. november ble han stilt overfor det grundige etterforskningsarbeid politiet hadde utført og han rotet seg tilslutt inn i et nett av selvmotsigelser. Under en samtale med dommeren i enerom tilsto han. Han fortalte følgende historie:

Henrik Jansson var kommet til Kristiania søndag 27. september. Mandag morgen dro han på måfå nordover. En mann og en kone han tilfeldigvis traff, fortalte ham om Anders Christensen, som bodde alene på Turter og ikke spiste der. Ved 15-tiden dro Jansson til Turter og spurte etter arbeid, men han fikk ikke noe. Han så imidlertid en stor amerikansk koffert i stuen og bestemte seg for å stjele den. Han trodde Christensen spiste alle sine måltider utenfor huset og besluttet derfor å komme igjen ved aftenstid etter mørkets frembrudd.

På Turter om kvelden så han imidlertid gjennom vinduet at Christensen satt på kjøkkenet og spiste. Jansson hentet bjerkestokken fra vognen på tunet, og da Christensen kom ut, slo Jansson til ham flere ganger til Christensen stupte for alvor. Så ble den bevisstløse mannen dratt inn i kjøkkenet og plyndringen begynte.

Hele natten streifet Jansson omkring i skogen. Neste morgen kjøpte han melk på plassene Stensrud og Bråten ved Skjærsjøelva ved Hammeren. Han gjemte seg i skogen igjen og dro til byen da det var blitt mørkt. Onsdag morgen gikk han rolig landeveien til Bryn stasjon og tok derfra toget til Eidsvoll. Underveis dit leste han om drapet og ble forferdet da han så at Christensen var død. Det hadde ikke vært Janssons mening.

Den 30 år gamle Henrik Jansson var helt rolig under tilståelsen og gikk rolig til sin celle etterpå. Han ble dømt til å ha sitt liv forbrutt (dvs. dømt til døden). Av Kongen ble han imidlertid benådet til straffarbeid på livstid.

Han klarte ikke å tilpasse seg livet bak Akershus murer og en vårmorgen i 1890 klarte han å rømme. En politikonstabel klarte imidlertid etter en rask klappjakt og en enda raskere slåsskamp å overmanne «Turtermorderen». Jansson forsøkte å bruke kniv mot konstabelen, men denne klarte med et lynrapt, velrettet slag å avvæpne ham. Politikonstabelen ble påskjønnet for sin innsats, en fengselsbetjent på Akershus fikk avskjed og straff for grov pliktforsømmelse, og Henrik Jansson selv, stakkar, ble for rømming og forsøk på vold mot politiet av Høyesterett idømt 50 slag rotting (=tauende), som skulle fullbyrdes i to avdelinger med 24 timers opphold mellom hver avstraffelse.

Henrik Jansson rømte ikke flere ganger. Han fikk nå meget streng bevoktning og henfalt i dyp melankoli. En gang forsøkte han å begå selvmord ved å skjære over pulsåren med en glassbit fra et knust speil. En fengselsbetjent hindret ham i siste øyeblikk.

Så hørte man ikke mer om ham før i 1906, da han ble benådet. En avis skriver: «Efterat Henrik Jansson nu i 20 Aar har hensiddet paa Strafarbeide, den sidste Tid paa Bodsfængslet, er han ved Kgl. Res. av 29. Mars sidstleden besluttet løsladt paa Prøve fra den 27. ds. Han vil straks bli udtransporteret til Sverige, idet Udvisningsbeslutning allerede er fattet. Henrik Jansson er nu en Mand paa 51 Aar, idet han er født den 16. Juni 1855.» (24/7.) Han hadde under fengselstiden spart seg opp ca. 1500 kroner, et ganske pent beløp den gang, som han fikk lov å ta med seg hjem til Värmland.

Noe på siden av saken kom den ekstrarett som ble satt vinteren 1886. Skomaker Rudh og agronom Høibraaten anklaget lensmann Nandrup i Østre Aker for mangel på tjenesteiver da de to kom til ham om kvelden 28. september 1885 for å melde om forbrytelsen på Turter. Lensmannen forsvarte seg så godt han kunne. De fleste vitneavhør gikk i lensmannens disfavør, men sorenskriveren støttet ham. Rettsprotokollen ble sendt til amtmannen i Akershus, men senere vet vi ikke noe om denne saken.

Idag har vi ikke noe håndfast minne om Turtermordet i Maridalen. Den vakre og stilrene hovedbygningen på Turter er revet sammen med de andre bygningene på gården. Helt til idag har Turter vært et uhyggens sted for mange maridøler, pga. Turtermordet. Kanskje vil uhyggen forsvinne nå når gården er borte?

Hovedkilde: Politibetjent Vigulv Caspersens artikkel i Nordisk Kriminalkrønike 1972 (side 411–422), utgitt av Nordisk Politiidrettsforbund. Dessuten er brukt diverse hovedstadsaviser fra 1885 og fra 1906.

Skillingsvise om mordet på Turter 28. september 1885. Takk til Pål A. Johansen som fant denne visa og bildet av Henrik Jansson.

Les om Turter gård her